Nettverk for katolsk teologi

2012-01-07T00:25:00.000-08:00

Seminar om
katolsk ekklesiologi

Det teologiske Menighetsfakultet 5. mars

Program

10.00:
Laudes i kapellet

10.30:
Åpning

10.45-12.00:
Foredrag v/ Helene Lund

12.00:
Lunsj i kantinen

13.00-13.45:
Foredrag v/ p. Erik Varden O.C.S.O.

13.45
Kort pause

Ca 1355:
Samtale om foredragene

Ca 14.40:
Seminaret avsluttes

Pause med kaffemat

15.00:
Årsmøte i Nettverk for katolsk teologi

16.00:
Messe i kapellet

Åpen kveldssamling hos familien Lund

Seminaravgift: 250,- (inkluderer lunsj) / 150,- (medlemmer)
PÅMELDING til hovdelien@yahoo.no eller staale.kristiansen@katolsk.no innen 27. februar.

Se informasjon om foredragsholderne nedenfor.

sjk

...

2012-01-02T15:07:00.000-08:00

Diakonvielse

Ole Martin Stamnestrø, som er seminarist ved St. Eystein presteseminar og aktiv i Nettverk for katolsk teologi, diakonvies 6. januar.

Stamnestrø har tidligere skrevet sin doktoravhandling i liturgihistorie (”The Liturgical Reforms of the Second Vatican Council considered in the light of the preceding Liturgical Movement”) ved Merton College, Oxford. Han studerer nå ved Universitetet i München.

Diakonvielsen finner sted i St. Olav domkirke, kl. 18.00.

(Foto: Katolsk.no)

sjk...

2012-01-01T14:48:00.000-08:00

Et velsignet nytt år!

På årets første dag, og høytiden for Guds Mor Maria, ønsker vi våre medlemmer og alle andre et velsignet år!

I dagens preken talte pave Benedikt om den fred som alle mennesker lengter etter, den fred som ikke verden kan gi, den fred Maria, Guds Mor, er den første som mottar i Kristus Jesus. ”I sin høyeste og mest fullstendige betydning er fred summen og syntesen av alle velsignelser”, sa pave Benedikt. Han minnet om at kirken, i likhet med Maria, er formidler (mediator) av denne og alle Guds velsignelser til verden – ”hun mottar Guds velsignelse ved å motta Jesus og bringer den videre ved å bære Jesus”.

Dette er et godt program også for vårt arbeid det kommende året, og for nettverkets seminar om Katolsk ekklesiologi den 5. mars (se nedenfor). Som Benedikt XVI sier i samme preken: Maria er både kirkens Mor og modell for kirken, idet hun gir seg selv som den gode jord hvori Gud kan fortsette å virke sin frelses mysterium.

Pave Benedikts preken er gjengitt i sin helhet på www.news.va

sjk

...

2011-11-18T12:54:00.000-08:00

Nettverk for katolsk teologis årlige fagdag

Nettverket arrangerer sitt årlige seminar 5. mars på Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Også i år tar vi utgangspunkt i en av hovedtekstene fra Det 2. Vatikankonsil: Lumen Gentium.
Tema for seminaret er Kirken – katolsk ekklesiologi.

Foredragsholdere: Helene Lund og p. Erik Varden o.c.s.o.

Helene Lund

P. Erik Varden

Tidspunkt: 10.00 – ca 14.30. Deretter årsmøte i NKT og messe i kapellet.
Sted: MF, rom 417.
Seminaret er åpent.
Seminaravgift: 250,- / 150,- (medlemmer) Lunsj inkludert.
(Medlemsavgift i NKT er 100,-)
Seminardeltakere som ønsker å delta på åpen kveldssamling bes betale 100,- (til mat og drikke).

Om foredragsholderne:
Helene Lund har doktorgrad i systematisk teologi fra Det teologiske menighetsfakultet. Hun forsker nå på spørsmål relatert til Menneskerettighetene, og er også ansatt i en prosjektstilling knyttet til utdanningsspørsmål i Oslo katolske bispedømme. For mer info, se linken ”Disputaser” til venstre, og http://www.katolsk.no/biografier/innenriks/hlund.

P. Erik Varden er cistercienserpater, og har doktorgrad i kirkehistorie fra St. John’s College, Cambridge. Han forsker nå på tidlig bysantinsk hagiografi ved Det pavelige Institutt for Orientalske studier i Roma. For mer info, se linken ”nyheter” til venstre, og http://www.katolsk.no/biografier/innenriks/evarden

Program og ytterligere informasjon følger.
Påmelding til staale.kristiansen@katolsk.no eller hovdelien@yahoo.no innen 27. februar.

sjk

...

2011-08-15T13:33:00.000-07:00

Nyansert om korstog og historieforståelse

Kirkehistoriker Eivor Oftestad har nylig skrevet en opplysende og interessant artikkel om korstog og vår tids politiske referanser til korstogene. Artikkelen er publisert på tidsskriftet Minervas hjemmesider:
http://www.minervanett.no/2011/08/12/historiske-og-konstruerte-korsfarere/

sjk

...

2011-06-29T03:26:00.000-07:00

Ny bok fra Erik Varden (OCSO)

En flott ny utgivelse har kommet i serien Studia Anselmiana (Roma), om Pierre de Bérulle – skrevet av norske Erik Varden.

Broder Erik Varden trådte inn i Mount Saint Bernard Abbey i England i 2001. Han prestevies samme sted 16. juli i år. Etter studier i Cambridge og Paris forsker han nå på tidlig bysantinsk hagiografi ved Det pavelige Institutt for Orientalske studier i Roma.

ERIK VARDEN
REDEEMING FREEDOM
THE PRINCIPLE OF SERVITUDE
IN BÉRULLE

EOS-Verlag, Studia Anselmiana 2011
250 pages.

Pierre de Bérulle (1575-1629) has received scant attention from scholars in the English-speaking world. When he does enter the spotlight, it tends to be as originator of the ‘French School of Spirituality’. One could easily fancy him rapt in the hush of an ivory tower, whereas in fact Bérulle was constantly on the move, scouring Spain for nuns to export the Teresian Carmel, visiting the Roman Curia as an envoy of Louis XIII , or overseeing projects of ecclesiastical reform all over France. This study demonstrates the fundamental coherence of Bérulle’s varied accomplishments. Whether in speculative theology or public life, he presupposed the principle of ‘servitude’. This notion, repulsive to many, occasioned fierce controversy, yet Bérulle remained attached to it. It articulated the core of his theological anthropology as a simultaneous image for the unfreedom of the Old Adam enslaved by sin and for the emancipation of the New Adam living in redemptive bondage to Jesus. Accumulated layers of meaning led to the development of ‘servitude’ as a principle of action. Thus it migrated from the theological sphere into that of politics. Erik Varden traces the itinerary of this singular metaphor, casting new light on the career of a man who did much to form the sensibility of the grand siècle.

Boken kan bestilles på www.eos-verlag.de

sjk

...

2011-06-18T12:16:00.000-07:00

Nytt om nettverk for katolsk teologi

Nettverket holdt i mars sitt årlige seminar, i år om Tradisjonsforståelse og bibeltolkning, med utgangspunkt i konsildokumentet Dei Verbum – om den guddommelige åpenbaringen. Omkring 40 deltakere var innom seminaret, for å høre foredragene av professor Charles Morerod og dr. Øystein Lund (se bilde).

Øystein Lund holder foredraget "Sacred Scripture in the
life of the Church". Charles Morerod fremst til høyre.

I forlengelsen av seminaret avholdt nettverket sitt årsmøte. Hovedsakene her var først og fremst informasjon om og drøftinger av et kommende årsskrift hvor nettverket blir medutgiver. Dernest ble tema for neste års seminar drøftet, og det var bred enighet om å ta utgangspunkt i enda en konstitusjon fra Vatikankonsilet – i likhet med de to foregående år; det vil si at tema blir relatert til liturgi / liturgisk fornyelse (Sacrosanctum Concilium) eller Kirken / ekklesiologi (Lumen Gentium). For det tredje ble det valgt inn et nytt medlem av arbeidsgruppen/styringsgruppen: Eivor Oftestad.

Nettverkets styringsgruppe består nå av:
Olav Hovdelien (HiO), økonomi- og kartotekansvarlig
Ståle Johannes Kristiansen (UiB), leder
Øystein Lund (MF)
Eivor Oftestad (TF, UiO)
Maria J. Sammut (MF)
Ole Martin Stamnestrø (St. Eystein presteseminar)
Heidi Øyma (MF)

Nettverket har pr. i dag 45 medlemmer.

sjk

...

2011-04-13T15:19:00.000-07:00

Olav Hovdelien disputerer

Olav Hovdelien disputerer 15. april for ph.d-graden ved Universitetet i Agders ph.d-program i Religion, etikk og samfunn.
Hovdelien har studert rektorers holdning til formidling av religion og verdier i grunnskolen.

Avhandlingens tittel er "Den multikulturelle skolen – hva mener rektorene? Grunnskolerektorer, skolens verdiforankring og religions- og livssynsundervisningen."

Prøveforelesning over oppgitt tema, torsdag 14. april, kl 15.15:

"Grunnskolerektorers plass i skolesamfunnet i lys av nyere forskning"

Prøveforelesningen finner sted i B1-001 Gabriel Scotts auditorium (Gå inn hovedinngangen og sving til høyre i Vilhelm Krags hall)

Selve disputasen avholdes samme sted fredag 15. april, kl. 10.15

sjk

...

2011-02-11T11:03:00.000-08:00

Seminar 21. mars

-Om tradisjonsforståelse og bibeltolkning

Nettverk for katolsk teologi inviterer medlemmer og andre interesserte til seminar om tradisjonsforståelse og katolsk bibeltolkning. Som i fjor tar nettverkets fagdag utgangspunkt i en av Det annet vatikankonsils konstitusjoner, denne gangen Dei Verbum - Om den guddommelige åpenbaring.

Hovedforedragsholdere er professor Charles Morerod fra Angelicum i Roma og dr. Øystein Lund fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Sted: Det teologiske Menighetsfakultet, Gydas vei 4.
Seminarrom 371.

Seminaravgift: 150,- for medlemmer / 250,- for andre.
(Medlemsavgift i nettverket: 100,-)

Etter seminaret holder Nettverk for katolsk teologi sitt årsmøte.

PROGRAM

(Foredraget kl. 13.00 er åpent for alle. De øvrige foredragene er forbeholdt påmeldte til Nettverkets seminar, rom 371)

10.30 åpning og foredrag

Charles Morerod OP:

“… the Church constantly moves forward toward the fullness of divine truth…” (Dei Verbum 8.)

‘Tradition’ in Catholic Theology

Samtale i plenum

12.00 Lunsj i kantinen

13.00-13.45 Åpent foredrag (i et av auditoriene i 1. etasje)

Charles Morerod OP:

“Ultimately, it is the living Tradition of the Church which makes us adequately understand sacred Scripture as the word of God.” (Verbum Domini 17)

The Role of Tradition in exegesis – an Ecumenical perspective

13.45-14.30 Responser og samtaler

14.30-14.45 Pause

Nettverkets seminar fortsetter

14.45-15.30 Foredrag

Øystein Lund:

"For the word of God is living and active" (Heb 4:12)

Sacred Scripture in the Life of the Church

15.30-16.00 Samtale i plenum.

16.00 Seminaret avsluttes

16.15 Messe i kapellet i 1. etasje

17.00 Årsmøte i Nettverk for katolsk teologi

Om foredragsholderne:

P. Morerod O.P. er rektor ved St. Thomas av Aquino

pavelige Universitet i Roma (Angelicum).

Han er teolog og filosof, og har de senere

årene skrevet om en rekke emner innenfor

ekklesiologi og økumenisk teologi,

thomistisk filosofi og trinitetsteologi.

Siden 2009 har han vært generalsekretær for

Den internasjonale teologkommisjonen som ble

opprettet av pave Paul VI i 1969.

Øystein Lund er studiedekan ved Menighetsfakultetet.

Han doktorerte i 2004 på en avhandling om

veimetaforikk i profeten Jesaja.

Han er også studiedekan for St. Eystein presteseminar.

Påmelding innen 11. mars til Ståle J Kristiansen (staalejck@hotmail.com) eller Olav Hovdelien (hovdelien@yahoo.no)

Informasjon om gjesteforeleseren:
Se interessant presentasjon på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=xyLXb0ZWaSE

Noen av Morerods bøker finnes på http://www.amazon.co.uk/s/ref=nb_sb_noss?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=charles+morerod#

Ønsker du å bli medlem i nettverket? Se informasjon og statutter under ”Nytt om nettverket”. Eller kontakt Ståle J Kristiansen.

sjk

2011-02-02T04:58:00.000-08:00

Ny spalte: "Lesefrukt"

Med de tre tekstene nedenfor innleder vi en ny spalte som vi har kalt ”Lesefrukt”. Her gis det rom for korte og løsrevne refleksjoner om aktuelle spørsmål, eller tanker fra noe man har lest i bøker, aviser og artikler - alt med relevans for katolsk teologi og tenkning. Til forskjell fra bokomtaler og bokanmeldelser åpner denne spalten også for å skrive kommentarer til utgivelser som ikke er rykende ferske.

sjk

...

2011-02-02T04:49:00.000-08:00

Lesefrukt:

En bevissthet om hva som mangler

Av Olav Hovdelien

I sine skrifter om religion og sekularisering har den tyske filosofen Jürgen Habermas de siste årene utfordret dagens mennesker til å klargjøre sitt forhold til såkalt religiøse virkelighetsforståelser og tatt til orde for en fornyet og konstruktiv dialog mellom representanter for ulike posisjoner. Habermas hevder at for å delta i denne dialogen er det to betingelser som må være oppfylt: Representanter for såkalte religiøse virkelighetsforståelser må akseptere en form for universalistisk egalitarianisme i lov og moral, og omvendt, må sekularister ikke sette seg opp som dommere over trossannheter. Dette argumentet ble utviklet delvis som en reaksjon på oppfatningen av forholdet mellom tro og fornuft som ble formulert av pave Benedikt XVI og hans Regensburg-tale i 2006.

I 2007 deltok Habermas i en debatt under overskriften "En bevissthet om hva som mangler”, med fremtredende filosofer fra München som alle har tilknytning til jesuitterordenen. Foredragene ble samlet i boken som på engelsk har fått tittelen “An Awareness of What is Missing. Faith and Reason in a Post-Secular Age”.

Bokens format er gode nyheter for alle som har begrenset med tid til å lese. Boken er til sammen på bare 87 sider, men gir en god innføring i et etter min mening helt sentralt tema; nemlig hvordan representanter for ulike virkelighetsforståelser skal forholde seg til hverandre i dagens multikulturelle samfunn.

sjk

...

2011-02-02T04:46:00.000-08:00

Lesefrukt:

John Henry Newman revisited

Av Heidi H. Øyma

Ian Kers monumentale John Henry Newman: A Biography blir vanligvis regnet som den definitive Newman-biografien, og Ker selv som den øverste autoritet på emnet. Boken kom da også i ny paperbackutgave i tide til saligkåringen i september i år, og siste hardback er fra 2009. Men p. Ker er naturligvis ikke den eneste som har latt seg friste på et så fascinerende biografisk subjekt. Under oppvarmingen til pave Benedikts historiske besøk i Storbritannia og saligkåringsmessen, gjøv jeg løs på en av bøkene som ufortjent er havnet i Kers skygge, nemlig Sheridan Gilleys Newman and his Age. Den er opprinnelig fra 1990 (Darton, Longman & Todd), men er også kommet i paperback, i 2002.

Sammenlignet med John Henry Newman: A Biography er boken tynnere, men drøyt 400 relativt kompakte sider pluss noter gir likevel nok av fascinerende lesetimer. Notene brukes kun til å angi kilder, er plassert bakerst og tynger minimalt. Hardbackutgaven, som er den jeg har lest, er blottet for illustrasjoner, men har til gjengjelt et personregister bakerst. Det viste seg uvurderlig, Newmans liv kom i berøring med så mange andres, og ikke få av de sekundære aktørene fulgte ham gjennom en årrekke. Derfor meldte behovet seg jevnlig for å sjekke om personen på s. X var identisk med den 137 sider før, eller om det kanskje var en bror. Registeret ga svaret. Dermed blir boken ikke bare historien om Newman, men også i stor grad historien om en hel gruppe mennesker, som fulgte ham hele eller deler av veien.

Her er vi ved en av bokens mange fordeler. Som tittelen antyder, har vi her mer enn en biografi, det er også snakk om et tidsbilde. Ikke minst innledningen gir et levende inntrykk av det religiøse landskapet Newman ble født inn i. Tidsskildringene bidrar til at den allment interesserte leser lettere kan følge historien selv om en viss forkunnskap alltid er greit.

Sammenlignet med Kers bok legger Gilley mer vekt på disse omgivelsene, og han har også i større grad et utenforperspektiv på hovedpersonen, selv om også han sympatiserer med sitt subjekt. Hos Ker er det i høyere grad Newman selv som fører ordet gjennom et intelligent gjort og svært rikt utvalg av sitater. Gilley gir oss også en skattkiste av sitater, men de er kortere; han er mer oppmerksom på vanskelighetene ved å skrive en biografi over en mann som i så stor grad selv hadde skrevet sitt liv – ikke bare gjennom klassikeren Apologia pro vita sua, men også i et nærmest utrolig antall brev og annet selvbiografisk materiale. Gilley er også mer kritisk, og gjorde i alle fall undertegnede mer oppmerksom på selvmotsigelsene innebygd i en del av Newmans posisjoner før han ble katolikk.

Boken er høyaktuell for å forstå bakgrunnen for de ulike gruppene i den anglikanske kirke, og røttene til den bevegelsen som nå delvis ser ut til å finne et hjem i Benedikt XVIs dristige nykonstruksjon, personalordinariatene.

Men dulcis in fundo: Det beste til slutt. Og hva er det beste? Det er Sheridan Gilleys fantastiske prosa, som faktisk ikke står tilbake for Newmans egen. Den er ren nytelse og helt uten dødpunkter. I stedet for å gi eksempler på Gilleys skrivekunst, er det bedre å si: Tolle et lege. Kjøp den til noen du kjenner eller til deg selv.

sjk

...

2011-02-02T04:39:00.000-08:00

Lesefrukt:

Katolsk postmodernitet

Av Ståle Johannes Kristiansen

Den katolske filosofen John Caputo er en frisk stemme i diskusjonen om forholdet mellom det postmoderne og det katolske. Fremfor alt ser han postmoderniteten og ettermoderne tenkning som en befrielse fra den reduksjonisme som ligger i moderniteten:

“We Catholics have never really been confortable with the modern frame of mind. Modernity is secularizing and reductionistic; it rigidly divides faith from reason, fact from value, subject from object, mind from body, and, if all that were not enough, its religion of choice is Protestant, not Catholic. So when something comes along calling itself “post-modern,” offering a powerful and provocative critique of modernity and its rigid territorialisation, that should attract our attention. For it would seem to provide an opening for us to twist free from modernity without appearing anti-modern.” *

Caputo peker altså på at katolske tenkemåter kan puste friere innenfor det postmoderne. Fremfor alt ser vi slutten på en rasjonalistisk avskrivning av klassisk tenkning. De førmoderne tenkerne, som betyr så mye for katolsk filosofi og teologi, kan løftes frem på ny i en organisk dialog med samtidig filosofi. Dette er en unik mulighet for katolsk kreativitet, slik Caputo ser det; og her er vi ved kjernen i hans eget filosofiske prosjekt. Det er kraften i denne nye diskursen han sikter til når han samme sted skriver at ”the postmodern turn things have taken ought to open a distinctively Catholic post-modernity”.

Blikket for de dypere forbindelsene – kontinuitetene og bruddene – mellom førmoderne og ettermoderne tenkning, gjorde at Caputo oppdaget Jacques Derridas religiøse geni. Hans nylesninger av Derrida kom frem i The Prayers and Tears of Jacques Derrida – Religion without Religion (1997), en bok som Derrida selv responderte positivt på. Her viser Caputo at den tidligste resepsjonen av Derridas verk har oversett de religiøse dybdene og undertonene hos ham. Caputo og miljøet rundt ham ved Villanova University har nok også vært med å forløse denne mer implisitte dimensjonen hos Derrida. De har ved flere anledninger invitert ham til konferanser og rundbordsamtaler om religion og dekonstruksjon, sammen med David Tracy, Jean-Luc Marion og andre katolske tenkere. Dialogen mellom Marion og Derrida er spesielt interessant, ettersom den viser til det Derrida omtalte som ”søskenlikheter” mellom hans ”dekonstruksjon” og den mest radikale kristne tradisjon for ”negativ teologi”. En grunnleggende erkjennelse av at vi ikke kan kjenne tingenes innerste vesen.**

Caputo har vært mest opptatt av tanken om ”messianitet” hos Derrida. Et jødisk grunntrekk som ligger bak nøkkelbegreper som ”deskonstruksjon” og ”différance”, hvor det ikke er umuligheten av erkjennelse som er poenget, men betydningen av å vente og avstå fra den endelige tolkingen.

En vakker liten tekst som sier mye om Caputos kjærlighet til Jacques Derrida, er hans minneord over Derrida fra 2004.*** Her understreker Caputo at Derridas filosofi om dekonstruksjon ikke var noen form for jublende nihilisme: ”…what his critics missed (and here not reading him makes a difference!), and what never made the headlines, is that the destabilising agency in his work is not a reckless relativism or an acidic scepticism but rather an affirmation, a love of what in later years he would call the ”undeconstructible”. Denne lesningen har gjort mange Derrida-tilhengere nervøse, “for they prefer their Derrida straight up, not on what seems to them religious rocks”. Mer konservative religiøse lesere har like tydelig oversett hans aktualitet og søskenlikhetene til radikaliteten i klassisk kristen teologi.

”His critics failed to see that deconstructing this, that and everything in the name of the undeconstructible is a lot like what religious people, especially Jews, would call the “critique of idols”. Deconstruction, it turns out, is not nihilism; it just has high standards! Deconstruction is satisfied with nothing because it is waiting for the Messiah, which Derrida translates into the philosophical figure of the “to come” (à venire), the very figure of the future (l’avenir), of hope and expectation.”

Dette perspektivet forskyves for dem som tror at Messias har kommet, som hos Marion eller Caputo selv. Men åpenheten og den avventende holdningen er like sentral her; for også i et kristent perspektiv venter vi at Messias skal komme (igjen), og at han skal komme med noe langt mer enn vi kan gripe fullt ut nå. Selv i evigheten, hos Gud, skal vi vokse nærmere og nærmere han som er Sannheten, slik St. Gregor av Nyssa sier det et sted.

Noter:

(*) “Philosophy and Prophetic Postmodernism: Toward a Catholic Postmodernity”, i American Catholic Philosophical Quaterly, Vol. LXXIV, No. 4, 2000.
(**) I kristen tradisjon (Gregor av Nyssa og Dionysius Areopagiten) fremholdes denne negative innsikten i møte med gudserkjennelsen. Men den negative teologien står alltid i dialektikk med den positive åpenbaringsteologien, som fastholder at vi kan vite noe sikkert uten å kjenne tingenes vesen.
(***) ”Jacques Derrida (1930-2004)”, se http://www.crosscurrents.org/caputo200506.htm

sjk

...

2011-01-14T11:07:00.000-08:00

Statutter Nettverk for katolsk teologi

(Vedtatt på årsmøtet 8. mars 2010)

§ I

Nettverk for katolsk teologi har som formål å fremme arbeidet med katolsk fagteologi gjennom forsknings- og formidlingsvirksomhet.

§ II

Medlemskap er åpent for alle med avlagt eksamen i teologi på masternivå, STB, eller tilsvarende. Seminarer og konferanser arrangert av nettverket er åpne.

§ III

Nettverket koordineres av en arbeidsgruppe som velges på årsmøtet, som blir annonsert minst to måneder på forhånd.

§ IV

Statuttene kan endres med to-tredjedels flertall på årsmøtet.

§ V

Årsmøtet drøfter nettverkets virksomhet og fastsetter kontingenten.

sjk

...

2010-10-04T00:16:00.000-07:00

Tre prøveforelesninger i teologi 7. oktober

I forbindelse med sine disputaser gir Helene Lund og Eivor Oftestad sine prøveforelesninger for graden Phd torsdag 7. oktober.

Helene Lunds to forelesninger holdes ved Det teologiske Menighetsfakultet, se forsiden http://www.mf.no/

Eivor Andersen Oftestads forelesning holdes ved Det teologiske fakultet, UiO, se http://www.tf.uio.no/forskning/arrangementer/proveforelesninger/2010/oftestad.html

Lund og Oftestad disputerer ved sine respektive fakulteter torsdag 8. oktober. Se sammendrag av avhandlingene deres nedenfor (under "disputaser" i venstre felt).

sjk

...

2010-09-22T08:18:00.000-07:00

Confessiones i komplett oversettelse

St. Augustin av Hippo
Confessiones
Oversatt av Åsmund Farestveit og Hermund Slaattelid
Det Norske Samlaget 2009

Om man skulle fremheve én hovedklassiker innenfor den vestlige teologisk-filosofiske tradisjonen, ville St. Augustins Confessiones være en sterk kandidat. Derfor er det i grunnen underlig (og sikkert symptomatisk) at vi ikke har hatt noen komplett oversettelse av Confessiones på norsk, inntil nå.

Oddmund Hjeldes kjente og mye brukte oversettelse fra 1961 inkluderer bare de ti første bøkene av Confessiones, mens Åsmund Farestveits oversettelse fra 1943 kun innbefatter bok 1 til bok 9. Disse utgavene utelater altså de tre og fire siste bøkene av i alt tretten bøker; de mest teologiske bøkene i verket, og på mange måter de mest fascinerende. Nå har vossafilologen Hermund Slaattelid tatt frem igjen Farestveits nynorske oversettelse, og har komplettert den med sin egen nyoversettelse av bok 10 til 13. Språket har han ”varsomt ført attende til Åsmund Farestveit si målføring”, og resultatet er en sterk nynorsk oversettelse av Augustins selvbiografiske lovprisning til Gud. Alle musikalske lesere vil ønske denne oversettelsen velkommen. Hør bare på rytmen i denne passasjen fra den ellevte boken (11.9):

”I dette opphavet, Gud, skapte du himmel og jord, i ditt Ord, i din Son, i di kraft, i din visdom, i di sanning. På underleg vis talte du og på underleg vis skapte du. Kven kan forstå det? Kven kan fortelja om det? Kva er dette som gjennomlyser meg og gjennomborar hjartet mitt utan å såra? Eg skjelv i otte og eg brenn i lengt: Eg skjelv i otte i den grad eg er han ulik, eg brenn i lengt i den grad eg er han lik.”

Avsnittet er representativt for den teologiske stilen i Augustins Confessiones – med en særegen letthet i språket fører han leseren ut på dypet i kristen tenkning. Den brennende lengselen etter Gud og den freden bare Gud kan gi er trolig det mest karakteristiske. ”Kor jubla eg ikkje då eg las Davids salmar”, utbryter han (9.4), ”desse trussterke songane og hugmjuke tonane…” Den samme jubelen smitter over på den som leser dette verket som nettopp henter sitt litterære forbilde fra Salmenes bok. Augustin skriver Confessiones som en samtale med seg selv og med Gud. Teologien blir her mer gudstiltale enn gudsomtale, mer lovprisning enn analyse. Men ikke mindre skarp og klartenkt av den grunn. Her blir den teologiske claritas snarere fokusert gjennom poesiens språk.

Slaattelids arbeid med Augustin er imponerende. Til nå har han oversatt to av de verkene fra Augustins hånd som fikk størst betydning for ettertiden – Confessiones i 2009 og De Doctrina Christiana i 1998 (Om kristen opplæring, Det norske Samlaget). Mer enn noen annen kirkefader har Augustin influert den vestlige tenkningens historie – ikke bare middelalderen, men også sentrale moderne og postmoderne teologer og filosofer. Her går det en linje fra tenkere som Boethius, Benedikt av Nursia og Gregor den store, til Hugo av St. Victor, Anselm, Thomas Aquinas og Bonaventura, som alle forholder seg til spørsmål som Augustin formulerte. M.-D. Chenu har sagt at alle middelalderens lærde hadde lest eller kjente hovedanliggendene i De Doctrina Christiana, hvor Augustin fremstiller sin bibelske hermeneutikk på grunnlag av en filosofi om tegnet. I denne hermeneutikken er alle ting et sacramentum, i betydningen et tegn for en indre eller dypere realitet. Moderne filosofer som Descartes og Pascal er særlig influert av Augustins Bekjennelser, og den pascalske lesning av Augustin får tydelige utslag i Gaudium et Spes (Vaticanum II). Hos to av de fremste premissgiverne for postmoderne tenkning – Kierkegaard og Heidegger – finner vi også dype augustinske spor. Det samme hos Wittgenstein, Hannah Arendt og Paul Ricoeur. Jacques Derrida var landsmann med Augustin (den romerske provinsen Numidia lå i dagens Algerie), han vokste selv opp i Rue Saint Augustin, og under sine senere år så han en dypere forbindelse mellom den kristne tenkeren og seg selv. Lite kjent i den norske (a-religiøse) resepsjonen av Derrida er den lille teksten, Circumfession, som er skrevet som en dialog med Augustin, en jødisk variant av Confessiones.

Hele denne virkningshistorien minner oss om intellektuelle betydningen av å kjenne sin Augustin. For en norsk formidling av denne fremste av våre latinske kirkefedre er Slaattelids nynorske oversettelse uvurderlig. For alle som har vendt seg til Oddmund Hjeldes oversettelse, er det selvsagt en overgang å skulle lese Augustin på nynorsk. Kanskje blir det vanskeligere å huske utenat nøkkelpassasjene fra Confessiones dersom man anvender begge oversettelsene, men det minner oss om at originalen ikke er skrevet på hverken norsk bokmål eller riksmål. Slik lyder den kjente linjen fra åpningsavsnittet i Farestveits / Slaattelids utgave: ”Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg.” (1.1)

Noe overraskende er det at Slaattelid har beholdt den latinske tittelen Confessiones. Dette valget gjør han godt rede for i forordet, hvor han skriver at han i dette og mye annet har tatt med de merknader som nestoren innenfor norske oldkirkestudier, Einar Molland, gjorde i sin innledning til den forrige nynorske utgaven. Både Hjeldes oversettelse og de danske og svenske oversettelsene har valgt tittelen Bekjennelser; men som Molland påpekte, fører dette tankene for ensidig i retning av syndsbekjennelse. Dette er selvsagt et hovedperspektiv i verket, men ikke det eneste. Confessio spiller like mye på lovprisning. (Jf Augustins avståen fra den teologiske analysen av Gud til fordel for en mer oppløftende gudstiltale hvor det guddommelige subjektet blir tydeligere enn forfatterens.) Men siden hverken Lovprisninger eller Bekjennelser er dekkende for innholdet, er altså originaltittelen beholdt. Det virker som et godt valg.

Hermund Slaattelid har beskjedent nok lagt sin presentasjon av verket til et etterord. Her får leseren enn god innføring i verkets historiske kontekst. Slaattelid gir en stillferdig og lærd skildring av Augustins livsverden over tyve sider. Det er ikke enkelt å skrive så klisjéfritt som Slaattelid gjør om en fortelling som er fortalt så mange ganger tidligere. I hans lesning av Augustin kan man muligens ane en noe luthersk dreining, idet etterordet stadig sirkler rundt Augustins innsikt i den perverterte menneskenaturen – driften etter å synde for syndens skyld. I Augustins teologi står dette i en dialektikk med den dypere driften i mennesket, etter godheten og godhetens kilde. Det har nyere katolske fortolkere visst å understreke – med rette. Men uten å miste av syne den ujevne dialektikken (mellom det positive ”skapt oss til deg”, som aldri kan gå tapt i mennesket, og syndens negative kraft) kan katolske lesere av Confessiones gjøre klokt i å utsette seg for nettopp disse påminnelsene i Slaattelids etterord, og ikke minst hans interessante kobling mellom Augustin, Dostojevskij og Poe. For Augustin hadde et særegent klarsyn i spørsmålet om det ondes (u-)natur – uten at han ble grepet av frykt og motløshet.

Både Samlaget og Hermund Slaattelid skal ha stor takk for denne utgivelsen, og vi er mange som ser med spenning frem mot Slaattelids neste Augustin-oversettelse.

Anmeldt av Ståle Johannes Kristiansen

...

2010-09-08T00:41:00.000-07:00

Pave Benedikt med hilsen til Newmaninstitutet i Uppsala

Sist helg markerte Newmaninstitutet sin nye status som akkreditert høyskole (se oppslag nedenfor). I denne forbindelse sendte pave Benedikt en spesiell hilsen til Uppsala, hvor han uttrykker sin glede over opprettelsen av det første katolske universitet i Sverige siden 1477. Paven ønsker at det katolske instituttet må kjennetegnes ved ”den lysende tradisjon for studier, ved upartisk søken etter kunnskap innenfor alle fagområder, og en sterk forpliktelse til både den guddommelige og menneskelige fornuft”.

Under messen sist søndag prekte Adolfo Nicolás, Jesuittordenens generalsuperior. Han fremholdt at den nye høyskolen har som mål å peke i retning av en bedre og mer gledesrik måte å leve på. Her viste han til instituttets forbilde, kardinal John Henry Newman, som blir saligkåret denne måneden av Benedikt XVI. Newmans historie viser oss den viktige sammenhengen mellom samvittighetens frihet og søken etter sannheten. Newman overgav seg fullt og helt til sannheten og var samtidig fullt og helt tro mot sin egen samvittighet.

Dagens L'Osservatore Romano skriver om pavens hilsen, og avisen påpeker at Newmaninstitutttets nye status er den største begivenhet for Den katolske kirke i Sverige etter at Reformasjonen ekskluderte kirken fra svensk offentlighet.

For mer informasjon om pavens hilsen, se dagens Zenit: http://www.zenit.org/article-30278?l=english og

sjk

...

2010-09-07T23:57:00.000-07:00

Foredrag om Kristus i bysantinsk teologi

Høstens første møte i Katolsk Akademi holdes lørdag 25. september kl. 11.00-15.00 i Mariagården (Akersveien 16, Oslo).

Tema: Den bysantinske Kristus.

Foredragsholder er Torstein T. Tollefsen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Tollefsen er en av de fremste kjennere av St. Maximus Confessors teologi, som var en sentral premissgiver for den bysantinske teologiens fremvekst. Hans siste utgivelse er The Christocentric Cosmology of St Maximus the Confessor (Oxford University Press 2008).

Påmelding: akademi@katolsk.no (pris: 50,-)

Du kan lese mer om Katolsk Akademi på http://www.katolsk.no/okb/akademi/

sjk

...

2010-09-03T13:28:00.000-07:00

Eivor Andersen Oftestad disputerer i kirkehistorie 8. oktober

Prøveforelesningen finner sted på Det teologiske fakultet, torsdag 7. oktober kl 17.15-18. Tittel på prøveforelesning oppgis 14 dager før.

Disputasen finner sted samme sted, fredag 8. oktober fra kl 10.15 til ca kl 14.

Tittelen på avhandlingen er "The house of God : The translation of the Temple and the interpretation of the Lateran cathedral in the twelfth century"

Opponenter er Lektor Kurt Villads Jensen, Syddansk Universitet og Professor Torstein Jørgensen, Misjonshøgskolen. Kommiteen ledes av Professor Øyvind Norderval, Det teologiske fakultet, UiO.

Resymé av avhandlingen

The thesis centers about the twelfth century and asks how the Lateran cathedral of Rome was conceived as a continuation of the temple of Jerusalem. The main source of the thesis is a tract, probably composed by the canons of the cathedral, Descriptio Lateranensis Ecclesiae (DLE). Oftestad suggest to date the early version of this tract shortly after the First Crusade and the conquest of Jerusalem in 1099 (between 1106 and 1118), contrary to a traditional dating between 1073-1118. Her interpretation differs from earlier research as she presupposes a changed comprehension of Jerusalem, emerging after the First Crusade, as constitutive to the concept of the Lateran in this period. The idea of translatio templi is thus interpreted in a spesific historical and theological context. The analysis also includes liturgical sources from the Lateran, narrative sources from the First Crusade and a comprehension of DLE in a spesific manuscript context.

sjk

.

2010-09-03T12:23:00.000-07:00

Helene Lund disputerer i systematisk teologi 8. oktober

Cand.theol. Helene Lund holder prøveforelesninger og disputerer for graden PhD på Menighetsfakultetet.

Torsdag 7. oktober 2010

kl. 1615: første prøveforelesning (tema oppgis 23.09).

kl. 1715: andre prøveforelesning over selvvalgt emne:

’The idea of “just war” in the Russian Orthodox Church at the beginning of the 3rd millennium’.

Fredag 8. oktober 2010

kl. 1015: doktordisputas:

”Conflicting Ecclesiologies. Exploring the Ecclesiological Discourse in the Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches from 1998 to 2002”.

Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.

Sammendrag av avhandlingen:

The thesis is about the power struggle and crisis in the World Council of Churches in the year of 1998 and the following years until 2002 between Orthodox member churches and the other member churches. The Orthodox criticized the WCC for being organised by a Protestant way of thinking and for defining ecclesiology and ecumenism on Protestant terms. Based on this critique the Orthodox demanded radical changes in the way the WCC should be organised, threatening to discontinue their participation if not. The WCC responded to this claim by establishing the “Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches” with a mandate to propose the necessary changes in order make further Orthodox participation possible.

The struggle is about competing understandings of the Church and of the nature of fellowship of member churches in the WCC, and thus also of what ecumenism is really about. Some member churches understand themselves as parts of the one Church, while the Orthodox member churches understand themselves as being the one Church and the other member churches as pseudo-churches. The reasons for engaging in the modern ecumenical movement and for participating in the WCC are thus also different for these two groups. The Orthodox member churches have from the beginning and still today argued for participating in the WCC by referring to the missionary task of the [Orthodox] Church, to witness about the truth and the unity of the Church for the divided Christendom, and inviting the separated Christian brothers back into the fellowship of the [Orthodox] church1. This understanding is different from most of the other member churches. Some of the other member churches understand the task of ecumenism more in terms of making visible some sort of already existing unity.

The organisational space for membership from both groups was meant to be established by the Toronto statement, “The Church, the Churches and the World Council of Churches” in 1950. This statement has been used differently by the Orthodox and the other member churches. For the Orthodox chapter III is foundational for membership, because it states that the WCC is not and shall never become the Church. Other member churches have been more interested in elaborating the ecclesiological implications of the nature of the fellowship of the member churches (chapter IV). This has caused organisational ambiguity for the WCC concerning how to understand the organisational development and history of the WCC.

This thesis argues that the Orthodox wanted to get rid of this organisational ambiguity. The Special Commission made several and extensive suggestions for changes in order to solve the crisis, including among others to terminate the existing democratic voting system and introducing a new decision making model. The present thesis shows that the proposals and solutions proposed by the Special Commission did not manage to get rid of the organisational ambiguity that has followed the WCC from the Toronto Statement. The WCC does in fact need this ambiguity in order to facilitate participation for member churches holding these different self-understandings and understandings of ecumenism. From this follows that the WCC has chosen a very difficult and ambitious organisational goal, keeping the questions alive about what is ecumenism really about, without taking position with either the Orthodox or the other ones. In other words the WCC cannot make any other progress than keeping this question alive. This is a very challenging goal because its success depends on great virtues from the participants and must expect that the delegates from the various member churches have extensive knowledge about and acceptance of the fact that there is no unified understanding of what the church is or what ecumenism is really about.

In fact, the assumed recommendation of not taking position either with an Orthodox’ or the other member churches’ ways of thinking is very difficult to put into practice. The Special Commission recommended the consensus model of decision making that had been used in a Protestant member church “Uniting Church of Australia”, without reflecting on how this model might contribute to cause similar problems as those that led to the crisis in 1998. My thesis argues that if member churches start using the experiences from this new decision making model as the basis for interpreting the fellowship of member churches as an experience of the fellowship of the one Church, then the WCC might soon experience a new crisis with similarities to the one in 1998.

sjk

...

2010-09-03T12:04:00.000-07:00

Seminar om
kirkelig menneskerettighetstenkning 9. oktober

Økumenisk kommisjon i Oslo katolske bispedømme, i samarbeid med Det teologiske Menighetsfakultet, inviterer til åpent seminar lørdag 9. oktober om menneskerettighetstenkning i Den russisk-ortodokse kirke, Den katolsk kirke og Den norske kirke.

Sted: Menighetsfakultetet, Auditorium 2.

Seminaret holdes på engelsk.

Foredragsholdere / innledere:

Alexander Vasyutin arbeider ved Den russisk-ortodokse kirkes patriarkat i Moskva, hvor han er medarbeider ved Department for external church relations.

Tore Lindholm er førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo. Hun er rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien.

Program

11.00 Åpning - v/rektor ved MF, Vidar Leif Haanes og sr. Else-Britt Nilsen OP

11.15 Alexander Vasyutin: Hvordan tenker Den russisk-ortodokse kirke om menneskerettigheter?

12.00 Liten kaffepause

12.15 Tore Lindholm - forberedt respons fra Den norske kirkes perspektiv

12.40 Janne Haaland Matlary - forberedt respons fra Den katolske kirkes perspektiv

13.00 Pause

13.30 Paneldebatt med Vasyutin, Lindholm og Matlary. Moderator er Ingrid Rosendorf Joys.

14.15 Avslutning

14.30 Slutt

Servering av kaffe, kjeks og frukt.

sjk

2010-08-21T13:53:00.000-07:00

Jean-Luc Marion til Uppsala i september

Fra denne høsten av får Newmanintitutet i Uppsala status som högskole. I anledning jesuittordenens generalsuperior Adolfo Nicolás' innvielse av högskolen, holdes det et faglig seminar lørdag 4. september med interessante internasjonale foredragsholdere. Fremfor alt den katolske religionsfilosofen Jean-Luc Marion, som foreleser over temaet ”The impossibility of Atheism”. De to andre foredragsholderne er Hans Joas og John Haught. Nærmere opplysninger og detaljert program finnes på http://www.newman.se/Aktuellt.htm

Mandag 6. september holdes det et forskerseminar med Jean-Luc Marion under temaet "Love and Intellectual Life". Se mer informasjon på nevnte webadresse.

sjk

...

2010-08-21T12:40:00.000-07:00

Messe ved åpningen av det akademiske år

Biskop Bernt Eidsvig Can. Reg. inviterer studenter og ansatte ved universiteter og høyskoler til messe ved åpningen av det akademiske år, i St. Joseph kirke. Alle er også velkommen til påfølgende mottagelse i Menighetssalen.

Mandag 23. august kl 18.00.

sjk

...

2010-06-16T04:36:00.000-07:00

Disputas om Eukaristi og offerteologi

Cand.theol. Gudmund Waaaler holder sin første prøveforelesning for graden PhD onsdag 16. juni 2010 kl. 1615 over oppgitt emne: ''Kirken som sosialt og sakramentalt fellesskap.’ Den andre prøveforelesningen, over selvvalgt emne, holdes kl. 1715: ’Ny liturgi – luthersk eller økumenisk?’.

Torsdag 17. juni 2010 kl. 1015 vil doktoranden offentlig forsvare sin avhandling ”Nattverden som offer. En komparativ systematisk analyse av synet på det eukaristiske offer hos Carl Fr. Wisløff, Regin Prenter og Gustaf Aulén”.

Opponenter er professor dr. Kirsten Busch Nielsen. København (1) og professor dr. Svein Rise, Bergen (2). Professor dr.theol. Harald Hegstad er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4. Se http://www.mf.no/

sjk

...

2010-03-13T12:33:00.000-08:00

Ny bok om pave Benedikts teologi

Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer. Perspektiver på Joseph Ratzingers teologi.
Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien (red.)
Efrem forlag, 2010
176 sider
Pris: 278,-

I februar kom Efrem forlag med en antologi om Joseph Ratzingers (Benedikt XVIs) teologi og tenkning. Bokens seks artikler bygger på foredrag fra to seminarer i Roma og Oslo om dette emnet, og er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken de presenterer.

Boken drøfter noen av de siste skriftene fra Benedikts hånd, så som Jesus-boken fra 2007 og hans encyklikaer. Større vekt har likevel hans teologiske arbeid fra tiden før pavevalget.

Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst gjennom sitt arbeid som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen, Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som et oppbrudd enn som kontinuitet med den kirkelige tradisjonen, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon. Men hans hensikt har hele tiden vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft – et av gjennomgangstemaene i boken.

Den teologiske fornyelsen som Ratzinger var en del av kjennetegnes blant annet ved en sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere av det personlige subjekt. Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av ham.

Disse og andre perspektiver på Joseph Ratzingers teologiske tenkning kan man lese mer om i den nye antologien. På en klar og lettfattelig måte formidler Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. Boken er redigert av Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien. Medforfattere er Dom Elias Carr (can.reg.), Maria Junttila Sammut, Aidan Nichols (op), og Gösta Hallonsten.

...

2010-03-11T10:51:00.000-08:00

Bibeloversettelse på Litteraturhuset

10.03.10 - Lørdag 13. mars står bibelspråk og bibeloversettelse i fokus for «Oversatte dager» på Litteraturhuset i Oslo. Alle er velkomne til å lære mer om arbeidet med den nye oversettelsen av Bibelen og veien fram mot et nytt, moderne bibelspråk.

Det Norske Bibelselskap og Norsk Oversetterforening står som arrangør for en rikholdig temadag. Blant innlederne på Litteraturhusets hovedscene er forlagssjef Turid Barth Pettersen i Bibelselskapet, bibeloversetter Anders Aschim og forfattere som Paal-Helge Haugen og Jan Erik Rekdal.

Programmene begynner kl 10 om morgenen og varer til kl. 14.15. På lørdag kveld er det festforestillinger med mange varierte innslag. For anledningen åpner Kafe Oslo også spisesal i kjelleren, med spesiallagde, oversatte retter.

Oversatte dager er åpent for alle, og det er gratis.

Lørdag 13. mars

10.00–10.30: Turid Barth Pettersen: Veien fram mot en ny bibeloversettelse.

10.30–11.15: Paal-Helge Haugen: Å lese korrektur på Skrifta.

11.15–11.30: Inger Bråtveit: Det religiøse språket. Maktspråk og motspråk.

11.30–12.00: Lunsjpause

12.00–12.45: Jeremiader og andre klagesanger: Oversettermøte mellom bibeloversetter Anders Aschim og forfatter Jan Erik Rekdal.

12.45–13.00: Inger Elisabeth Hansen: Predikeren, Forkynneren, Vismannen. Hvor mange bøker kan tolkes ut fra samme bok, og ha sin plass i Bibelen?

13.00–13.30: Christine Amadou: Hvor norsk skal Bibelen være?

13.30–14.15: Sigmund Evensen: Fra muntlig tale til skriftspråk og Bibel – erfaringer fra 17 år som oversetter i Papua Ny-Guinea.

Alle ønskes velkommen til Litteraturhuset i Oslo,
Wergelandsveien 29, Oslo

Arrangørene

sjk

...

2010-02-22T02:16:00.000-08:00

E. Schillebeeckx (1914-2009) R.I.P.

Edward Schillebeeckx døde 23. desember 2009 etter et kort sykeleie. Han ble 95 år gammel. Med dette er en av de siste store teologene fra det tyvende århundret borte.

Schillebeeckx var elev av Yves Congar og utformet fra midten av det forrige århundre en særegen teologisk tenkning som gjør at han gjerne nevnes sammen med innflytelsesrike katolske teologer som Henri de Lubac, Karl Rahner og Hans Urs von Balthasar, i tillegg til Congar. I likhet med disse var også Schillebeeckx med på å legge grunnen for Det annet Vatikankonsil (1962-65), og han deltok blant annet gjennom tidsskriftet Concilium aktivt i debattene som fulgte i etterkant. Påvirket av blant annet eksistensialismen fokuserte Schillebeeckx særlig på de problematiske aspektene ved den tenkemåten og levemåten som kjennetegner det moderne livet. Han må derfor regnes som en moderne teolog på flere måter. Ikke bare fordi han gjennomlevde to verdenskriger, den kalde krigen og gjenoppbygningen etter Den annen verdenskrig, men også fordi han på en særlig måte har tatt det moderne menneskets livsbetingelser opp til teologisk drøftelse. Schillebeeckx var en teolog som kjente sin samtid, samtidig som han ønsket å stå forankret i Kirkens liv.

Schillebeeckx ble født 12. november 1914 i Antwerpen i Belgia, som den sjette av i alt fjorten barn. Høsten 1914 var en skjebnetime for Europa. Bare noen måneder tidligere hadde Den første verdenskrig startet. Familien hadde rett før Edward ble født evakuert fra hjembyen Kortenberg i Flandern til Antwerpen, på flukt fra den tyske hæren. Schillebeeckx’ familie tilhørte middelklassen, og etter krigen vendte familien tilbake til hjembyen. Etter at Schillebeeckx hadde avsluttet sin skolegang ved en kostskole i Turnhout, som ble drevet av jesuittene, sluttet han seg i 1934 til dominikanerordenen i Gent, med tanke på prestetjeneste. Sin teologiske og filosofiske grunnutdanning fikk han hos dominikanerne i Louvain. Allerede her mottok Schillebeeckx dermed viktige impulser til sin senere teologiske tenkning. Han ble ordinert til prest i 1941, og ble fra 1943 satt til å undervise i thomistisk teologi ved presteseminaret i Louvain, ettersom utbruddet av Den annen verdenskrig vanskeliggjorde videre teologisk utdannelse for hans egen del.

Etter krigen ble Schillebeeckx sendt til Paris for å studere videre ved dominikanernes lærested Le Saulchoir, hvor han kom under innflytelse av kjente teologer som Yves Congar og Marie-Dominique Chenu. Parallelt med sine studier i katolsk teologi fulgte han undervisning ved Sorbonne, hvor han blant annet traff Albert Camus og Maurice Merleau-Ponty.

Tilbake i Louvain i 1947 skrev Schillebeeckx en avhandling om sakramentsteologi, med en fornyet forståelse av sakramentene på bakgrunn av studier av sakramentsteologien hos kirkefedrene og blant middelalderens teologer. Avhandlingen ble utgitt i 1952 på nederlandsk med tittelen De sacramentele heilseconomie, og anses fortsatt for å være et viktig bidrag på feltet. Seks år senere ble Schillebeeckx kalt til en stilling i dogmatikk og teologihistorie ved Universitetet i Nijmegen i Nederland, en posisjon han holdt til han gikk av med pensjon i 1983.

Parallelt med stillingen som professor fungerte Schillebeeckx som rådgiver for kardinal Alfrink og det nederlandske bispekollegiet, og fulgte med dem til Det annet Vatikankonsil (1962-65), hvor han fikk betydelig innflytelse og internasjonal oppmerksomhet som en av konsilets ledende progressive teologer. Til tross for at han ikke hadde formell status som peritus, holdt Schillebeeckx en rekke forelesninger på engelsk for deltagerne ved konsilet, og bistod aktivt de nederlandske biskopene.

Schillebeeckx var i større grad enn mange andre katolske teologer i stand til å utforme en teologi i dialog med tidsånden, noe som var en styrke, men kanskje også en svakhet ved hans teologiske tenkning. Helt siden 1960-tallet var han regnet som den ledende modernistteologen på nederlandsk grunn. Han var en kontroversiell teolog, og ble hele tiden møtt med skepsis og motstand for sin hang til å inkorporere verdslig filosofi i sin tenkning. En rekke ganger har Troskongregasjonen stilt spørsmål omkring hans rettroenhet. Blant annet har han blitt anklaget for å fornekte Jesu oppstandelse som objektivt faktum, og for å forfekte en eukaristiforståelse som ligger nært opp til den zwinglianske protestantiske tradisjonen. Men hans teologi ble aldri på noe punkt offisielt avvist av Kirken.

Av Olav Hovdelien

sjk

...

2010-01-21T13:09:00.000-08:00

Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn

Seminar i regi av Nettverk for katolsk teologi,
Det teologiske Menighetsfakultet 8. mars 2010

Et sentralt utgangspunkt for katolsk tenkning omkring Kirkens samfunnsansvar er gitt i konsildokumentet Gaudium et spes - Om kirken og verden. I årets seminar vil vi bl.a. med utgagnspunkt i dette dokumentet legge til rette for en oppdatert teologisk drøfting av kirkens rolle som samfunnsaktør i dag, drøye 50 år etter at Johannes XXIII kalte sammen Det 2. Vatikankonsil. Oppblomstringen av religionene og religiøse problemstillinger i den offentlige diskurs har fått samfunnsteoretikere til å snakke om samtiden som ”postsekularistisk”. Hvordan skal kirken og teologien respondere på denne utviklingen?

Program
(seminarrom 371)

9.00 Laudes i MF-kapellet

9.30 Åpning og kort informasjon om Nettverket. Presentasjonsrunde.

TO HOVEDFOREDRAG m/SAMTALE

9.45 Gaudium et res (!) - saksinhaldet i ein kyrkjeleg humanisme i dag
v/Arnfinn Haram OP (Prior i St. Dominikus kloster, Oslo)

10.45 Katolsk högre utbildning i en postsekulär kontext
v/Clemens Cavallin (Universitetslektor i religionsvitenskap. ved Göteborgs Universitet)

11.30 Samtale om de to hovedforedragene (30 min)

12.00-12.45 Felles lunsj

TO KORTERE FOREDRAG m/SAMTALE:

12.45 Asketen som samfunnsaktør - Ørken og by i senantikken
v/Christine Amadou (Førstelektor i idéhistorie ved UiO)

13.20 Religionen er tilbake, men hvor er Gud?
v/Torvild Oftestad (Cand. theol. og leder for Kateketisk senter)

13.55 Pause med kaffe og kaffemat og frukt

14.10 Presentasjoner av forskningsprosjekter

15.00 Seminaret avsluttes

Årsmøte i Nettverk for katolsk teologi ca 15.15.

Messe i MF-kapellet Kl. 16.30

Hjertelig velkommen!
Hilsen arbeidsgruppen i NKT:
Sigurd Hareide, Olav Hovdelien, Ståle Johannes Kristiansen, Ole Martin Stamnestrø og Heidi Øyma

Pris: 150,- for medlemmer / 250,- for ikke-medlemmer (Seminaravgiften inkluderer lunsj i MFs kantine)

Påmelding til hauoeym@online.no eller Staale.Kristiansen@katolsk.no

sjk

...

2009-12-14T04:45:00.000-08:00

Disputas om pentekostal økumenikk

Cand.theol. Terje Hegertun forsvarer torsdag 17. desember 2009, kl. 10.15 offentlig sin avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF): ”Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde”. Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer.

Avhandlingen har direkte og indirekte relevans for katolsk fagteologi og økumenikk i Norge. Både pinsebevegelsens forhold til Den katolske kirke og til den karismatiske vekkelsen innenfor Den katolske kirke (med bl.a. den danske presten Kaare Osorio) er berørt i avhandlingen, samt de katolsk-pentekostale dialogsamtalene som ble startet på 1970-tallet.

De ordinære opponenter er generalsekretær dr. Olav Fykse Tveit, Oslo (1) og førsteamanuensis dr. Ingunn Folkestad Breistein, Kristiansand (2). Professor dr. Tormod Engelsviken er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Hegertun holder sin første prøveforelesning for graden PhD onsdag 16. desember 2009 kl. 1615 over oppgitt emne: 'Mellom historie og dogmer. Metodespørsmål i systematisk teologi.’.

Den andre prøveforelesningen, over selvvalgt emne, holdes kl. 1715 samme dag: ’Bridge over troubled water? Refleksjoner omkring dåpsteologi og økumenikk i lys av Limadokumentets pkt IV-13’. Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.

Fra avhandlingens sammendrag:

Avhandlingen kartlegger de sentrale trekk ved pinsebevegelsens økumeniske posisjoner, hvordan de har vært begrunnet og på hvilken måte nye posisjoner er blitt etablert. Dette skjer gjennom litteraturstudier av to lengre historiske perioder i løpet av pinsebevegelsens om lag 100-årige historie. Holdningen til spørsmålet om kristen enhet omtales som en «bølge-bevegelse». De første årene var preget av alliansevennlige idealer, og T. B. Barratt ønsket at den nye vekkelsen skulle settes inn i en tverrkonfesjonell forståelsesramme. Det gikk ingen umiddelbar vei fra vekkelse til menighetsetablering og trossamfunn. Imidlertid fant det sted en perspektivinnsnevring som bidro til økumenisk isolasjon, og enheten ble etter hvert forstått i uniformerende enighetskategorier.

Avgrensningsmarkeringene og konfrontasjonsstrategien ble utfordret etter 1960, og bølgebevegelsen begynte å gå den andre veien. Den viktigste bidragsyteren til den trinnvise nyskrivingen av enhetsorienteringen var den karismatiske vekkelsen. Etter 1990 ble horisontutvidelsen ytterligere utvidet som frukt av at en rekke nye relasjoner ble etablert med andre kirker og miljøer. Økumenikken fikk et bredere uttrykksrepertoar, og pinsebevegelsen lot seg involvere på nye felleskirkelige arenaer. Den utvidet dermed sin identitet, men uten å miste den. Arbeidet for kristen enhet kan sies å være en av pinsebevegelsens «ansikter» og i tråd med dens egne grunnleggende røtter.

Les hele sammendraget og programmet for disputas og prøveforelesninger på MFs hjemmesider (http://www.mf.no/index.cfm?id=78978&tmpl=activity&month_year_date=&d=)

...

2009-11-22T12:21:00.000-08:00

Konsiliarismen som vei til kristen enhet?

Beyond the Reformation? Authority, Primacy and Unity in the Conciliar Tradition.

Paul Avis
T&T Clark 2006.
234 sider

Med norsk kirkedebatt som utsiktspunkt er det befriende å lese en bok om autoritet, ledelse og enhet i den universelle kirke. Paul Avis, generalsekretær i rådet for kristen enhet i Church of England og forfatter av en rekke bøker om ekklesiologiske emner, vil i boken Beyond the Reformation? gå ”utover reformasjonen” i dobbel betydning: For det første ved å gå bak reformasjonen til 1400-tallets konsilbevegelse innen den latinske kristenhet. For det andre ved å gå forbi reformasjonen i en søken etter modeller for ledelse og enhet i den universelle Kirke i dagens splittede kristenhet.

I en bredt anlagt studie av konsiliarismens historie, fra visse ansatser i Thomas Aquinas naturrettstenkning på 1200-tallet og andre pre-konsiliaristiske teologers bidrag, via den fullt utviklede konsiliarismens vekst og fall på 1400-tallet til 1500-tallsreformatorenes videreføring av ”konsilidealer”, er Avis’ anliggende ikke i første rekke det historiske perspektiv, men den aktuelle anvendelse. Selv om Avis’ teologiske og økumeniske anliggende er tydelig gjennom hele boken, eller kanskje nettopp derfor, er den historiske gjennomgangen meget interessant lesning. Avis’ har nok rett i at konsiliarismen og dens forhold til reformasjonen er et delvis forsømt tema i forskningen. I følge forfatteren selv er boken den første ”full-lengde studie … som setter reformasjonen og den videre utvikling av de protestantiske og anglikanske kirker tydelig i konteksten til arven fra konsilbevegelsen”. Mens presentasjonen av konsiliarismens påvirkning på ”den kontinentale reformasjonen” stopper med gjennomgangen av Luther, Calvin, Zwingli og Bucer, følges linjen i anglikansk tradisjon helt frem til moderne anglikanske teologers vurderinger av konsilbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet.

De første og siste kapitlene i boken er mer systematisk-teologisk orienterte enn den historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie som dekker de fleste kapitlene. I det nest siste kapitlet med tittelen ”Conciliarity, Primacy and Unity in the Western and Eastern Churches” drøftes ulike aktuelle løsninger av forholdet mellom konsiliaritet, kollegialitet, primat og enhet. Avis tar først for seg de to Vatikankonsilene i Den katolske kirke, deretter moderne anglikanisme og til sist moderne ortodoks teologi. I det avsluttende kapitlet beskriver Avis til sist hvordan arven fra konsiltradisjonen utfordrer alle kirkesamfunn hver for seg og i deres streben etter felles løsninger som kan overvinne oppsplittingen av kristne i ulike kirkesamfunn. Han advarer mot ”den økumeniske bevegelses Rolls Royce-ekklesiologi” som med sine ideelle, ikke-empiriske utsagn, ”ubesværet glir av gårde på sin vei”. Realisme, så vel som idealisme, må i følge Avis prege ekklesiologien og den ekklesiologiske retorikk.

Det er ikke vanskelig å anerkjenne det prisverdige i Avis’ prosjekt, og det er all grunn til å glede seg over en teolog som ikke slår seg til ro med luftig snakk om den universelle Kirkes usynlige enhet. Det er neppe noen tilfeldighet at nettopp en anglikaner ”tar saken”, gitt den anglikanske kommunionens verdensomspennende karakter. Samtidig er Avis’ som anglikaner smertelig klar over de interne enhetsspenninger innen det anglikanske kirkefellesskapet. I innledningen sammenligner han endog konflikten etter bispekonsekrasjonen i Den episkopale kirke i USA i 2003 av en biskop med en ”livsstil uakseptabel for mange anglikanere” som han forsiktig uttrykker det, med situasjonen under det store vesterlandske skisma fra 1378 da det var to og senere tre paver samtidig. Konsiliarismen på 1400-tallet var et forsøk på å løse skismaet, og Avis mener anglikanere har mye å lære av hendelsene på 1400-tallet når de leter etter en løsning på den aktuelle konflikten som ”har satt et spørsmålstegn ved levedyktigheten til den anglikanske styreform og samhørigheten i den anglikanske kommunion” (s. xv).

Til tross for anerkjennelsen av Avis’ viktige økumeniske anliggende og interessante historiske bidrag, er jeg ikke overbevist om at Avis unngår idealismen han advarer mot. Etter min mening kommer dette til uttrykk både gjennom valget av linje gjennom historien og mangelen på konkrete løsningsforslag. Til tross for alt man kan lære av den grundige historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie, via reformasjonskirkenes mer eller mindre kraftige modifisering av programmet, til dagens debatt i de ulike kirkesamfunnene, kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at viktige sider ved konsilhistorien etter ”konsiliarismens død” mangler (f.eks. Trent-konsilet), og at det er det aktuelle, økumeniske perspektivet som i for stor grad styrer fortellingen, og som til syvende og sist også blir et konfesjonelt perspektiv på historien.

Nå skal jeg ikke anklage en anglikaner for å stå for et anglikansk perspektiv, men jeg har vanskelig for å se det som annet enn en grov fortegning av en katolsk forståelse av kirkehistorien når Avis på første side i innledningen hevder at ”den offisielle (romersk-katolske) linje er at strukturen vi har nå er grunnleggende sett slik det alltid har vært og slik det var ment å være fra begynnelsen”, og at ”noen med autoritet i Den romersk-katolske kirke ville foretrekke at oppmerksomheten ikke ble vendt mot konsilbevegelsen”. Slike påstander står i veien for argumentene senere i boken og er ingen økumenisk verdig åpning av en ellers seriøs og viktig bok. Fra katolsk hold kunne man vel nettopp innvende at det er gjennom den faktiske kirkehistorien konsiliarismen kom til kort som autoritetsmodell, og at den ikke uten videre kan gjenopplives ved en kontrafaktisk, ideell historiefortelling om reformatorenes idealer. En slik innvending er noe annet enn et uhistorisk ”slik har det alltid vært”.

Når dette er sagt, vil jeg likevel anbefale Avis’ bok til overveielse for alle som er opptatt av hvordan kirkesamfunnene kan komme utover reformasjonstidens splittelser og unngå de splittelser som truer enkelte kirkesamfunn i dag. Spørsmålene han stiller er for viktige til å overses og for vanskelige til å løses av en enkelt bok. Men Avis skal ha takk for forsøket.

Anmeldt av Sigurd Hareide

(Bokanmeldelsen har vært publisert i Tidsskrift for Teologi og Kirke, 02/2009.)

sjk

...

2009-10-26T11:47:00.000-07:00

Et viktig opprydningsarbeid om religion og kultur

Religion og kultur. Ein fleirfagleg samtale.
Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk (red.)
Universitetsforlaget 2009
200 s.
Pris: 309,-

En gruppe sentrale fagfolk innen ulike fag møttes på Norsk Lærerakademi i Bergen 18.-19. oktober i 2007 til et symposium og en flerfaglig samtale om religion og kultur. Dette er to mangslungne og uoversiktlige begreper, men ikke desto mindre er det derfor bra at det brukes tid og krefter på å forsøke å avklare hva de handler om.

I etterkant er bearbeidede versjoner av foredragene fra Bergen samlet i en bok, redigert av herrene Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk, slik at vi som ikke var tilstede i vestlandshovedstaden, også får mulighet til å få del i det som ble diskutert. I tillegg til redaktørene har Ingvild Sælid Gilhus, Otto Krogseth, Jan-Olav Henriksen, Anne Sofie Roald og Sigurd Skirbekk, levert bidrag til boken.

Jeg skal ikke innlate meg på å referere hele innholdet i boken, det er det ikke plass til i en kort bokomtale som dette. Det kan slås fast at boken har en gjennomgående svært høy kvalitet.

Etter en informativ innledning skrevet av teologen Hans Bringeland, følger det faglig solide og interessante bidrag på løpende bånd. Krogseths tekst er innholdstung, men formmessig krevende. (Jeg vil ikke legge skjul på at setninger som ”Kulturbegrepets kompleksitet henger sammen både med bredde og omfang og dets henvisthet på dybde og dialektikk, på ulike nivåer og lag i begrepsbetydningen”, ikke uten videre var med på å klargjøre saksforholdet for min del.) Det er likevel liten tvil om at de mer både form- og innholdsmessig mer krevende bidragene i boken, som nevnte Krogseths, Nils Giljes, og Gunnar Skirbekks bidrag, er med på å løfte det faglige innholdet.

Jeg vil fremheve Jan-Olav Henriksens tekst som usedvanlig klargjørende når det gjelder spørsmålet om hva religion er. Denne teksten bør sporenstreks føres opp på alle pensumlister i fag som tematiserer religion og kultur, enten det er religionsvitenskap, teologi, sosialantropologi, religionssosiologi eller andre fag. På de ti sidene teksten består av, foretas det et imponerende opprydningsarbeid, og det i et fagspråk som burde være lett tilgjengelig for de aller fleste. Kort sagt forbilledlig utført!

Et annet bidrag som jeg fikk mye ut av var Hans Bringelands tekst ”Religionen som kulturberar”. Med henvisning til viktige (tyske) tenkere som Weber, Troeltsch, Habermas, Ratzinger, tar Bringeland leseren med gjennom sentrale spørsmål i forbindelse med religionens plass i samfunnet i en moderne (og kanskje postmoderne) kontekst. (Jeg likte nok også denne teksten fordi den har så mange tilknytningspunkter til et av mine egne faglige interessefelt.)

Det sosiologiske perspektivet er representert ved Sigurd Skirbekk, som leverer en velfundert kultur- og samfunnsanalyse. Hvis jeg likevel skal påpeke et savn ved boken, må det være at den mangler et religionssosiologisk bidrag, i betydningen en i snevrere forstand empirisk fundert tekst. Ellers hadde det kanskje gjort seg å finne frem til et litt mer tiltalende design av bokens forside?

Samlet sett både håper og tror jeg at Brunvoll et al. (red.) blir en hyppig brukt referanse i årene som kommer. Boken fortjener absolutt det.

Anmeldt av Olav Hovdelien

sjk

...

2009-10-16T11:54:00.000-07:00

Konsilet som kontinuitet

Vatican II - Renewal within Tradition
Lamb & Levering (eds)
Oxford University Press 2008
488 s.
Pris: paperback 150,- (capris.no) hardback 667,-

Det er umulig å tenke seg Den katolske kirke i dag uten Det annet Vatikankonsil. Konsilet har hatt avgjørende betydning for Kirkens videre utvikling selv om det neppe er noen enighet i sikte når det gjelder å definere denne innvirkningen. Hvor mye av Kirkens beskaffenhet i dag skyldes konsilet og hvor mye andre faktorer, som raskt endrede samfunnsforhold, globalisering, antiautoritære strømninger etc. etc.? Det er naturligvis umulig å gi noe eksakt svar på dette fordi konsilet selv, både som hendelse og i kraft av de dokumenter det produserte, har vært en aktør i den videre sosiale verdenshistorien.

Et annet spørsmål, ettertrykkelig tematisert av pave Benedikt XVI, gjelder de to motstridende tolkningsrammer konsilet har fått, henholdsvis bruddets og kontinuitetens hermeneutikk. Paven selv er som kjent en talsmann for sistnevnte, og i dette får han selskap av forfatterne som har bidratt til Vatican II - Renewal within Tradition. Bokens tittel er en villet programerklæring, og som innledende kapittel har utgiverne tatt med Benedikts julehilsen til den romerske kurie fra 2005, selve Magna Charta for kontinuitetens hermeneutikk.

En så tydelig vinkling på utgivelsen kunne vært en hemsko, men slik prosjektet er gjennomført, blir det ikke det. Boken inneholder essays for hvert av konsilets dokumenter; konstitusjonene får to, de andre ett hver. Inneholdet av dokumentene refereres og siteres slik at man etter å ha lest et kapittel har ganske gode begreper om hva man finner i det aktuelle konsildokumentet. Selve teksten er aldri langt unna. Viljen til å se dokumentene innen tradisjonen gir ikke forfatterne skylapper, men en felles metode som går ut på å lese konsiltekstene sammen med tidligere offisielle dokumenter fra paver, kurieavdelinger og konsiler. Til en viss grad blir også postkonsiliære dokumenter, herunder kirkeretten fra 1983, trukket inn, og mange av kapitlene bringer historien om hvordan dokumentene ble bearbeidet og fant sin endelige form under konsilets arbeid. Vekten ligger på tekst- og innholdshistorie, ikke på personer og fraksjoner. Historien slik den fortelles, er fri for sladder og personkarakteristikker, men det betyr ikke at den mangler dramatisk nerve. Spenningen ligger i saken selv.

Redaktørene har klart å samle et vell av sterke navn, med klar overvekt av amerikanere. (Kanskje det også kan forklare at teksten blir så tilgjendelige? Amerikanske akademikere er ofte flikere enn sine europeiske kolleger her.) Blant bidragsyterne finnes kardinal Avery Dulles S.J., Charles Morerod OP og Khaled Anatolios. Høydepunktet for denne leseren kommer helt i begynnelsen med Avery Dulles' mesterlige Nature, Mission and Structure in the Church. Alle skriver innenfor sine fagfelt, de har til dels en pregnant stil og blandingen av stemmer gjør boken alt i alt mer lesverdig.

Det er godt gjort å gi så mange bidrag et såpass ensartet preg, men noen ganger kunne jeg ønske at redaktørene hadde anstrengt seg enda mer i denne retning. Kapittelet om Nostra Aetate fortaper seg i en uklar historisk ekskurs om Kirkens forhold til jødedommen gjennom tidene uten å klare å samle trådene til en dogmatisk evaluering. Det er også knyttet klare spørsmålstegn til den historiske gjennomgangen som sådan, ikke så rart gitt materiens kompleksitet, men likevel! Innledningen til kapitlet om Dignitatis Humanae, derimot, er et eksempel på at en historisk gjennomgang kan tjene som nødvendig bakteppe for utlegningen av selve konsilteksten. Det er godt og lærerikt.

I presentasjonene av de ulike konsildokumentene blir både kontinuitet og utvikling synlig, og leseren får enkel tilgang på et vell av stoff og muligheter til å grave videre på egen hånd. Teologi er blant annet en historisk vitenskap, og dette kommer tydelig til syne i denne utgivelsen. Forfatterne har sine poenger, men leseren settes også i stand til å etterprøve påstandene og tenke selv. Uansett kirkelig ståsted vil man lære mye av kapitlene i denne boken, og ikke minst få et grunnlag for en mer informert refleksjon rundt konsilet, hinsides billige slagord. At alt dette er samlet mellom to permer, riktignok i et ganske kompakt format, gjør den til en uvurderlig referanse og et must for teologiske biblioteker.

Anmeldt av Heidi Øyma

sjk

...

2009-09-14T00:35:00.000-07:00

Seminar om kirke og samfunn

8. mars 2010 arrangerer Nettverk for katolsk teologi et seminar for medlemmer og andre i nettverkets målgruppe. Tema for seminaret er "Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn".

Dette temaet belyses i foredrag av Clemens Cavallin, Arnfinn Haram O.P., Christine Amadou og Torvild Oftestad, og gjennom plenumssamtaler.
Seminaret tar langt på vei utgangspunkt i konsildokumentet Gaudium et spes, om kirken og verden. Målet er i så måte ikke bare å aktualisere perspektivene fra konsilet, men også å gi en oppdatert teologisk drøfting av kirkens rolle som samfunnsaktør.

"Postsekularistisk" sikter til gjenkomsten av religionene eller det religiøse i den offentlige diskurs. Hvordan skal kirken og teologien respondere på denne utviklingen?

Sted: Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Mer informasjon om seminaret og foredragene følger snart.

sjk

...

2009-09-14T00:21:00.001-07:00

Årsmøtet og utvidelse av arbeidsgruppen

23. mars i år holdt Nettverk for katolsk teologi sitt første faglige seminar med temaet "Hva er katolsk teologi". Oppmøtet var stort, med ca 35 deltakere på det meste. Både prester, teologer og andre med interesse for katolsk tenkning deltok på seminaret.

På årsmøtet - som ble holdt samme dag - ble NKTs arbeidsgruppe gjenvalgt og utvidet med ett medlem. Arbeidsgruppen består nå av:

Ståle Johannes Kristiansen (leder)
Ole Martin Stamnestrø (kartotek- og økonomiansvarlig)
Heidi Øyma
Sigurd Hareide
Olav Hovdelien (nyvalgt)

Årsmøtet bestod ellers av en bredere drøfting av nettverkets profil, en drøfting av hva vi ønsker med nettverket og hvilke områder og tema medlemmene ønsker å fokusere på i tiden fremover.

sjk

...

2009-06-24T02:05:00.000-07:00

Sekularismens ansikter

Sekularismens ansikter
Universitetsforlaget 2009
288 sider
Pris: 279,-

Sindre Bangstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag, har nettopp gitt ut boken Sekularismens ansikter på Universitetsforlaget. Bangstad er antropolog med doktorgrad fra Nederland på avhandlingen Global flows, local appropriations : facets secularisation and re-Islamization among contemporary Cape Muslims (Amsterdam University Press 2007). Han er bosatt på Sofienberg i Oslo.

Etter en appetittvekker av en innledning, er boken delt inn i 6 kapitler, der forfatteren tar for seg henholdsvis "I Hva er sekularisme?", "II Samtidens tenkere om sekularlisme", "III Islam og sekularisme: Et spørsmål om radikal uforenlighet?", "IV Indiske mytterier", "V Sør-Afrika mellom sekularitet og religiøsitet", og til slutt, "VI Sekularismens fremtid".

Det samlede inntrykket mitt av boken, er at dette er et høyst aktuelt faglig innsiktsfullt bidrag til norsk samfunnsdebatt, som kan være med på å klargjøre det sentrale begrepet "sekularisme". Da snakker jeg om boken som helhet.

Det innledende kapitlet inneholder en nyansert diskusjon av begrepet sekularisme, der det hagler med faglige referanser, men Bangstad snyter enkle lesere som undertegnede for en oppklarende konklusjon. Bangstad avslutter kapitlet slik: "Verken substansiell eller prosedural sekularisme kan imidlertid sies å eksistere i sine "rene" og idealtypiske former i noe eksisterende samfunn."

Sekularismens ansikter er ingen debattbok, og det er muligens derfor Bangstad i liten grad er tydelig på hvor han selv står i forhold til sekularisme som normativ posisjon. Jeg tenker da for eksempel på grenseoppgangen i forhold til religionsbegrepet. Rett nok foretar han en grenseoppgang i forhold til vulgærsekularister som Sam Harris, Richard Dawkins og Christopher Hitchens, men Bangstad kunne vært tydeligere på dette punktet. Jürgen Habermas, som Bangstad presenterer på en innsiktsfull måte i kapittel 2 (kapittel 2 er i det hele tatt et strålende kapittel!), har i løpet av de siste årene gått fra å være tilhenger av den klassiske sekulariseringstesen, til å innrømme at religionene utgjør en form for alternative rasjonaliteter, og at det bør gå en toveis kommunikasjon mellom talsmenn for sekularistisk funderte virkelighetsforståelser og talsmenn for religiøse virkelighetsforståelser. Dette fremkom ikke minst i det som i ettertid er kjent som Habermas-Ratzinger-debatten. Dette er da også mitt personlige standpunkt. Hvor Bangstad står i vurderingen av forholdet mellom sekularistiske og religiøse virkelighetsforståelser fremgår ikke klart av boken. Dette til tross for at han skriver følgende i sluttkapitlet: "I den grad det overhodet kan sies å være meningsfullt å erklære seg som "for" eller "mot" sekularisme, er forfatteren av denne boken da også "for" sekularismen."

Kapittel 3, der forfatteren tar for seg forholdet mellom islam og sekularisme, er også svært interessant lesning, spekket av klare poenger og gode observasjoner. Dette gjelder ikke minst gjennomgangen av ulike debatter knyttet til forholdet mellom det norske storsamfunnet og islam, som har fulgt på løpende bånd i den siste tiden. Det tok lang tid, men nå virker det som om den norske offentligheten omsider har oppdaget islam. Det var på tide, med tanke på at det per i dag finnes omlag 150 tusen muslimer i kongeriket. Det er nettopp denne typen drøftelser norske journalister og andre trenger å lese!

Noen kritiske merknader fra en katolikk til slutt: Jeg hadde gjerne sett at Bangstad ikke hadde unnlatt å nevne den katolske filosofen Jacques Maritains viktige bidrag til menneskerettighetstenkningen i sin fremstilling av bakgrunnen for denne i boken. Etter min mening er det en mangel ved boken at den helt mangler referanser til Maritains filosofi, som er høyst relevant i forhold til feltet.

Det virker i det hele tatt som om Bangstad er litt på gyngende grunn i omtalen av Den katolske kirke og katolsk tenkning. Et sted skriver han for eksempel dette om Vaticanum II: "Identifiseringen med Det andre Vatikankonsil er noe Taylor deler med mange katolikker, særlig i "vestlige" samfunn, som ofte har lite til overs for den katolske kirkens dogmer, og som praktiserer både familieplanlegging og selvbestemt abort"(s. 55-56).

Sitatet viser ikke akkurat en overbevisende forståelse av Det annet Vatikankonsils status og stilling innen dagens kirke. Det var som kjent Paul VI, den "moderne" konsilpaven, som skrev Humanae Vitae (1968). Konsilet både var og er hele Kirkens konsil, og også konservative katolske teologer forsvarer naturligvis konsilet og dets reformer, selv om det kan være diskusjon internt om hva som skal vektlegges, og hvordan konsiltekstene skal fortolkes.

Ut fra Bangstads fremstilling kan det videre se ut som om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI tilhører en mørk konservativ fløy innen Den katolske kirke, og at han helt fra 1960-tallet av har motarbeidet den liberale humanistiske fløyens eget konsil. Dette er det ikke grunnlag for å hevde ut fra det Ratzinger/Benedikt XVI har sagt og skrevet, men det stemmer muligens med tabloide fremstillinger i media.

Det skal godt gjøres å få alle ting på plass i en bok som dette. Til tross for nevnte mangler og unøyaktigheter, er dette alt i alt likevel en bokutgivelse jeg ikke har noen problemer med å ønske velkommen. Sekularismens ansikter er samlet sett en god fremstilling av et viktig og til dels uoversiktlig tema. "Et sentralt siktemål med denne boken er å bidra til å utbre kunnskap om og å analysere noen av de erfaringer folk i det man kan karakterisere som "ikke-vestlige" samfunnsmessige kontekster, har med moderne sekularisme", skriver Bangstad i begynnelsen av boken. Det synes jeg han i stor grad har lykkes med.

(Tidligere publisert på http://religionogsamfunn.blogspot.com/)

Anmeldt av Olav Hovdelien

sjk

...

2009-05-31T06:07:00.000-07:00

Disputas om St. Irenaeus’ teologi

16. juni disputerer cand. theol. John W. Kaufman over sin avhandling Becoming Divine, Becoming Human: Deification Themes in Irenaeus of Lyons, ved Det teologiske Menighetsfakultet, kl 10.15.

Prøveforelesninger avholdes 15. juni; først kl. 16.15, over oppgitt emne:
Irenaeus on the Formation of the Canon.
Kl. 1715 over oppgitt emne: Diverging Trajectories or Emerging Mainstream? Unity and Diversity in Second Century Christianity.

Sammendrag av avhandlingen er lagt ut på www.mf.no

Førsteopponent er professor dr. Frances M. Young, England; Andreopponent er universitetslektor dr. Anders-Christian Jacobsen, Aarhus. Professor dr. theol. Reidar Hvalvik er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.

sjk

...

2009-05-23T10:21:00.000-07:00

Doktordisputas ved Gregoriana i Roma

27. mai forsvarer Paul Y H. Pham (sokneprest i St. Olav, Tønsberg) doktorgraden ved Det pavelige Universitet i Roma, Gregoriana. Avhandlingens tittel er Toward an Ecumenical Paradigm for Christian Mission. David Bosch's Missionary Vision.

Tid og sted: Kl 16.00 i Aula L210

Engelsk presentasjon av avhandlingen:

The dissertation could be considered as a theological reflection on the priestly prayer of our Lord -“That they may be one… so that the world can believe” (Jn 17:21), in the context of Christian mission today.

This prayer reveals a cordial will of Christ concerning the common Christian witness in the world and should be earnestly pondered by all who are involved in mission of the Church, both those acting – missionaries, and those thinking – missiologists.

The message of Gospel cannot be genuinely and effectively proclaimed without the unity among those who bear it. Hence mission and ecumenism are two sides of the same reality that lies deeply in the Christian identity.

The conflicts causing the divisions among Christians could be seen to belong to the past history but the motivations leading the Christians together for the sake of mission are something new and characteristic of our days.

The dissertation has been a phenomenological observance on “the signs of times” that give inspiration and orientation to the ecumenical missionary thinking and acting today.

At the outset the Second Vatican Council which states that the division among Christians “openly contradicts the will of Christ, scandalizes the world, and damages the sacred cause of preaching the Gospel to every creature” (UR 1), must be looked at as a principal agent in contributing new breath for a common ecclesiology and missiology. The World Council of Churches (WCC) that “came into being out of the conviction of the churches that the division of Christian is a scandal and an impediment to the witness of the Church” (WCC, Geneva 1982), gives all impetus needed for an ecumenical mission. The third and appealing sign is perceived in the forming process of missiology: This new branch of theology has got its start in an ecumenical context.

In identifying and coordinating these signs of times a trustworthy thinker is needed. David J. Bosch, a Protestant scholar whose life and death were connected with the mission in South Africa is chosen to further the project to its synthesis.

The unique contribution of Bosch for missiology must be his effort to open a new vision toward an ecumenical paradigm for Christian mission in the future. The most important part of the dissertation has been a focus on Bosch’s opus magnum - Transforming Mission, honoured as a kind of Summa Missiologica, in which Bosch with the background as a Protestant theologian and with his deep and well-balanced knowledge of the Second Vatican Council, let the teaching of WCC and Vatican II encounter and sometimes confront with each other in looking for a common foundation for his missiological vision.

Although Bosch deals with all aspects of the missiology, the dissertation has been confined in following him in three main issues: Is it possible for Christians to build up a common missionary ecclesiology? How can they come to a common theology of mission? And which attitude will Christians choose to reach a common interreligious dialogue?

The project has been concluded with a glance over the present context of Norway, where Lutheran Church is national confession and the Catholic Church is a minority church among the other Christian denominations. Would the ecumenical missionary paradigm give any hope for a Norway more Christian?

sjk

...

2009-04-21T11:52:00.000-07:00

Symposium om helliggjørelse
Menighetsfakultetet 8. mai

Fredag 8. mai kl 9-16 blir det økumenisk fagdag på Det teologiske Menighetsfakultet (aud II). Foredrag, panelsamtale, spørsmål og respons.

PROGRAM

Vidar Haanes, rektor på Menighetsfakultet
Innledning

Fader Johannes (prest i den ortodokse kirke)
Teosis som den ortodokse kirkens vei til guddommeliggjørelse

Søster Anne Lise Strøm (Lunden Kloster)
Min vei med Kristus og de hellige

Joachim F. Grün (leder av Peterstiftelsen)
Luthers Kristusmystikk og bønnens vei

Peter Halldorf (pastor og forfatter)
”La dere forvandle”- Den Hellige Ånd og gudslikhet som gave
”Se mot øst” – Liturgien og troens mysterium

Påmelding på mf.no innen 5. mai. Kontaktperson ved MF:
Vibeke.Wilhelmsen@mf.no / tlf. 22 59 05 31.
Arrangør: Det teologiske Menighetsfakultet og Over alt.

...

2009-02-23T05:44:00.000-08:00

Seminar: Hva er katolsk teologi?

Nettverk for katolsk teologi arrangerer et oppstartseminar 23. mars 2009, på Det teologiske Menighetsfakultet. Tema for seminaret er "Hva er katolsk teologi?".
Hovedforedragsholdere: Bernt T. Oftestad og Gregory Reichberg.

Program

9.00 Åpning og kort presentasjon av Nettverket. Presentasjonsrunde

9.15
Katolsk teologi – i dag og i går.
v/ Bernt T. Oftestad (Professor ved Det teologiske Menighetsfakultet, MF)

Samtale og pause

10.35
The role of reason in faith and of faith in reason.
v/ Gregory Reichberg (Research Professor ved PRIO, og Professor II ved MF)

Samtale

11.40-12.40 Felles lunsj

12.40
Paven og liturgien - spenninger mellom embedet og kulten 1870-1970
v/ Ole Martin Stamnestrø (Phd i liturgihistorie og prestekandidat ved St. Eystein)

13.15
Teologens kirkelige kall
v/Maria Junttila Sammut (Stipendiat ved MF)

Kaffepause

14.10-16.00
Presentasjoner av forskningsprosjekter (med innlagte pauser) .
Tidsrammen her avhenger av hvor mange som melder seg til å legge frem paper.

16.00 Årsmøte i Nettverk for katolsk teologi

17.30 Felles middag for dem som ønsker det

Praktisk: Ingen seminaravgift, men deltakerne betaler egen lunsj og eventuell middag. Vi bestiller bord i nærheten av MF.

sjk

.

2009-02-09T12:08:00.000-08:00

Henri de Lubacs teologi

Meet Henri de Lubac: His life and work
Rudolf Voderholzer
Ignatius Press, 2008
222 sider

Henri de Lubac (1896-1991) er mest kjent som en av de toneangivende teologene bak fornyelsene ved Det andre Vatikankonsil, dernest som lærer og senere kollega for sentrale katolske teologer som Jean Daniélou, Henri Bouillard og Hans Urs von Balthasar. Utgivelsen av de Lubacs samlede verker på originalspråket er stadig under utarbeidelse. For engelskspråklige lesere har det dessuten kommet en rekke oversettelser av hans mest sentrale bøker de senere årene, og flere interessante introduksjoner til hans tenkning. I 2005 kom John Milbanks The Suspended Middle: Henri de Lubac and the Debate Concerning the Supernatural, i 2007 kom David Grumetts De Lubac: A Guide for the Perplexed; og det siste året Rudolf Voderholzers bok om de Lubac i engelsk oversettelse: Meet Henri de Lubac. His Life and Work, utgitt på Ignatius Press.

I sin introduksjon vier Voderholzer hele 80 sider til en fremstilling av de Lubacs intellektuelle biografi, noe som utgjør nærmere halve boken. Det er en spennende historie som skildres her, ikke minst fordi Voderholzer vektlegger striden omkring la Nouvelle Théologie og de Lubacs rolle ved Det andre Vatikankonsil. Andre del – Theology in history – er en gjennomgang av de Lubacs teologiske og intellektuelle verk – en nyttig førsteinnføring i temaet, hvor leseren får et forholdsvis bredt overblikk. Likevel savner man at Voderholzer går mer i dybden teologisk sett. Dette er ren presentasjon mer enn en drøfting av de Lubacs teologi – med de styrker og svakheter det innebærer.

Radikal nådeforståelse
Fergus Kerr har tidligere beskrevet debatten som oppstod omkring Henri de Lubac og la Nouvelle Théologie som den bitreste kontorvers innenfor katolsk teologi i det 20. århundre. Fra 1950-1958 var de Lubac fratatt retten til å undervise i katolsk teologi, samt å publisere teologiske bøker. Voderholzer gir god innføring i bakgrunnen for striden, først gjennom en kort skisse av det intellektuelle klima i datidens Frankrike – politisk og kirkelig – dernest gjennom et portrett av den unge de Lubacs utvikling og hans utforming av en særegen, dynamisk teologi. De Lubac hentet tidlig inspirasjon gjennom ungdomslesninger av de katolske dikterne Charles Péguy og Paul Claudel, og dessuten Fjodor Dostojevskij. I studietiden fikk lesningen av kirkefedrene avgjørende betydning – først og fremst Origenes, St. Ireneus og St. Augustin. Viktig ble også møtet med filosofen Maurice Blondel, som var den store inspirator for en fremvoksende generasjon unge katolske intellektuelle. De impulser som startet med Blondel, overførte de Lubac til teologien, skriver Voderholzer.

Også de Lubacs grunnleggende aversjon mot det kunstige skillet mellom natur og nåde i rådende katolsk tenkning går tilbake til Blondels avhandling L’Action og boken Histoire et Dogme. Her snakker de Lubac om en desintegrasjon innenfor filosofien så vel som teologien: en philosophie séparée og en théologie séparée. Man opererte med et skille mellom natur og nåde hvor nåden kommer helt og holdent utenfra, uten noen lengsel etter Gud fra menneskets side. Her så de Lubac et brudd med klassisk kristen teologi, slik den kom til uttrykk hos St. Thomas så vel som hos fedrene, tydeliggjort i St. Thomas’ henvisning til Augustin: ”Sjelen har en naturlig mottakelighet overfor nåden; i det at den er skapt til Guds likhet, er den gjort i stand til å motta Gud ved nåde, som Augustin sier.” (ST I-II, 113, 10) Her bærer nåden også naturen, menneskets naturlige lengsel, og mennesket kan bare bli lykkelig – eller finne hvile, som Augustin sier – dersom det når sitt mål i Gud. I strid med denne teologi hadde skoleteologien som preget de Lubacs samtid fremholdt at det finnes en rent naturlig lykke for mennesket, som ikke innebærer noen skuen av Gud. Tanken om natura pura (ren natur) og distinksjonen mellom det naturlige og det overnaturlige som to ordninger uten forbindelse, var blitt en av bærebjelkene i den nyskolastiske teologi som utgjorde tekstbøkene i katolske presteseminarer, skriver Voderholzer.

Teologiske studier
Arbeidet med å tilbakevise denne teologiske forfalskningen påbegynte de Lubac allerede under studietiden. Fra 1920-23 gjennomførte han sine filosofiske studier som en del av presteutdannelsen innenfor jesuittordenen, først i Canterbury og deretter på Jersey i den engelske kanal. Det var her lesningen av Blondel satte ham på sporet av hans senere hovedtese om nåden. Etter en praksisperiode i jesuittcolleget i Villefranche kom han tilbake til England for å gjennomføre sine teologistudier, først i Canterbury så i Ore Place ved Hastings. Her ble han del av et kreativt akademisk fellesskap, og under arbeidet med tekstene til moderne tenkere som Rousselot, Blondel og Maréchal, parallelt med studier av Augustin, Thomas og Bonaventura, utarbeidet han skissene til det som senere skulle bli hans omstridte publikasjon, boken Surnaturel. Han oppdaget at spørsmålet om det overnaturlige (eller supernaturlige) var et kjernetema hos de store kristne tenkerne, og dernest at dette spørsmålet hadde avgjørende betydning for diskusjonen om moderne vantro og problematikken omkring en kristen humanisme. Hans veileder, father Joseph Huby, oppfordret ivrig de Lubac til å gå videre med verifikasjonen av tesen om at begrepet om natura pura ikke finnes hos Thomas Aquinas selv, men vokser frem innenfor senere tolkninger av ham, først fra 1500-tallet av, og helt frem til 1900-tallet. Men først fullførte de Lubac sine teologiske studier i Fourvière, og mottok presteordinasjonen i 1926.

De kristne kildene
I 1929 overtok han lærestolen i fundamentalteologi ved Det teologiske fakultet på det katolske universitetet i Lyon. Her forble han akademisk medlem hele livet, selv om han senere flyttet over til jesuittcolleget i Lyons-Fourvière (1934). Han mottok også et professorat i fundamentalteologi ved sitt første lærested. Selv om fakultetet i Lyon skulle vise seg å stå ham nærmere teologisk, påpeker Voderholzer hvor avgjørende de Lubacs overflytting til Fourvière ble for senere katolsk teologihistorie. Han tilhørte aldri den indre kjerne av lærerne innenfor den nyskolastiske manualteologien ved Fourvière, men fikk – nettopp som et vitalt alternativ til disse – avgjørende innflytelse på nøkkelfiguranter blant den fremvoksende generasjon teologer: Jean Daniélou og Hans Urs von Balthasar, for å nevne de viktigste. Fremfor alt viste han studentene veien til kirkefedrenes teologiske univers. En annen av studentene, Xavier Tilliette, har senere fremhevet hvordan de Lubac lærte disse unge teologene at studiene skulle ha en eksistensiell klangbunn, og skulle forberede dem på å vitne om Kristus. ”Han betonte sterkt nødvendigheten av en ’hjertets omvendelse’ ved begynnelsen av teologistudiet… Han insisterte på objektivitet, underordning under et datum, det vil si det som er gitt, den guddommelige åpenbaring, og så underordningen under mysteriet.” De Lubac var bare omlag ti år eldre enn disse studentene, og var mer deres venn enn lærer. Med en viss rett har man senere vist til miljøet rundt ham som ”skolen fra Fourvière”. Denne skolen bar først frukt gjennom to publikasjonsserier. Først Sources chrétiennes som han redigerte sammen med Jean Daniélou. Disse tekstkritiske utgivelsene av kirkefedrenes verker ble banebrytende innenfor patristiske studier, med betydning helt opp i våre dager. Etter dette miljøets oppfatning var det imidlertid ikke nok å kjenne kildene (”ad fontes”); fedrenes innsikter måtte også appliseres på samtidige problemstillinger, derfor ble skriftserien Théologie opprettet parallelt. Første bind i serien ble Bouillards verk om Omvendelse og nåde hos Thomas Aquinas, andre bind Daniélous avhandling om Gregor av Nyssa.

De Lubacs første teologiske bok er etter manges mening hans viktigste: Catholicisme: Les aspects sociaux du dogme (Eng: Catholicism: Christ and the Common Destiny of Man). Denne ble skrevet for serien Unam Sanctam i 1938, på oppfordring av redaktøren Yves Congar. Både Balthasar og Joseph Ratzinger har i hver sine memoarer fremhevet den betydning lesningen av Catholicisme fikk for dem. Sistnevnte skriver at det var her han kom i berøring med kirkefedrene, og fikk et nytt syn på troen ”som en indre kontemplasjon”. Et hovedanliggende i denne boken var også å understreke kristendommens sosiale karakter. Fire år senere kom tesen de Lubac hadde arbeidet med så lenge – om natur og nåde – i bokform: Surnaturel. Études historiques (1942). Denne boken kom etter hvert i utvidet versjon, og temaet gjentas og utdypes særlig i to utgivelser fra 1965: Augustinisme et Théologie moderne (Eng. Augustinianism and moderen Theology) og Le Mystère du Surnaturel (Eng. The Mystery of the Supernatural). Voderholzer utdyper dette temaet forholdsvis grundig i andre del av sin introduksjon.

I 1944 kom to viktige bøker fra de Lubacs hånd. Corpus mysticum var ferdigskrevet allerede før krigen, og kom nå ut som tredje bind av serien Théologie. Her sammenholdes de mer personlige, eksistensielle og sosiale perspektivene fra Catholicisme med en gjenreisning av en sakramental oppfatning av kirken, derfor fikk Corpus mysticum stor betydning for det kommende konsilet og den dogmatiske konstitusjonen, Lumen Gentium. Like viktig er Le drame de l’humanisme athée (Eng: The Drama of Atheist Humanism). Her viser han at det kunstige skillet mellom nåde og natur har bidratt til en tragisk misforståelse i moderne humanisme, når denne setter Gud og mennesket opp mot hverandre ut fra tanken om at Gud ødelegger menneskets frihet. Følgen har blitt en tanke om at mennesket bare kan nå frem til sin storhet dersom det bryter med gudsideen: ”Gud avvises som en som gjør mennesket til slave, og folk glemmer at det er i dets relasjon til Gud at mennesket frir seg fra alle underdanige forhold. … Mennesket uten Gud er dehumanisert”, skriver de Lubac.

Ny teologi eller teologisk fornyelse?
Årene som fulgte etter krigen ble på mange måter like vanskelige som okkupasjonsårene for Henri de Lubac. I Surnaturel hadde han nærmest ubekymret slått ben under en av de teologiske søylene for nyskolastisk teologi – tanken om natura pura og et rent naturlig mål for menneskets eksistens. Og nå kom responsen fra nyskolastisk hold. Ingen ringere enn dominikaneren og nythomisten Garrigou-Lagrange kom i en artikkel i Angelicum (1946) med skarpe angrep mot det han anså som farlig teologisk modernisme. Det var Garrigou-Lagrange som smidde betegnelsen la Nouvelle Théologie – den nye teologi – en betegnelse som har blitt stående, men som de Lubac avskydde av den enkle grunn at den stred mot hans teologiske grunnprogram. Han hadde nettopp påvist at det var (flertallet av) nythomistene som på dette punkt representerte novasjonen og forfalskningen av den klassiske lære. I en kommentar til stemplingen av hans teologi som ny, skrev de Lubac: ”Jeg har tvert i mot alltid søkt å gjøre kjent kirkens tradisjon, det den tilbyr som mest universelt og minst underlagt tidenes forandringer.” I ettertid er det hans historiske bevisførsel som har blitt stående, og hans teologi har fått full oppreisning; men vi skal ikke glemme hvor smertelig angrepene fra kirkens mest ansette teologer var. Voderholzer påpeker interessant nok at de Lubac i ettertid brukte hardere ord overfor dem som ville bruke denne saken i en kritikk mot ”Roma” og kirkens autoritet, enn mot sine teologiske og personlige motstandere. Personlige møter og brevvekslinger som de Lubac hadde med pave Pius XII tyder på at paven aldri siktet til de Lubac i noen av sine avvisninger av modernistisk teologi, selv om flere av hans motstandere tolket det slik.

Voderholzer får fint frem det symbolske ved utgivelsen av de Lubacs bok om Origenes av Alexandria midt i denne urolige perioden: Histoire et Espirit, 1950 (Eng. History and Spirit. The Understanding of Scripture according to Origen). Han hadde arbeidet med den store oldkirketeologen i tyve år allerede, og utgav nå et omfattende arbeid om Origenes’ skrifttolkning som søker å vise den betydning den bokstavelige lesning har i samspillet med den allegoriske hos Origenes. Han påviser den betydning forbindelsen mellom Det gamle og nye testamente har hos alexandrineren, og avviser den innearbeidede oppfatning om at Origenes’ allegoriseringer er platonske mer enn kristne. Den positive vurdering av den allegoriske skriftforståelsen fører han så over i en oppfordring til historisk-kritiske forskere om å gå i dialog med den systematiske teologi. Det symbolske i utgivelsen av denne boken midt under de teologiske forfølgelsene av de Lubac, ligger i parallellen mellom Origenes og ham selv. Begge hadde en drøftende teologisk stil som flere av de kirkelige motstanderne deres ikke var på høyde med, og ble derfor tillagt oppfatninger de selv ikke stod for, og ble forfulgt for disse oppfatningene. Voderholzer snakker her om paradokset som tankemønster hos Henri de Lubac, en tilnærming han deler med kirkefedrene, men som skapte problemer i dialogen med nyskolastikerne – dels ut fra deres manglende befatning med fedrenes egne tekster.

Tidlig i 1950 fikk de Lubac et brev fra jesuittordenens mester med beskjed om at hans rett til å undervise teologi ble trukket tilbake. I juni kom samme melding til fem andre jesuittfedre som stod ham nære. Det ble til og med bestemt at flere av hans skrifter, blant andre Surnaturel, Corpus Mysticum og De la Conaissance de Dieu, skulle fjernes fra jesuittenes biblioteker og tas ut av butikkene. Samtidig som angrepene var harde i denne perioden, manglet det ikke på støtteerklæringer fra de hold som må ha betydd mer for ham. Det er rørende å lese et av de brevene Voderholzer siterer, fra de Lubacs venn Balthasar: ”Kjære venn, jeg kunne knapt tro det du skriver til meg. Det er opprørende, helt uforståelig. Samtidig er vel dette det martyrium som skal fullbyrde ditt verk. Du er allerede den seirende; ingenting kan stoppe innflytelsen fra dine ideer. […] Ikke mist motet, fortsett å arbeide som om ingenting har hendt. Så mange venner står rundt deg og vil hjelpe deg. […] Jeg frykter at Karl Rahner blir svært mismodig nå – han som nesten er vårt eneste håp. Vi må støtte ham; du og han må hjelpe hverandre. […] Jeg ber for deg. Opp med motet. Din for alltid, Balthasar.” Kommentaren om at hans tanker allerede hadde fått bred innflytelse er interessant; og ikke minst setningene om Karl Rahner, som viser at Rahner – til tross for at han og de to andre noe senere gikk hver sine veier på flere områder – tidlig stod hverandre svært nære.

Provincialen i Lyon støttet også de Lubac så godt han kunne, og oppfordret ham til å forstette forskningen. ”Siden teologiens vei var stengt for meg, bestemte vi at jeg skulle skrive om Buddhismen.” Arbeidet med religionshistorien ble viktig for de Lubac, ettersom det – i følge ham selv – hjalp ham å oppdage det originale ved kristendommen. Denne oppdagelsen finner vi senere i hans skrifter i form av begrepet l’acte du Christ, Kristushendelsen, som understreker det radikalt nye som inntrer i historien ved Kristi komme. Til sist fikk han også viktig støtte fra erkebiskopen av Lyon, kardinal Gerlier, som var rektor for Universitetet i Lyon. Han ville ikke tillate at jesuittordenen blandet seg inn i universitetets arbeid. Uten å oppfordre de Lubac til å gå imot sine overordnede, minnet han ham om at hans lærestol på universitetet fortsatt stod åpen for ham. I 1951 gjorde kardinalen også de Lubac til sin teologiske veileder.

Før han gir en lengre gjennomgang av de Lubacs rolle ved Vatikankonsilet, kommenterer Voderholzer utgivelsen av første bind av Exégèse médiévale i 1956, trolig en av bøkene som – ved hjelp av Agostino Bea, pavens skriftefar – ble presentert for pave pius XII i 1958. Etter dette sendte paven et takkebrev til de Lubac, med oppfordringer om å fortsette arbeidet. Voderholzer nevner også kort en interessant konfrontasjon mellom de Lubac og Hans Küng. De Lubac gikk ut med et forsvar av sin medbroder, Henri Bouillard, som hadde vært Küngs veileder på dennes doktoravhandling om Karl Barth. Men Küng tok – i sin positive vurdering av Barth – offentlig avstand fra sin veileder, som han mente truet den økumeniske bevegelse. Bouillard hadde kritisert Barths syn på nåden som noe som kun ligger utenfor mennesket. De Lubac gikk imot Küng og dennes forsvar for Barths syn, ettersom det overbetoner rettferdiggjørelsens objektive realitet i Kristus på bekostning av den nyskaping den utretter i mennesket selv.

De Lubac og Vaticanum II
25. januar 1959 annonserte pave Johannes XXIII at han ville sammenkalle et konsil. I august året etter leste Henri de Lubac i avisen at han, sammen med Yves Congar, var utnevnt av paven til rådgivere (consultores) for en av de ti kommisjonene som skulle forberede konsilet. Nærmere bestemt den teologiske kommisjon, som var ledet av prefekten for det som senere ble Troskongregasjonen, kardinal Ottaviani. Dette var den viktigste gjenreisning som ble gitt både de Lubac og dominikaneren Congar, som også hadde mistet retten til å undervise på 50-tallet.

Som rådgiver i forberedelseskommisjonen ble de Lubac også peritus (teologisk ekspert) på selve konsilet. Her deltok han i underkommisjonen som skrev utkastet til den pastorale konstitusjonen, Gaudium et spes. Spørsmålet om ateisme og en kristen humanisme stod sentralt her, et tema som de Lubac – som forfatter av boken Dramaet om den ateistiske humanisme – var spesialist på. Mange av konsilets biskoper hadde også lest flere andre av hans bøker. De Lubac ble en viktig rådgiver for erkebiskop Wojtyla og kardinal König, som ledet sekretariatet for ikke-troende. Voderholzer fremhever særlig artiklene 19-22 i Gaudium et spes, hvor man kan spore de Lubacs innflytelse helt ned på setningsnivå. De Lubac fortalte senere om sitt gode forhold til Wojtyla, og det inntrykk dennes varme personlighet og intelligens gjorde på ham. ”Etter Paul VI er Wojtyla min kandidat.” Senere skrev han forordet til Wojtylas bok Kjærlighet og ansvar, og Wojtyla sørget for en polsk oversettelse av De Lubacs bok Églises particuliéres et Église universelle (Eng. Moderhood of the Churces).

De Lubac fikk også bred innflytelse på Lumen gentium – han var en av de første katolske tenkere som tok opp i seg en fullt utviklet og systematisk gjennomtenk eukaristisk ekklesiologi. Dessuten hadde han betydning for utformingen av den dogmatiske konstitusjonen om åpenbaringen, Dei verbum, med sin betoning av åpenbaringens personlige karakter i Jesus Kristus.

I kapitlet om Vatikankonsilet gjengir Voderholzer noen av de Lubacs tanker om resepsjonen av konsilet. Allerede i 1969 utgav han en forelesning hvor han kritiserer den manglende forståelse for tradisjonen hos dem som så konsilet som en helt ny start, en slags teologiens begynnelse. Han snakker her om et ”undergrunnskonsil” som var aktivt allerede i 1962, og som ble mer offentlig i 1968. Den åpenhet mot verden som de Lubac hadde vært med å fremheve i Gaudium et spes, skulle ikke føre til en konformitet med verden, påpeker han. Andre steder har de Lubac understrekt at hans store mål var å gjenoppdage ”kristendommen i dens fylde og renhet”. Dette så han også som konsilets store mål, og langt på vei som dets resultat. Før den kan gi noe verdifullt til den nye generasjon, sa de Lubac, må kristendommen i sitt vesen være seg selv. ”Så snart den er seg selv, er den også nær ved å bli mottatt. For det tilhører dens vesen å være levende og en del av samtiden.”

De lubac forsvarte livet ut en åpen og fri teologisk tenkning, noe som kommer til uttrykk i hans senere skrifter hvor han leverer nylesninger av så vidt mistenkeliggjorte teologer som Teilhard de Chardin, Joachim av Fiore og Pico della Mirandolla. Selv om alle tre fascinerte ham sterkt, stod trolig nærmest de Chardin og renessansehumanisten Pico. Mot slutten av sitt lange liv fullførte Henri de Lubac også fjerde bind av Exégèse médiévale (utgitt i 1993).

Teologiens historiske kontekst
Det største avsnittet i den teologiske delen av Voderholzers introduksjon er en utdypning av teologien om natur og nåde – de Lubacs påvisning av historien bak teorien om Natura pura og hans reetablering av det klassiske synet på menneskets eneste mål i Gud. Historien knytter seg til et av de største mysterier eller paradokser i den kristne tro: forholdet mellom Guds altomfattende nåde og menneskets frihet. De Lubac begynner med 1500-tallsteologen Michael Bajus, som i en respons overfor reformasjonens lære hadde fremhevet Augustins formulering om at ”alt er nåde” på en slik måte at det undergravde menneskets frie valg, og slik brøt med Augustins egen teologiske antropologi. Bajus’ lære var heller ikke konsekvent overfor Augustins og kirkefedrenes oppfatning av nåden, idet den opererte med en tanke om at ugjenfødte mennesker ikke kan gjøre noe som er godt eller sant. Til grunn for denne tanke ligger begrepet om natura pura – noe rent naturlig som er helt løsrevet fra Guds nåde. Selve begrepet påviser de Lubac helt tilbake til 1300-tallet, i en spekulasjon om hva Gud i hans allmakt kunne skapt dersom han ville. ”Kunne han skapt noe sånt som en løsrevet natur?” På dette tidspunktet ser man dette fenomenet som noe rent hypotetisk, og fastholder at mennesket bare kan nå frem til sin naturs realisering og lykke i Gud.

Det nye fokuset på antikkens filosofi i renessansetenkningen gjenoppliver tanken om natura pura. Ut fra tanken om en rent naturlig filosofi fremholdt Dionysius Carthusianus (d. 1471) en lære om at det gis et (rent) naturlig mål for mennesket. Dette gjorde han imidlertid i full bevissthet om at han brøt med Thomas Aquinas på dette punkt. I løpet av et halvt århundre skjer en radikal endring idet Thomas Cajetan (1469-1534) fremstiller den samme oppfatning som en tolkning av St. Thomas. Cajetans tolkning skyldes en manglende skjelning mellom dyrene og mennesket i Thomas’ applikasjon av Aristoteles’ naturlige filosofi. Alle andre vesener strever naturlig hen mot sin fullendelse men, sier Thomas, mennesket kan bare motta denne fullendelse som gave fra Gud. Dette fordi menneskenaturen i seg selv er bærer av Guds bilde - noe som allerede impliserer guddommelig nåde. Robert Bellarmin (1542-1621) utvikler til fulle teorien om natura pura, interessant nok samtidig som han forblir trofast mot tradisjonell augustinsk oppfating i sine åndelige skrifter, ifølge de Lubac. Med Francisco Suarez (1548-1617) får den nye læren sitt gjennombrudd. De Lubac understreker at natura pura aldri ble tatt opp i kirkens magisterium, men fra denne tid av var det svært få som gikk imot det nye synet. Den dominerende oppfatning fornekter nå at mennesket naturlig strever etter det overnaturlige, etter Gud.

For de Lubac satt forsvaret for menneskets naturlige lengsel etter Gud svært dypt. Vi finner dette tematisert i flere av skriftene hans, ikke minst dem som behandler den kristne humansimens respons på ateismen. Ut fra en grunnleggende forståelse av at nåden også bærer naturen, kan han si at menneskets skapte sjel nettopp er gudslengsel. ”Vi må forstå at lengselen etter Gud er noe absolutt – den mest absolutte av alle lengsler eller begjær.”

Mysteriets tenker
I bokens andre del utdyper Rudolf Voderholzer også flere andre nøkkelideer i de Lubacs teologiske tenkning. Han fremstiller ham som en hovedrepresentant for fremveksten av en historisk-teologisk tenkning innenfor katolsk teologi. Han gir et balansert bilde av de Lubac som en ”syntetisk tenker” som motsetter seg alle former for spesialisering i form av analytisk oppdeling innenfor teologien. De lubac søker nettopp en synoptisk fremstilling av den kristne tro, sentrert omkring ”Kristushendelsen”. Denne fremstillingen har derfor en mystisk grunntone, og han har selv pekt på at troens mysterium alltid unndrar seg definisjon. Dette oppgir han som grunnen til at han aldri fikk skrevet sin viktigste bok, som han sier – en bok om mystikk. Denne uskrevne boken omtaler han som ”inspirasjonen for alt jeg har skrevet” og orienteringspunket for alle hans vurderinger. ”Men jeg kommer aldri til å skrive denne boken. Det ligger utenfor min fysiske, intellektuelle og åndelige evne. Jeg har en tydelig visjon av hvordan den henger sammen [det vil si dens tematiske inndelinger]…, [men] kjernen unndrar seg alltid.” Det faktum at de Lubac avstod fra å skrive denne boken sier mye om hans teologiske intuisjon, og kaster dessuten et interessant lys over de bøker han har skrevet.

Avslutning
Det er god grunn til å anbefale Rudolf Voderholzers introduksjon til Henri de Lubac. Den gir som sagt verdifulle innsikter i de Lubacs liv og tenkning, men kunne etterstrevd mer nyansert drøftning i sin fremstilling. Det er for eksempel få kritiske røster som kommer til orde her, noe som kunne vært gjort med eksempler fra origenesforskningen, hvor flere av de Lubacs synspunkter har møtt motstand. Den typen kritikk gjør ikke de Lubacs bok om Origenes’ skriftforståelse mindre viktig – den er og blir en klassiker, og hans fingerspitzgefühl i lesningen av Origenes er nærmest uten sidestykke. Men det kunne altså være interessant og lærerikt for leseren av introduksjonen til de Lubac å få vite mer om den aktuelle resepsjon av hans verk i det store og hele, å vite mer om hvor man i dag bryter med og hvor man bygger videre på hans innsikter. Det ville stemme godt overens med hans blikk for teologiens historiske karakter.

Meet Henri de Lubac er en lett og bred innføring i den store franske teologens verk. Men den som vil ha grundigere teologiske og kritiske drøftninger av temaet bør i tillegg lese John Milbanks The Suspended Middle: Henri de Lubac and the Debate Concerning the Supernatural, eller Hans Urs von Balthasars klassiker The Theology of Henri de Lubac.

Anmeldt av Ståle Johannes Kristiansen

-

2008-12-14T10:36:00.000-08:00

Sekularisering og sakralisering

Oslo katolske bispedømmes Kommisjon for interreligiøs dialog arrangerer seminar om ”Sekularisering” lørdag 14. februar kl. 12.00 - kl. 15.00.

Professor Trygve Wyller fra Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, innleder med utgangspunkt i den katolske filosofen Charles Taylors nyeste bok "A Secular Age".
Kontaktperson: May-Lisbeth Myrhaug.

sjk

2008-11-13T12:24:00.000-08:00

Sekulariseringens dialektikk

Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion
Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger
Oversetter: Anne Krohn

St. Olav Forlag 2008

Kr: 198

Daværende kardinal og prefekt for Troskongregasjonen, Joseph Ratzinger (1927-), og samfunnsteoretikeren og filosofen Jürgen Habermas (1929-), møttes i München 19. Januar 2004, for å snakke om temaet ”Den frie statens moralske grunnlag”. Det vil si om hva det er som holder et menneskelig samfunn sammen, og premissene for dette. Møtet ble holdt i regi av Katholische Akademie i Bayern, som nok ikke hadde gjort et tilfeldig valg av tema for dagen. Foredragene er senere blitt publisert i boken Dialektik der Säkularisierung. Über Vernunft und Religion, som er blitt oversatt til en rekke språk. Nylig kom en norsk utgave av boken: Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion. St. Olav forlag, 2008.

Mest oppmerksomhet i etterkant av møtet i München har kanskje foredraget til Habermas fått. Dette gjenspeiler nemlig en ganske så radikal utvikling hos ham når det gjelder synet på religionens rolle i samfunnet. Om det ikke kan karakteriseres som sensasjonelt, er det i alle fall oppsiktsvekkende at den forhenværende nymarxisten Habermas fronter en ny holdning til religiøse virkelighetsbeskrivelser enn han har gjort tidligere. Riktignok er et delvis tilsvarende tankeinnhold kjent fra publikasjoner han har utgitt de siste årene, men at han ville stille opp sammen med en av de fremste representantene for institusjonalisert religion per se, Den katolske kirke, må likevel ha vært en overraskelse for mange som har fulgt Habermas’ tenkning siden 1960-tallet.

I sitt foredrag skriver Habermas på sitt sedvanlige systematiske, men omstendelige vis, og begynner med å klargjøre at det ikke finnes noen nøytral grunn som et samfunn kan bygges på. Alle samfunn er bygd på en form for livssynsmessig eller religiøs etisk plattform. Som representant for Frankfurterskolen, tror ikke Habermas på verdinøytralitet. Problemstillingen han ønsker å drøfte i foredraget er dermed hva slags verdifundament samfunnet skal bygges på, og premissene for dette, ikke hvorvidt det skal bygges på verdier. Han klargjør allerede i begynnelsen av foredraget, at han vil argumentere for en ikke-religiøs postmetafysisk legitimering av samfunnet. Hans forankring av rasjonaliteten i interpersonale kommunikative lingvistiske strukturer har stått sentralt i denne tenkningen. I den videre argumentasjonen avviser derfor Habermas tanken om at det er mulig å komme frem til noe moralsk grunnlag for samfunnet og staten, utover det som kan finnes i den frie offentlige diskursen.

På bakgrunn av dette er det svært interessant at Habermas i fortsettelsen slår fast at naturalistiske og vitenskapelige verdensbilder ikke har noen forrang fremfor en religiøs virkelighetsforståelse i et konstitusjonelt demokrati. Det avgjørende er at religiøse og sekulære borgere omgås hverandre med respekt, og sammen bygger et rettferdig samfunn. Dette kan de godt ha som fellesprosjekt, sier han, selv om de ikke deler hverandres begrunnelser. Enkelt sagt: Borgerne i et samfunn kan være enige om hvordan, uten å være enige om hvorfor. Også religiøse aktører har sin naturlige og selvsagt plass i samfunnsdiskursen. Svakheten ved denne måten å tenke på er naturligvis åpenbar: Det sies egentlig ingenting om innholdet i den loven som skal respekteres, og som danner grunnen for dagens demokratiske rettsstater, utover det som måtte fremkomme diskursivt, og gjennom demokratiske beslutninger. Prinsipielt sett kan de lovene samfunnet skal bygges på ha et hvilket som helst innhold, bare dette er forankret i demokratiske beslutninger. Men i henhold til Habermas er det dette vi har å bygge på. Det finnes ingen reelle alternativer.

Det er videre interessant å se hvordan Habermas bruker begrepet ”postsekulære samfunn” om dagens samfunn. I dette ligger det innbakt en forståelse, av at religiøst baserte virkelighetsoppfatninger ikke forsvinner, men både kan og bør leve side om side med sekulært baserte oppfatninger om virkeligheten i dagens multikulturelle samfunn.

På tross av sitt postmetafysiske utgangspunkt anerkjenner altså Habermas nå religiøse virkelighetsforståelser som en form for alternative rasjonaliteter. Det vil si rasjonaliteter som står på egne ben, og som den sekulære samfunnsdiskursen ikke bare må forholde seg til som fenomen, men som også har krav på respekt, som ansvarlige deltagere i samfunnsdiskursen. Habermas har gått en lang vei her, før han har kunnet innrømme religionene en slik plass, til tross for at han i god webersk ånd fortsatt beskriver seg selv som ”religiøs umusikalsk.” Noen religiøs omvendelse er det altså ikke snakk om her.

Nyorienteringen når det gjelder religionens rolle i samfunnsdiskursen fremkom også ved at Habermas valgte dette som tema også i foredraget han holdt i Bergen da han mottok Holbergprisen i 2005. Budskapet her var at den liberale staten må innse sannhets- og meningspotensialet i religionen, og at det er i dens egen interesse å slippe til religiøse stemmer i det politiske og offentlige rom. Hvis ikke den sekulære diskursen gjør dette, kan den raskt komme til å fjerne seg fra nøkkelkilder for å skape mening og identitet for samfunnsborgerne. I den forbindelse anerkjenner Habermas det religiøse språkets semantiske kraft som ikke finnes andre steder, og ut fra dette er det ikke urimelig å tolke ham dit hen at han mener at samfunn der den kristne to har dype røtter, som i vesten, trenger kristendommen.

Så langt Habermas. Hva mener så Joseph Ratzinger om saken? Det viser seg at han er enig i mye av det som ble sagt av hans jevnaldrende landsmann.

Ratzinger avviser Hans Küngs ”Welt-ethos”-prosjekt som en grunnlagsløs abstraksjon, og viser til hvordan vitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag for samfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gi beskyttelse til samfunnets svakeste. Det trengs derfor en forpliktelse på et normativt verdigrunnlag, som er bygd på visse prinsipper, for å opprettholde et fritt og godt samfunn. Dette gjelder på samme måte som fornuften og en genuin autentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralske byggverk, påpeker Ratzinger. Det holder ikke med fornuft og vitenskap alene. Vitenskapens teknokratiske håndlangere trenger å korrigeres. Hvor kan så dette førpolitiske korrektivet finnes?

Ifølge Ratzinger ligger løsningen for vesten i å sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der nettopp naturrettstenkningen kan være et mulig korrektiv for den sekulære rasjonaliteten. I andre deler av verden kan det være nødvendig å knytte an til andre overordnede prinsipper.

Han påpeker altså nødvendigheten av å ta høyde for det han betegner som den interkulturelle dimensjonen, hvis vi skal diskutere de grunnleggende premissene for den menneskelige eksistensen i dag. En slik diskusjon kan ikke eksklusivt ta utgangspunkt i kristendommen, eller eventuelt i den vestlige rasjonalitetstradisjonen, selv om begge disse regner seg selv som universelle, hevder Ratzinger. Disse tradisjonene er forpliktet til å ta inn over seg at de bare er akseptert av deler av menneskeheten. Den vestlige kulturen trenger å holde fast ved sin forankring i kristne grunnverdier. Her må dialogen om samfunnets verdimessige forankring gå mellom sekulær tenkning, og kristen tenkning, blant annet slik denne kommer til uttrykk i naturrettstenkningen. Men når det gjelder andre kulturer enn den vestlige, må utformes i dialog med de store religiøse tradisjonene disse kulturene bygger på.

Det finnes fellesverdier på tvers av religionene, kristendommen inkludert, og at det er disse verdiene samfunnet bør bygges på, påpeker Ratzinger. Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier. Her er det dermed en stor grad av konsensus mellom de to foredragsholderne i München. Begge taler de for nødvendigheten av at religiøse og sekulære rasjonaliteter trenger å gå sammen i en gjensidig dialogprosess, i den hensikt å lære av hverandre. Bare slik kan menneskeheten beskyttes mot det destruktive potensialet som ligger i løsrivelsen av den religiøse troen og vitenskapens fornuftstro. Som katolsk tenker vektlegger Ratzinger naturlig nok fornuftens rolle, og dens vitenskapelige og teknologiske konkretiseringer, men denne må alltid balanseres og suppleres med verdier.

Ratzinger kommer i liten grad inn på det som kan betegnes som den multikulturelle utfordringen for dagens samfunn. Det vil si det faktum at dagens samfunn i økende grad er samfunn der mange ulike kulturer lever delvis innvevd i hverandre, og delvis ved siden av hverandre. ”De andre” kulturene er ikke bare i andre verdensdeler. De gjør seg i stadig sterkere grad gjeldende også i Europa. Ratzingers vektlegging av dialog med andre kulturer enn den vestlige, og andre religioner enn kristendommen, kan dermed kritiseres for å være uttrykk for å være essensialistisk, og dermed være uttrykk for en for enkel analyse av det kulturelle mangfoldet vi har i verden i dag. Det kulturelle mangfoldet finnes ikke lenger bare på storsamfunnsnivået, og på et subkulturelt mellomnivå i dagens samfunn, men har så å si trengt inn på individnivået, ved at enkeltindivider muligens i sterkere grad enn tidligere blander kulturuttrykk. Tilsvarende vil naturligvis gjelde for religiøse uttrykk.

I og med pave Benedikt XVI har Kirken altså fått en tydelig dialogorientert pave som er intellektuelt på høyde av sin samtids fremste tenkere og teoretikere. Det er avgjort en styrke for en pave i dag. Benedikts dialogvilje står i en naturlig forlengelse av Det annet Vatikankonsils ”ånd”. Dette konsilet gav sin tilslutning til menneskerettighetene, der Kirkens stilling i samfunnet forankres i religionsfriheten, som en helt sentral menneskerettighet. Konsilet åpnet videre for dialog og samarbeid med alle ”av god vilje”.

Jürgen Habermas har lenge vært kjent for å være en tydelig samfunnskritiker, og har heller aldri vært redd for å utfordre rådende verdier, om enn på andre premisser enn Benedikt. Hans relativt nye interesse for religioner som alternative rasjonaliteter, viser en svært interessant utvikling i hans forfatterskap. Dialogen i München viste at det kan være fruktbart med dialog mellom representanter for sekulære og religiøse virkelighetsbeskrivelser, selv om dette i utgangspunktet skjer på tvers av til dels store meningsforskjeller. Selv om Habermas og Ratzinger til dels argumenterer forskjellig i foredragene sine, og til dels knytter an til forskjellige vokabularer i sine analyser, er det interessant å se i hvor stor grad de to foredragsholderne er enige når det kommer til det operative plan. Dette gjør at det i alle fall et stykke på vei er mulig å snakke om en postsekulær konsensus på bakgrunn av dialogen i München. Både Ratzinger og Habermas tar til orde for en via media mellom en arrogant sekularisme med overdreven selvtillit, og en religiøs tenkning som glemmer fornuftens avgjørende rolle.

Det er all grunn til å berømme St. Olav forlag for å satse på denne typen utgivelser, selv om det tok litt lang tid denne gangen å få ut en norsk utgave.

Olav Hovdelien

.

2008-11-08T03:28:00.000-08:00

Seminar om Moderne teologi 12. november

Seminar i forbindelse med utgivelsen av antologien Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer.
Red: Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise.
Høyskoleforlaget 2008 – 760 sider.

Sted: NLA Høgskolen, Amalie Skramsvei 3, Bergen 12. november, kl. 09.00

Program før lunsj

09.00
Kort presentasjon v/ Redaktørene

09.15-10-000
Postmoderne teologi
v/ Jayne Svenungsson (Lektor i systematisk teologi ved Teologiska Högskolan i Stockholm)

10.05-10-50
Tradisjon og fornyelse i nyere ortodoks teologi
v/ Peder Solberg (Stipendiat i kirkehistorie ved NLA i Bergen)

11.00-11.45
"Hellig" Skrift og "verdslig" skrift: Tradisjonsforståelser hos Jaroslav Pelikan og Northrop Frye
v/ Jan Schumacher (Førsteamanuensis i kirkehistorie ved MF i Oslo)

Lunsj (11.45-12-45)

12.45-13.30
Är Påven katolik? -Auktoritet, tradition och förnuft i katolsk teologi
v/ Gösta Hallonsten (Professor i systematisk teologi, Lunds Universitet)

13.40-14.25
Kristen tro og humanisme i det 20.århundres protestantiske teologi
v/ Svein Aage Christoffersen (Professor i etikk og religionsfilosofi, TF i Oslo)

14.35
Plenumssamtale

Seminaret er gratis og alle interesserte er velkommen!
Påmelding til sr@nla.no

Blant antologiens forfatterne: Aidan Nichols, Fergus Kerr, Bernt Oftestad, Gregory Reichberg, Gabriel Flynn, Gösta Hallonsten, Michael Waldstein, Andrew Louth og Rowan Williams.

2008-10-14T09:37:00.000-07:00

Disputas i Roma

9. oktober foreleste p. Arnfinn Haram O.P. over oppgitt tema som forsvar av den kanoniske lisensiatgraden i teologi ved St Thomas Aquinas-Universitetet (Angelicum) i Roma. Avhandlingens tittel var Romantic Newman. The impact on Newman’s theological vision of “the higher philosophy” of the Romantics. Oppgitt tema for prøveforelesningen som ble holdt for en kommisjon av tre professorer (alle dominikanere): Christian Ethics of Discipleship or Universal Ethics?

(Hele forelesningen blir lagt ut i pdf-format.)

sjk

.

2008-10-13T05:32:00.001-07:00

Seminar om Maria

27. oktober arrangeres det åpent seminar om Maria ved Det norske institutt i Roma. Kl. 10.00-16.00

Seminaret arrangeres av Universitetet i Agder, Fakultet for humaniora og pedagogikk, Institutt for religion, filosofi og historie, i samarbeid med Ex Corde - European Network of Catholic Scholars.

Program

Olav Hovdelien
Introduction

Dom Elias Carr
The Decisive Role of Mary in Catholic Anthropology

Clemens Cavallin
Marian Praxis: From Apparitions to Sacramentals

Lunch 12-13

Fredrik Hansen
The Marian Doctrines of the Catholic Church

Ole Fredrik Kullerud
Evangelisk mariologi

Ståle Wilhelmsen
Jomfru Maria i Det gamle testamente

Mer informasjon om instituttets beliggenhet i Roma: http://www.hf.uio.no/roma

Påmelding: Olav.Hovdelien@uia.no

Alle interesserte er hjertelig velkommen

sjk

.

2008-10-13T04:29:00.000-07:00

"På tide å snakke om Gud"
Kardinal Walter Kaspers forelesning på Château Neuf

I forbindelse med feiringen av Det teologiske Menighetsfakultets 100-årsjubileum var kardinal Walter Kasper invitert til Oslo for å delta i feiringen. I den forbindelse holdt han en åpen forelesning på Château Neuf 11. oktober 2008.

Forelesningen ble holdt på engelsk, og i programmet stod det at kardinalen skulle snakke om The Present Ecumenical Situation: Current Challenges From a Roman Catholic Point of View. Det ble ikke oppgitt hvorfor overskriften for forelesningen ble skiftet ut med The Time is Now Right to Speak of God, men det kan neppe ha vært fordi kardinal Kasper ikke var i stand til å si noe fornuftig om det først oppgitte temaet.

Walter Kasper er kjent som fremtredende fagteolog, og var blant annet redaktør for Lexikon für Theologie und Kirche. Han ble kardinal i 2001 under Johannes Paul II, og er i dag president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Kasper har en doktorgrad i systematisk teologi fra Universitetet i Tübingen (1954) med avhandlingen Lehre von der menschlichen Erkenntnis in den Quaestiones disputatae de veritate des Thomas von Aquin. Han var assistent for Leo Scheffczyk og Hans Küng frem til sin habilitation, med en avhandling om historiefilosofi og historieteologi i Schellings senere filosofi. Kasper har vært professor i dogmatikk ved Universitetet i Münster og senere i Tübingen.

Kaspers kulturanalyse
Kasper åpnet foredraget med å rose MF for deres "ecumenical inclusiveness", og takket for invitasjonen til fakultetets 100-årsfeiring. Han påpekte at han gjerne ville besvare spørsmål om økumeniske utfordringer, men at selve foredraget ville handle om at det nå er på tide å snakke om Gud. Det oppgitte emnet innen økumenikk, ble altså byttet ut med et samlende foredrag som kanskje best kan innpasses innen fagområdet apologetikk.

Mer konkret fikk tilhørerne først en lang og innsiktsfull, om enn ikke i særlig grad overraskende, religionssosiologisk og kulturanalytisk analyse av bakgrunnen for dagens større åpenhet for det som gjerne betegnes som åndelige eller religiøse spørsmål. I den andre delen av forelesningen trakk kardinalen noen teologiske linjer på bakgrunn av denne analysen.

I begynnelsen av forelesningen gav Kasper sin tilslutning til den religionsfenomenologiske påstanden om gudstro som noe universelt, noe som kan gjenfinnes i litt ulike former i alle kulturer. Dette med henvisning til det som antropologene tidligere omtalte som "primitive kulturer", via Platons filosofi og forestillingene som vi kjenner fra Det gamle testamentet. Gudstro har vært en sentral kulturell fellesnevner, helt frem til den ateistiske religionskritikken vokste frem, særlig i annen halvdel av det nittende århundre, med Friedrich Nietzsche som en sentral tenker.

Sekulariseringstesens svekkelse og metanarrativenes sammenbrudd
Det som innen religionssosiologien omtales som den klassiske sekulariseringstesen, dvs. tanken om at religionene vil miste sin kraft og innflytelse i takt med modernitetens fremmarsj, kjenner vi fra Max Weber. Kasper mente at denne nådde sitt toppunkt på 1970- og 1980-tallet. I dag står denne sekulariseringstesen mye svakere, og Europa fremstår som et unntak i en verden der religionen står sterkt.

Et sentralt eksempel på at tiden har forandret seg, fant Kasper i tenkningen til sin landsmann, Dietrich Bonhoeffer – hans sene teologiske tenkning, som var innflytelsesrik for noen tiår siden, men som kanskje fremstår som mindre aktuell i dag. Tilsvarende er ateismen i Richard Dawkins’ skikkelse for lengst blitt avkledd som en form for lite troverdig fundamentalisme.

Kasper henviste videre til Horkheimer og Adornos enigmatiske og pessimistiske klassiker Opplysningens dialektikk fra 1947, som forkynner at progresstanken er svekket, om ikke død. Derfra gikk Kaper videre til å referere sentralt postmodernistisk tankegods, tanken om "metanarrativenes sammenbrudd", og om den såkalte svake tenkningen, som vi blant annet kjenner fra Gianni Vattimo. Denne utviklingen ført til en nærmest militant agnostisisme, som ofte har utviklet seg til en form for nihilisme, påpekte Kasper.

På den annen side har metanarrativenes sammenbrudd og postmodernismen ført til en merkbart fornyet interesse for myter. Gudstro er igjen blitt sosialt akseptabelt. "This new situation is ambivalent", påpekte Kasper, og vi vet ikke hva som kommer ut av den. Kanskje fører denne utviklingen til en tilbakevending til religion, men dette gjelder ikke nødvendigvis den kristne tro. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, men denne nye situasjonen gjør at teologien likevel har fått en sjanse.

På tide å snakke om Gud
På bakgrunn av sin religionssosiologiske og kulturanalytiske analyse reiser så Kasper spørsmålet: Hvordan skal vi så snakke om Gud i dag?

Den riktige måten å gjøre dette på, i henhold til kardinal Kasper, er å henvise til den åpenbarte Gud, Bibelens Gud, slik han er åpenbart i Jesu ansikt. Gud er en levende Gud, og vi må våge å snakke om ham, uten å la teologien forfalle til å bare handle om etikk og mellommenneskelig forståelse.

På den annen side er det nødvendig at vi som kristne ikke fremtrer som arrogante eiere av den åpenbarte sannheten. Den slags holdninger er "highly dangerous", og i slekt med visse former for militant teisme slik vi kjenner dette fra andre religioner. Vi må ta avstand fra alle former for religiøs fundamentalisme, og stadig minne oss om nødvendigheten av å holde troen og fornuften sammen, påpekte Kasper. Her har vi mye å lære av pave Benedikt XVI, både hans etter hvert kjente Regensburg-tale; også encyklikaene Deus caritas est og Spe salvi minner oss om dette.

"So now it is the right time to speak of God", avsluttet Kasper. Dette må gjøres langs dialogens vei.

O.H.

(Hele foredraget er publiser i pdf-format på http://mf.no/index.cfm?id=212899)

.

2008-10-13T04:23:00.000-07:00

Nettverk for katolsk teologi opprettet

20. september i år ble Nettverk for katolsk teologi opprettet. Stiftelsesmøtet vedtok følgende statutter:

§ I
Nettverk for katolsk teologi har som formål å fremme arbeidet med katolsk fagteologi gjennom forsknings- og formidlingsvirksomhet.

§ II
Medlemskap er åpent for alle med avlagt eksamen i teologi på masternivå, eller tilsvarende.

§ III
Nettverket koordineres av en arbeidsgruppe som velges på årsmøtet, som blir annonsert minst to måneder på forhånd.

§ IV
Statuttene kan endres med to-tredjedels flertall på årsmøtet.

§ V
Årsmøtet drøfter nettverkets virksomhet og fastsetter kontingenten.

Virksomhet
Nettverk for katolsk teologi vil:

a) Drifte nettstedet http://www.teologinettverk.no/ som informerer medlemmer og andre lesere om aktuelle bokutgivelser, seminarer, konferanser og disputaser.
b) Arrangere seminarer med norske og internasjonale foredragsholdere.
c) Holde medlemmer oppdatert på mail om fagteologiske aktualiteter.

For tegning av medlemskap kontakt: staale.kristiansen@uib.no
Kontingent: 100 kr.

Nettverkets stiftere:

Sigurd Hareide (Stipendiat MF)
Olav Hovdelien (Stipendiat UiA)
Maria Junttila Sammut (stipendiat MF)
Ståle Johannes Kristiansen (stipendiat UiB)
Ole Martin Stamnestrø (Phd. og prestekandidat for OKB)
Heidi Øyma (Cand. philol. og masterstudent ved MFs katolske studieprogram)

sjk

.

2008-10-13T04:19:00.001-07:00

Nettverkets arbeidsgruppe

Frem til neste årsmøte består nettverkets arbeidsgruppe av:

Ståle Johannes Kristiansen (leder og nettredaktør) staale.kristiansen@uib.no

Ole Martin Stamnestrø (kartotek- og økonomiansvarlig) olemartin.stamnestro@merton.oxon.org

Heidi Øyma heidi.oyma@katolsk.no

Sigurd Hareide shareide@mf.no

sjk
.

2008-10-13T03:21:00.000-07:00

Med ryggen mot menigheten?

Av Sigurd Hareide

I dag [1. september] starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene.

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning.

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.

(Kronikk i Vårt Land, 1. september 2008)

.

2008-10-09T11:55:00.000-07:00

Kardinal Walter Kasper foreleser i Oslo

I forbindelse med feiringen av Det teologiske Menighetsfakultets 100-årsjubileum kommer kardinal Walter Kasper til Oslo. Under jubileumsmottakelsen vil han holde en tale om betydningen av økumenisk teologi i utdanningen av prester. Det blir dertil holdt en åpen forelesning av kardinal Kasper lørdag 11. oktober kl. 11, på Château Neuf (Slemdalsveien 11, Majorstuen). Foredraget holdes på engelsk og har tittelen The Present Ecumenical Situation; Current Challenges From a Roman Catholic Point of View.

Walter Kasper er kjent som fremtredende fagteolog, han var blant annet redaktør for Lexikon für Theologie und Kirche. Han ble kardinal i 2001 under Johannes Paul II, og er i dag president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Kasper har en doktorgrad i dogmatisk teologi fra Universitetet i Tübingen (1954) med avhandlingen Lehre von der menschlichen Erkenntnis in den Quaestiones disputatae de veritate des Thomas von Aquin. Han var assistent for Leo Scheffczyk og Hans Küng frem til sin habilitasjon, med en avhandling om historiefilosofi og historieteologi i Schellings senere filosofi. Han ble professor i dogmatikk ved Universitetet i Münster og senere i Tübingen.

sjk

2008-10-09T11:45:00.000-07:00

David Tracys forelesning i Oslo

Oslo katolske bispedømme og Kommisjonen for interreligiøs dialog arrangerte torsdag 2. oktober seminar i Mariagården, med den amerikanske, katolske teologen David Tracy (1939-), fra University of Chicago. Biskop Bernt Eidsvig, Can.Reg. ønsket velkommen og introduserte foredragsholderen. Etter professor Tracys foredrag var det anledning til spørsmål og samtale.

Tracy er en av dagens mest innflytelsesrike teologer, og har publisert arbeider innen en rekke teologiske og filosofiske emner. Mest kjent er han kanskje for sine arbeider innen fagområder som teologisk hermeneutikk og interreligiøs dialog, hvor han har høstet stor anerkjennelse. Han har blant annet publisert Blessed rage for order: The new pluralism in theology (1988), Dialogue with the other: The inter-religious dialogue (1990), Plurality and ambiguity: hermeneutics, religion, hope (1994), On naming the present: God, hermeneutics and Church (1994). Han arbeider nå med en ny bok innen emnet interreligiøs dialog.

Besøket fra Tracy ble arrangert i samarbeid med Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, og støttet av Fritt Ord. 1. oktober holdt han foredraget “Conditions for Interreligious Discourse: On Naming the Religious Real as the Infinite”, ved TF.

Tittelen på foredraget i Mariagården var "Augustine – A Key to all Western Theology - Catholic and Protestant", og handlet om St. Augustins enorme innflytelse på vestlig tenkning. Det finnes knapt en tenker av format som ikke er påvirket av Augustin, påpekte Tracy, og gjennomgikk hans innflytelse ikke bare på tenkere som St. Thomas Aquinas, Luther, Calvin, Rahner og Balthasar, men også Heidegger, Wittgenstein, Lyotard og Derrida er tydelig påvirket av Augustin. Derrida skal f.eks. på en særlig måte ha identifisert seg med Augustin, siden de begge er nordafrikanere, og har erfart hvordan dette har gitt dem begge outsiderstatus i Europa.

Tracy kjenner naturligvis de mest kjente bøkene til Augustin, som Confessiones og De Civitate Dei, men mente at vi har vel så mye å lære av hans mindre kjente verker, som hans bibelkommentarer (særlig til Genesis, Johannesevangeliet og Salmenes bok), hans prekener, og brevene. Her møter vi en mer ukjent, ikke-polemisk Augustin, påpekte Tracy. Det er behov for et nytt blikk på Augustin, og en nylesning av hans forfatterskap. Her er det mye å hente, ikke minst i forbindelse med økumeniske samtaler.

Ifølge Tracy har vil også mye å lære av Augustins realistiske, og kanskje pessimistiske fremstilling av menneskets situasjon i verden, i møte med dagens nyreligiøse overdrevne livsoptimisme.

Avslutningsvis sa Tracy at det er mye hos Augustin som ikke har kommet godt nok frem i forskningen, f.eks. Augustins tenkning innen sentrale teologiske temaer som kristologi og mariologi, og utfordret med dette sine tilhørere.

O.H.

.

2008-10-08T03:23:00.000-07:00

Pavens bok om Jesus fra Nasaret

Joseph Ratzinger, Benedikt XVI:
Jesus fra Nasaret. Del 1. Fra dåpen i jordan til forklarelsen på berget.
Oversatt av sr. Anne Bente Hadland.
Avenir Forlag, 2007, 238 sider

Pave Benedikt XVIs bok Jesus fra Nasaret, som ble utgitt på hans åttiårsdag, er en internasjonal bestselger av dimensjoner. Bare i Norge har den solgt over tre tusen eksemplarer. Naturligvis skyldes dette store salgstallet ikke bare bokens innhold, men vel så mye at den er forfattet av det åndelige overhodet for hele verdens katolikker. Men hva slags bok er det pave Benedikt har skrevet? Hvordan skal innholdet i boken forstås? Og ikke minst: Hva er det paven ønsker å oppnå med denne utgivelsen? Dette er spørsmål det er verdt å se nærmere på.

Benedikt uttrykker helt eksplisitt i forordet at han ønsker å skape debatt, og oppfordrer dermed også til å bli motsagt. Han skriver i forordet: ”Denne boken er på ingen måte et dokument fra lærembetet, men ene og alene et uttrykk for min personlige søken ”etter Herrens åsyn” (sml. Sal 27,8). Det står enhver fritt å si meg i mot.”

Dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boken. Paven presiserer at innholdet ikke skal forstås som en uttalelse i kraft av hans læreembete, men som et bidrag som det er fritt frem å kritisere og diskutere, nær sagt på vanlig måte for fagteologiske og andre utgivelser. Ingen annen pave har gjort noe lignende tidligere. Benedikt XVI trår her så å si ut av sitt paveembete, og ned i den kritiske offentligheten, med alt dette innebærer!

Som forhenværende professor i systematisk teologi er paven selvsagt klar over at han beveger seg inn på usikker grunn når han i boken begir seg inn på nytestamentlernes enemerker, kombinert med at han stiger ned fra sin lærestol. Uten at dette på noen måte gjør boken mindre interessant av den grunn. Snarere tvert i mot er det nettopp her bokens største fortjeneste ligger, etter min mening. Jesus fra Nasaret er et kvalifisert forsøk på å motvirke den sterkt befestede tendensen innen fagteologien til spesialisering, der de ulike disiplinene arbeider med sitt, ut fra sine spesifikke metoder, og uten å skjele nevneverdig til det som skjer innen andre disipliner. Størst er kløften mellom systematikerne, og bibelforskerne. Det mest absurde utslaget av denne fragmenteringen av teologifaget fremkommer innen den gammeltestamentlige forskningen, der Det gamle testamentet selv ikke ved konservative kristne læreinstitusjoner lenger leses i henhold til det kristne tolkningsfellesskapet, men som uttrykk for gammelisraelittisk religion. Slike lesninger burde overlates til religionshistorikerne.

Paven aksepterer ikke denne oppdelingen mellom bibelfagene og systematisk teologi, men står for det synet at disse må sammenholdes, ikke bare innen fromhetslivet og i Kirkens kultus, men også innen fagteologien. Dette behøver ikke å bety at det den teologiske vitenskapen har høstet av frukter av historisk-kritiske metoder, har vært helt nytteløst, men det er viktig å være klar over at også den religionshistoriske fagtradisjonen bygger på visse forutsetninger. Det gjør naturligvis også det kristne tolkningsfellesskapets lesninger, uten at de dermed kan stemples som uvitenskapelige eller irrelevante av den grunn.

Det er spennende å se hvordan forfatteren synes å være inspirert av litteraturvitenskapelige metoder i sin teologi, og blant annet snakker om ”hvordan de overleverte ord i Skriften stadig bærer i seg nylesning.” Et av hovedpoengene i pavens fremstilling henger nøye sammen med dette: Det finnes ingen Jesus uten Kristus. Bibelens og historiens Jesus må alltid sammenholdes med Kirkens Kristus. Det kristne trosprosjektet er i henhold til Benedikt, ikke et rekonstruksjonsprosjekt. Forsøkene på å bruke historikernes jesuskonstruksjoner til å kritisere Kirkens lære om Jesus som Kristus avvises på det mest bestemte i pavens jesusbok. I grunntrekk har dette vært en innsikt innen forskningen helt siden Albert Schweizer og Johannes Weiss. Paven skriver på side 13:

”Men denne kristologiske hermeneutikken, som ser Jesus Kristus som nøkkelen til forståelse av Bibelen som helhet, forutsetter vilje til tro; den kan ikke utledes av en rent historisk metode. Denne trosbeslutning er basert på fornuft – en historisk fornuft – som gjør det mulig å se Skriften som en indre enhet og dermed også forstå dens enkelte deler på ny, uten å frata dem deres historiske originalitet.”

Dette er et særdeles innholdsrikt sitat, der det naturligvis ligger mange teologiske valg implisitt. Ikke bare pekes det på Kristus som Skriftens hermeneutiske sentrum, noe lutheranere av alle avskygninger kan nikke anerkjennende til. Det henvises også til ”vilje til tro”, og dermed til troen som noe som velges av et sterkt subjekt. Samtidig tales det om ”en historisk fornuft”, hva nå det måtte innebære. Som teologisk interessert leser, hadde jeg gjerne sett at den problematikken som ligger implisitt i dette pregnante sitatet hadde blitt videreført, og diskutert mer inngående i boken, når den først berøres. Forfatteren kunne godt vært tydeligere på hva han står for når det gjelder hva som er førsteteologi, og læreembetets og Tradisjonens rolle i forbindelse med denne. Benedikt betegner selv sin metode som ”kanonisk eksegese”, med henvisning til Det annet Vatikankonsil.

Ikke uventet kan vi konstatere at selv om pave Benedikt legger opp til kritisk debatt, har han ikke til hensikt å svekke lesernes tro. Benedikt er normativ og forkynnende også i denne fremstillingen. Dette vises ikke minst i den måten han argumenterer for at Kirkens kristustro er plausibel, og tåler kritisk etterprøvelse. Det er naturligvis ingenting i boken som strider med Den katolske kirkes lære på noen punkter. Noe annet ville vært merkelig. I så henseende fremkommer det tydelig at forfatteren ikke bare er systematisk teologi, men at han i høy grad også har en apologetisk agenda. Etter min mening kan boken slik sett best forstås som et offensivt trosforsvar, skrevet av en ærlig, men i liten grad presset fagteolog, som samtidig besitter Kirkens sentrale embete.

Til tross for dens normative og apologetiske innhold, er det ingen tvil om at Benedikt XVI med Jesus fra Nasaret har levert et fagteologisk bidrag. Dette er på ingen måte en lettfordøyelig andaktsbok, og slik sett står kanskje ikke det enorme salget helt i samsvar med bokens faktiske innhold. (Hvor mange av kjøperne har lest Schnackenburg, Neusner og Gnilka? Alle tre er viktige diskusjonspartnere for paven i boken.)

Misforstå meg rett: Det teologisk krevende nivået paven har lagt seg på i boken, er etter min mening en styrke, og selv om det krever litt innsats fra leseren, gir det også mye mer tilbake, enn å lese fremstillinger som ikke yter motstand. Dagens pave har da også tidligere vist at han er på høyde med sin samtids sekulære tenkning, og har både intellektuell kraft og mot til å utfordre denne på likefot. Det har vi sett blant annet i forbindelse med den i etterkant så berømte regensburgforelesningen paven holdt høsten 2006, og i hans dialog med Jürgen Habermas i München i 2004, året før han ble valgt til pave. Klassiske teologiske problemstillinger som forholdet mellom tro og fornuft, og forholdet mellom teologi og filosofi, har alltid stått sentralt i hans tenkning, uten at denne kan karakteriseres som en teologisk systemtenkning. Pave Benedikt er en Ordets, bønnens og Skriftens teolog. Ikke mange av dagens systematiske teologer kan vise til en slik inngående bibelkunnskap som det han gjør i denne jesusboken.

Hans insistering på sammenholdelsen av troen og fornuften, der det også i det teologiske arbeidet hentes innsikter fra filosofifaget, kan kanskje virke fremmed for norske protestantiske kristne. Etter min mening har norske kristne av ulike konfesjoner særlig godt av å bli utfordret på disse punktene. Kanskje er det også slik at det er vi som lever i kristenhetens utkant, som har mest å lære av pavens bok.

(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Lære og liv 4 (2007).)

Anmeldt av Olav Hovdelien