onsdag 22. september 2010

Confessiones i komplett oversettelse

St. Augustin av Hippo
Confessiones
Oversatt av Åsmund Farestveit og Hermund Slaattelid
Det Norske Samlaget 2009








Om man skulle fremheve én hovedklassiker innenfor den vestlige teologisk-filosofiske tradisjonen, ville St. Augustins Confessiones være en sterk kandidat. Derfor er det i grunnen underlig (og sikkert symptomatisk) at vi ikke har hatt noen komplett oversettelse av Confessiones på norsk, inntil nå.

Oddmund Hjeldes kjente og mye brukte oversettelse fra 1961 inkluderer bare de ti første bøkene av Confessiones, mens Åsmund Farestveits oversettelse fra 1943 kun innbefatter bok 1 til bok 9. Disse utgavene utelater altså de tre og fire siste bøkene av i alt tretten bøker; de mest teologiske bøkene i verket, og på mange måter de mest fascinerende. Nå har vossafilologen Hermund Slaattelid tatt frem igjen Farestveits nynorske oversettelse, og har komplettert den med sin egen nyoversettelse av bok 10 til 13. Språket har han ”varsomt ført attende til Åsmund Farestveit si målføring”, og resultatet er en sterk nynorsk oversettelse av Augustins selvbiografiske lovprisning til Gud. Alle musikalske lesere vil ønske denne oversettelsen velkommen. Hør bare på rytmen i denne passasjen fra den ellevte boken (11.9):

”I dette opphavet, Gud, skapte du himmel og jord, i ditt Ord, i din Son, i di kraft, i din visdom, i di sanning. På underleg vis talte du og på underleg vis skapte du. Kven kan forstå det? Kven kan fortelja om det? Kva er dette som gjennomlyser meg og gjennomborar hjartet mitt utan å såra? Eg skjelv i otte og eg brenn i lengt: Eg skjelv i otte i den grad eg er han ulik, eg brenn i lengt i den grad eg er han lik.”

Avsnittet er representativt for den teologiske stilen i Augustins Confessiones – med en særegen letthet i språket fører han leseren ut på dypet i kristen tenkning. Den brennende lengselen etter Gud og den freden bare Gud kan gi er trolig det mest karakteristiske. ”Kor jubla eg ikkje då eg las Davids salmar”, utbryter han (9.4), ”desse trussterke songane og hugmjuke tonane…” Den samme jubelen smitter over på den som leser dette verket som nettopp henter sitt litterære forbilde fra Salmenes bok. Augustin skriver Confessiones som en samtale med seg selv og med Gud. Teologien blir her mer gudstiltale enn gudsomtale, mer lovprisning enn analyse. Men ikke mindre skarp og klartenkt av den grunn. Her blir den teologiske claritas snarere fokusert gjennom poesiens språk.

Slaattelids arbeid med Augustin er imponerende. Til nå har han oversatt to av de verkene fra Augustins hånd som fikk størst betydning for ettertiden – Confessiones i 2009 og De Doctrina Christiana i 1998 (Om kristen opplæring, Det norske Samlaget). Mer enn noen annen kirkefader har Augustin influert den vestlige tenkningens historie – ikke bare middelalderen, men også sentrale moderne og postmoderne teologer og filosofer. Her går det en linje fra tenkere som Boethius, Benedikt av Nursia og Gregor den store, til Hugo av St. Victor, Anselm, Thomas Aquinas og Bonaventura, som alle forholder seg til spørsmål som Augustin formulerte. M.-D. Chenu har sagt at alle middelalderens lærde hadde lest eller kjente hovedanliggendene i De Doctrina Christiana, hvor Augustin fremstiller sin bibelske hermeneutikk på grunnlag av en filosofi om tegnet. I denne hermeneutikken er alle ting et sacramentum, i betydningen et tegn for en indre eller dypere realitet. Moderne filosofer som Descartes og Pascal er særlig influert av Augustins Bekjennelser, og den pascalske lesning av Augustin får tydelige utslag i Gaudium et Spes (Vaticanum II). Hos to av de fremste premissgiverne for postmoderne tenkning – Kierkegaard og Heidegger – finner vi også dype augustinske spor. Det samme hos Wittgenstein, Hannah Arendt og Paul Ricoeur. Jacques Derrida var landsmann med Augustin (den romerske provinsen Numidia lå i dagens Algerie), han vokste selv opp i Rue Saint Augustin, og under sine senere år så han en dypere forbindelse mellom den kristne tenkeren og seg selv. Lite kjent i den norske (a-religiøse) resepsjonen av Derrida er den lille teksten, Circumfession, som er skrevet som en dialog med Augustin, en jødisk variant av Confessiones.

Hele denne virkningshistorien minner oss om intellektuelle betydningen av å kjenne sin Augustin. For en norsk formidling av denne fremste av våre latinske kirkefedre er Slaattelids nynorske oversettelse uvurderlig. For alle som har vendt seg til Oddmund Hjeldes oversettelse, er det selvsagt en overgang å skulle lese Augustin på nynorsk. Kanskje blir det vanskeligere å huske utenat nøkkelpassasjene fra Confessiones dersom man anvender begge oversettelsene, men det minner oss om at originalen ikke er skrevet på hverken norsk bokmål eller riksmål. Slik lyder den kjente linjen fra åpningsavsnittet i Farestveits / Slaattelids utgave: ”Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg.” (1.1)

Noe overraskende er det at Slaattelid har beholdt den latinske tittelen Confessiones. Dette valget gjør han godt rede for i forordet, hvor han skriver at han i dette og mye annet har tatt med de merknader som nestoren innenfor norske oldkirkestudier, Einar Molland, gjorde i sin innledning til den forrige nynorske utgaven. Både Hjeldes oversettelse og de danske og svenske oversettelsene har valgt tittelen Bekjennelser; men som Molland påpekte, fører dette tankene for ensidig i retning av syndsbekjennelse. Dette er selvsagt et hovedperspektiv i verket, men ikke det eneste. Confessio spiller like mye på lovprisning. (Jf Augustins avståen fra den teologiske analysen av Gud til fordel for en mer oppløftende gudstiltale hvor det guddommelige subjektet blir tydeligere enn forfatterens.) Men siden hverken Lovprisninger eller Bekjennelser er dekkende for innholdet, er altså originaltittelen beholdt. Det virker som et godt valg.

Hermund Slaattelid har beskjedent nok lagt sin presentasjon av verket til et etterord. Her får leseren enn god innføring i verkets historiske kontekst. Slaattelid gir en stillferdig og lærd skildring av Augustins livsverden over tyve sider. Det er ikke enkelt å skrive så klisjéfritt som Slaattelid gjør om en fortelling som er fortalt så mange ganger tidligere. I hans lesning av Augustin kan man muligens ane en noe luthersk dreining, idet etterordet stadig sirkler rundt Augustins innsikt i den perverterte menneskenaturen – driften etter å synde for syndens skyld. I Augustins teologi står dette i en dialektikk med den dypere driften i mennesket, etter godheten og godhetens kilde. Det har nyere katolske fortolkere visst å understreke – med rette. Men uten å miste av syne den ujevne dialektikken (mellom det positive ”skapt oss til deg”, som aldri kan gå tapt i mennesket, og syndens negative kraft) kan katolske lesere av Confessiones gjøre klokt i å utsette seg for nettopp disse påminnelsene i Slaattelids etterord, og ikke minst hans interessante kobling mellom Augustin, Dostojevskij og Poe. For Augustin hadde et særegent klarsyn i spørsmålet om det ondes (u-)natur – uten at han ble grepet av frykt og motløshet.

Både Samlaget og Hermund Slaattelid skal ha stor takk for denne utgivelsen, og vi er mange som ser med spenning frem mot Slaattelids neste Augustin-oversettelse.

Anmeldt av Ståle Johannes Kristiansen


...

onsdag 8. september 2010

Pave Benedikt med hilsen til Newmaninstitutet i Uppsala

Sist helg markerte Newmaninstitutet sin nye status som akkreditert høyskole (se oppslag nedenfor). I denne forbindelse sendte pave Benedikt en spesiell hilsen til Uppsala, hvor han uttrykker sin glede over opprettelsen av det første katolske universitet i Sverige siden 1477. Paven ønsker at det katolske instituttet må kjennetegnes ved ”den lysende tradisjon for studier, ved upartisk søken etter kunnskap innenfor alle fagområder, og en sterk forpliktelse til både den guddommelige og menneskelige fornuft”.

Under messen sist søndag prekte Adolfo Nicolás, Jesuittordenens generalsuperior. Han fremholdt at den nye høyskolen har som mål å peke i retning av en bedre og mer gledesrik måte å leve på. Her viste han til instituttets forbilde, kardinal John Henry Newman, som blir saligkåret denne måneden av Benedikt XVI. Newmans historie viser oss den viktige sammenhengen mellom samvittighetens frihet og søken etter sannheten. Newman overgav seg fullt og helt til sannheten og var samtidig fullt og helt tro mot sin egen samvittighet.

Dagens L'Osservatore Romano skriver om pavens hilsen, og avisen påpeker at Newmaninstitutttets nye status er den største begivenhet for Den katolske kirke i Sverige etter at Reformasjonen ekskluderte kirken fra svensk offentlighet.

For mer informasjon om pavens hilsen, se dagens Zenit: http://www.zenit.org/article-30278?l=english og

sjk

...

tirsdag 7. september 2010

Foredrag om Kristus i bysantinsk teologi

Høstens første møte i Katolsk Akademi holdes lørdag 25. september kl. 11.00-15.00 i Mariagården (Akersveien 16, Oslo).

Tema: Den bysantinske Kristus.


Foredragsholder er Torstein T. Tollefsen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Tollefsen er en av de fremste kjennere av St. Maximus Confessors teologi, som var en sentral premissgiver for den bysantinske teologiens fremvekst. Hans siste utgivelse er The Christocentric Cosmology of St Maximus the Confessor (Oxford University Press 2008).

Påmelding: akademi@katolsk.no (pris: 50,-)

Du kan lese mer om Katolsk Akademi på http://www.katolsk.no/okb/akademi/

sjk

...

fredag 3. september 2010

Eivor Andersen Oftestad disputerer i kirkehistorie 8. oktober


Prøveforelesningen finner sted på Det teologiske fakultet, torsdag 7. oktober kl 17.15-18. Tittel på prøveforelesning oppgis 14 dager før.

Disputasen finner sted samme sted, fredag 8. oktober fra kl 10.15 til ca kl 14.

Tittelen på avhandlingen er "The house of God : The translation of the Temple and the interpretation of the Lateran cathedral in the twelfth century"

Opponenter er Lektor Kurt Villads Jensen, Syddansk Universitet og Professor Torstein Jørgensen, Misjonshøgskolen. Kommiteen ledes av Professor Øyvind Norderval, Det teologiske fakultet, UiO.

Resymé av avhandlingen

The thesis centers about the twelfth century and asks how the Lateran cathedral of Rome was conceived as a continuation of the temple of Jerusalem. The main source of the thesis is a tract, probably composed by the canons of the cathedral, Descriptio Lateranensis Ecclesiae (DLE). Oftestad suggest to date the early version of this tract shortly after the First Crusade and the conquest of Jerusalem in 1099 (between 1106 and 1118), contrary to a traditional dating between 1073-1118. Her interpretation differs from earlier research as she presupposes a changed comprehension of Jerusalem, emerging after the First Crusade, as constitutive to the concept of the Lateran in this period. The idea of translatio templi is thus interpreted in a spesific historical and theological context. The analysis also includes liturgical sources from the Lateran, narrative sources from the First Crusade and a comprehension of DLE in a spesific manuscript context.

sjk

.
Helene Lund disputerer i systematisk teologi 8. oktober


Cand.theol. Helene Lund holder prøveforelesninger og disputerer for graden PhD på Menighetsfakultetet.






Torsdag 7. oktober 2010

kl. 1615: første prøveforelesning (tema oppgis 23.09).

kl. 1715: andre prøveforelesning over selvvalgt emne:

’The idea of “just war” in the Russian Orthodox Church at the beginning of the 3rd millennium’.


Fredag 8. oktober 2010

kl. 1015: doktordisputas:

”Conflicting Ecclesiologies. Exploring the Ecclesiological Discourse in the Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches from 1998 to 2002”.

Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.

Sammendrag av avhandlingen:

The thesis is about the power struggle and crisis in the World Council of Churches in the year of 1998 and the following years until 2002 between Orthodox member churches and the other member churches. The Orthodox criticized the WCC for being organised by a Protestant way of thinking and for defining ecclesiology and ecumenism on Protestant terms. Based on this critique the Orthodox demanded radical changes in the way the WCC should be organised, threatening to discontinue their participation if not. The WCC responded to this claim by establishing the “Special Commission on Orthodox Participation in the World Council of Churches” with a mandate to propose the necessary changes in order make further Orthodox participation possible.

The struggle is about competing understandings of the Church and of the nature of fellowship of member churches in the WCC, and thus also of what ecumenism is really about. Some member churches understand themselves as parts of the one Church, while the Orthodox member churches understand themselves as being the one Church and the other member churches as pseudo-churches. The reasons for engaging in the modern ecumenical movement and for participating in the WCC are thus also different for these two groups. The Orthodox member churches have from the beginning and still today argued for participating in the WCC by referring to the missionary task of the [Orthodox] Church, to witness about the truth and the unity of the Church for the divided Christendom, and inviting the separated Christian brothers back into the fellowship of the [Orthodox] church1. This understanding is different from most of the other member churches. Some of the other member churches understand the task of ecumenism more in terms of making visible some sort of already existing unity.

The organisational space for membership from both groups was meant to be established by the Toronto statement, “The Church, the Churches and the World Council of Churches” in 1950. This statement has been used differently by the Orthodox and the other member churches. For the Orthodox chapter III is foundational for membership, because it states that the WCC is not and shall never become the Church. Other member churches have been more interested in elaborating the ecclesiological implications of the nature of the fellowship of the member churches (chapter IV). This has caused organisational ambiguity for the WCC concerning how to understand the organisational development and history of the WCC.

This thesis argues that the Orthodox wanted to get rid of this organisational ambiguity. The Special Commission made several and extensive suggestions for changes in order to solve the crisis, including among others to terminate the existing democratic voting system and introducing a new decision making model. The present thesis shows that the proposals and solutions proposed by the Special Commission did not manage to get rid of the organisational ambiguity that has followed the WCC from the Toronto Statement. The WCC does in fact need this ambiguity in order to facilitate participation for member churches holding these different self-understandings and understandings of ecumenism. From this follows that the WCC has chosen a very difficult and ambitious organisational goal, keeping the questions alive about what is ecumenism really about, without taking position with either the Orthodox or the other ones. In other words the WCC cannot make any other progress than keeping this question alive. This is a very challenging goal because its success depends on great virtues from the participants and must expect that the delegates from the various member churches have extensive knowledge about and acceptance of the fact that there is no unified understanding of what the church is or what ecumenism is really about.

In fact, the assumed recommendation of not taking position either with an Orthodox’ or the other member churches’ ways of thinking is very difficult to put into practice. The Special Commission recommended the consensus model of decision making that had been used in a Protestant member church “Uniting Church of Australia”, without reflecting on how this model might contribute to cause similar problems as those that led to the crisis in 1998. My thesis argues that if member churches start using the experiences from this new decision making model as the basis for interpreting the fellowship of member churches as an experience of the fellowship of the one Church, then the WCC might soon experience a new crisis with similarities to the one in 1998.

sjk

...
Seminar om
kirkelig menneskerettighetstenkning 9. oktober

Økumenisk kommisjon i Oslo katolske bispedømme, i samarbeid med Det teologiske Menighetsfakultet, inviterer til åpent seminar lørdag 9. oktober om menneskerettighetstenkning i Den russisk-ortodokse kirke, Den katolsk kirke og Den norske kirke.

Sted: Menighetsfakultetet, Auditorium 2.

Seminaret holdes på engelsk.


Foredragsholdere / innledere:

Alexander Vasyutin arbeider ved Den russisk-ortodokse kirkes patriarkat i Moskva, hvor han er medarbeider ved Department for external church relations.

Tore Lindholm er førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo. Hun er rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien.

Program

11.00 Åpning - v/rektor ved MF, Vidar Leif Haanes og sr. Else-Britt Nilsen OP

11.15 Alexander Vasyutin: Hvordan tenker Den russisk-ortodokse kirke om menneskerettigheter?

12.00 Liten kaffepause

12.15 Tore Lindholm - forberedt respons fra Den norske kirkes perspektiv

12.40 Janne Haaland Matlary - forberedt respons fra Den katolske kirkes perspektiv

13.00 Pause

13.30 Paneldebatt med Vasyutin, Lindholm og Matlary. Moderator er Ingrid Rosendorf Joys.

14.15 Avslutning

14.30 Slutt

Servering av kaffe, kjeks og frukt.


sjk