Pave Frans på festen
for St. Ignatius av Loyola
31. juli, på minnedagen for St. Ignatius feiret
pave Frans messen sammen med sine med-jesuitter i ordenens moderkirke, Il
Gèsu i Roma. Her er et oversatt utdrag fra første del av pavens preken:
”I denne eukaristien hvor vi feirer vår far, Ignatius av Loyola, vil jeg trekke frem tre enkle tanker i lys av tekstene vi akkurat har hørt: Å sette Kristus og Kirken i sentrum; å la seg overvinne av ham for å tjene; å føle skam over våre begrensninger og synder for å bli ydmyke i møte med ham og våre brødre.”
”Våpenskjoldet for oss jesuitter er et monogram, et akronym for Jesus Hominus Salvator (IHS). … Dette våpenskjoldet minner oss kontinuerlig om en realitet vi aldri må glemme: Kristus som det sentrale i livet vårt, som det sentrale for hele den orden Ignatius ville skulle bære Jesu navn for å understreke dette poenget. I åpningen av sine Åndelige øvelser (EE) understrekes også denne sentraliteten, betydningen av å plassere Jesus Kristus, vår Skaper og Frelser først (EE, 6). Dette er et kall for oss jesuitter og for hele ordenen til å være de-sentrert, til alltid å holde frem for oss Deus semper maior – Gud som den som alltid er større – og intimior intimo meo – Gud som den som er meg nærmere enn jeg er meg selv. Han som stadig fører oss ut over oss selv, noe som bringer oss til en slags kenosis, til å flykte fra egenkjærligheten, våre egne ønsker og interesser (EE, 189). Vi kan ikke ta lett på spørsmålet som rettes til oss, til oss alle: er Kristus sentrum i livet mitt? Plasserer jeg virkelig Kristus i sentrum? Det er stadig en fristelse å tenke om oss selv av vi står i sentrum. Og når en jesuitt plasserer seg selv i sentrum, i stedet for Kristus, da går han vill. I første lesning, gjentar Moses insisterende at folket må elske Herren, vandre på hans veier fordi Han er deres liv (Jf Deut 30,16 og 20). Kristus er vårt liv! Kristus som sentrum hører også nært sammen med Kirkens sentralitet: de er som to flammer som ikke kan adskilles; jeg kan ikke leve i etterfølgelse om ikke i Kirken og med Kirken. Det er nettopp slik vi jesuitter og hele jesuittordenen ikke er i sentrum, vi er så å si fordrevet, vi er i Kristi og Kirkens tjeneste, den Kirke som er hans brud og vår hellige Mor, den hierarkiske Kirke (jf EE, 353). Jesus vil at vi skal være mennesker som er rotfestet i Kirken, med Kirken som vår grunnvoll. Det finnes ingen parallelle eller individuelle sideveier. Riktignok finnes det veier for søken, kreative veier – det er det viktig å understreke: vi må gå til utkantene, de fjerne utkanter. For denne kreativiteten er nødvendig, men alltid i fellesskap, sammen med Kirken, med den tilhørighet som gir oss alle mot til å fortsette fremover. Tjen Kristus og elsk hans Kirke helt konkret, og tjen med stor gavmildhet, og med lydighetens ånd.”
sjk
