tirsdag 14. oktober 2008

Disputas i Roma


9. oktober foreleste p. Arnfinn Haram O.P. over oppgitt tema som forsvar av den kanoniske lisensiatgraden i teologi ved St Thomas Aquinas-Universitetet (Angelicum) i Roma. Avhandlingens tittel var Romantic Newman. The impact on Newman’s theological vision of “the higher philosophy” of the Romantics. Oppgitt tema for prøveforelesningen som ble holdt for en kommisjon av tre professorer (alle dominikanere): Christian Ethics of Discipleship or Universal Ethics?

(Hele forelesningen blir lagt ut i pdf-format.)

sjk

.

mandag 13. oktober 2008

Seminar om Maria

27. oktober arrangeres det åpent seminar om Maria ved Det norske institutt i Roma. Kl. 10.00-16.00

Seminaret arrangeres av Universitetet i Agder, Fakultet for humaniora og pedagogikk, Institutt for religion, filosofi og historie, i samarbeid med Ex Corde - European Network of Catholic Scholars.




Program

Olav Hovdelien
Introduction

Dom Elias Carr
The Decisive Role of Mary in Catholic Anthropology

Clemens Cavallin
Marian Praxis: From Apparitions to Sacramentals

Lunch 12-13

Fredrik Hansen
The Marian Doctrines of the Catholic Church

Ole Fredrik Kullerud
Evangelisk mariologi

Ståle Wilhelmsen
Jomfru Maria i Det gamle testamente


Mer informasjon om instituttets beliggenhet i Roma: http://www.hf.uio.no/roma

Påmelding: Olav.Hovdelien@uia.no

Alle interesserte er hjertelig velkommen

sjk

.
"På tide å snakke om Gud"
Kardinal Walter Kaspers forelesning på Château Neuf


I forbindelse med feiringen av Det teologiske Menighetsfakultets 100-årsjubileum var kardinal Walter Kasper invitert til Oslo for å delta i feiringen. I den forbindelse holdt han en åpen forelesning på Château Neuf 11. oktober 2008.

Forelesningen ble holdt på engelsk, og i programmet stod det at kardinalen skulle snakke om The Present Ecumenical Situation: Current Challenges From a Roman Catholic Point of View. Det ble ikke oppgitt hvorfor overskriften for forelesningen ble skiftet ut med The Time is Now Right to Speak of God, men det kan neppe ha vært fordi kardinal Kasper ikke var i stand til å si noe fornuftig om det først oppgitte temaet.

Walter Kasper er kjent som fremtredende fagteolog, og var blant annet redaktør for Lexikon für Theologie und Kirche. Han ble kardinal i 2001 under Johannes Paul II, og er i dag president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Kasper har en doktorgrad i systematisk teologi fra Universitetet i Tübingen (1954) med avhandlingen Lehre von der menschlichen Erkenntnis in den Quaestiones disputatae de veritate des Thomas von Aquin. Han var assistent for Leo Scheffczyk og Hans Küng frem til sin habilitation, med en avhandling om historiefilosofi og historieteologi i Schellings senere filosofi. Kasper har vært professor i dogmatikk ved Universitetet i Münster og senere i Tübingen.

Kaspers kulturanalyse
Kasper åpnet foredraget med å rose MF for deres "ecumenical inclusiveness", og takket for invitasjonen til fakultetets 100-årsfeiring. Han påpekte at han gjerne ville besvare spørsmål om økumeniske utfordringer, men at selve foredraget ville handle om at det nå er på tide å snakke om Gud. Det oppgitte emnet innen økumenikk, ble altså byttet ut med et samlende foredrag som kanskje best kan innpasses innen fagområdet apologetikk.

Mer konkret fikk tilhørerne først en lang og innsiktsfull, om enn ikke i særlig grad overraskende, religionssosiologisk og kulturanalytisk analyse av bakgrunnen for dagens større åpenhet for det som gjerne betegnes som åndelige eller religiøse spørsmål. I den andre delen av forelesningen trakk kardinalen noen teologiske linjer på bakgrunn av denne analysen.

I begynnelsen av forelesningen gav Kasper sin tilslutning til den religionsfenomenologiske påstanden om gudstro som noe universelt, noe som kan gjenfinnes i litt ulike former i alle kulturer. Dette med henvisning til det som antropologene tidligere omtalte som "primitive kulturer", via Platons filosofi og forestillingene som vi kjenner fra Det gamle testamentet. Gudstro har vært en sentral kulturell fellesnevner, helt frem til den ateistiske religionskritikken vokste frem, særlig i annen halvdel av det nittende århundre, med Friedrich Nietzsche som en sentral tenker.


Sekulariseringstesens svekkelse og metanarrativenes sammenbrudd
Det som innen religionssosiologien omtales som den klassiske sekulariseringstesen, dvs. tanken om at religionene vil miste sin kraft og innflytelse i takt med modernitetens fremmarsj, kjenner vi fra Max Weber. Kasper mente at denne nådde sitt toppunkt på 1970- og 1980-tallet. I dag står denne sekulariseringstesen mye svakere, og Europa fremstår som et unntak i en verden der religionen står sterkt.

Et sentralt eksempel på at tiden har forandret seg, fant Kasper i tenkningen til sin landsmann, Dietrich Bonhoeffer – hans sene teologiske tenkning, som var innflytelsesrik for noen tiår siden, men som kanskje fremstår som mindre aktuell i dag. Tilsvarende er ateismen i Richard Dawkins’ skikkelse for lengst blitt avkledd som en form for lite troverdig fundamentalisme.

Kasper henviste videre til Horkheimer og Adornos enigmatiske og pessimistiske klassiker Opplysningens dialektikk fra 1947, som forkynner at progresstanken er svekket, om ikke død. Derfra gikk Kaper videre til å referere sentralt postmodernistisk tankegods, tanken om "metanarrativenes sammenbrudd", og om den såkalte svake tenkningen, som vi blant annet kjenner fra Gianni Vattimo. Denne utviklingen ført til en nærmest militant agnostisisme, som ofte har utviklet seg til en form for nihilisme, påpekte Kasper.

På den annen side har metanarrativenes sammenbrudd og postmodernismen ført til en merkbart fornyet interesse for myter. Gudstro er igjen blitt sosialt akseptabelt. "This new situation is ambivalent", påpekte Kasper, og vi vet ikke hva som kommer ut av den. Kanskje fører denne utviklingen til en tilbakevending til religion, men dette gjelder ikke nødvendigvis den kristne tro. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, men denne nye situasjonen gjør at teologien likevel har fått en sjanse.


På tide å snakke om Gud
På bakgrunn av sin religionssosiologiske og kulturanalytiske analyse reiser så Kasper spørsmålet: Hvordan skal vi så snakke om Gud i dag?

Den riktige måten å gjøre dette på, i henhold til kardinal Kasper, er å henvise til den åpenbarte Gud, Bibelens Gud, slik han er åpenbart i Jesu ansikt. Gud er en levende Gud, og vi må våge å snakke om ham, uten å la teologien forfalle til å bare handle om etikk og mellommenneskelig forståelse.

På den annen side er det nødvendig at vi som kristne ikke fremtrer som arrogante eiere av den åpenbarte sannheten. Den slags holdninger er "highly dangerous", og i slekt med visse former for militant teisme slik vi kjenner dette fra andre religioner. Vi må ta avstand fra alle former for religiøs fundamentalisme, og stadig minne oss om nødvendigheten av å holde troen og fornuften sammen, påpekte Kasper. Her har vi mye å lære av pave Benedikt XVI, både hans etter hvert kjente Regensburg-tale; også encyklikaene Deus caritas est og Spe salvi minner oss om dette.

"So now it is the right time to speak of God", avsluttet Kasper. Dette må gjøres langs dialogens vei.

O.H.

(Hele foredraget er publiser i pdf-format på http://mf.no/index.cfm?id=212899)

.
Nettverk for katolsk teologi opprettet

20. september i år ble Nettverk for katolsk teologi opprettet. Stiftelsesmøtet vedtok følgende statutter:

§ I
Nettverk for katolsk teologi har som formål å fremme arbeidet med katolsk fagteologi gjennom forsknings- og formidlingsvirksomhet.

§ II
Medlemskap er åpent for alle med avlagt eksamen i teologi på masternivå, eller tilsvarende.

§ III
Nettverket koordineres av en arbeidsgruppe som velges på årsmøtet, som blir annonsert minst to måneder på forhånd.

§ IV
Statuttene kan endres med to-tredjedels flertall på årsmøtet.

§ V
Årsmøtet drøfter nettverkets virksomhet og fastsetter kontingenten.


Virksomhet
Nettverk for katolsk teologi vil:

a) Drifte nettstedet http://www.teologinettverk.no/ som informerer medlemmer og andre lesere om aktuelle bokutgivelser, seminarer, konferanser og disputaser.
b) Arrangere seminarer med norske og internasjonale foredragsholdere.
c) Holde medlemmer oppdatert på mail om fagteologiske aktualiteter.


For tegning av medlemskap kontakt: staale.kristiansen@uib.no
Kontingent: 100 kr.

Nettverkets stiftere:

Sigurd Hareide (Stipendiat MF)
Olav Hovdelien (Stipendiat UiA)
Maria Junttila Sammut (stipendiat MF)
Ståle Johannes Kristiansen (stipendiat UiB)
Ole Martin Stamnestrø (Phd. og prestekandidat for OKB)
Heidi Øyma (Cand. philol. og masterstudent ved MFs katolske studieprogram)

sjk

.
Nettverkets arbeidsgruppe

Frem til neste årsmøte består nettverkets arbeidsgruppe av:

Ståle Johannes Kristiansen (leder og nettredaktør) staale.kristiansen@uib.no

Ole Martin Stamnestrø (kartotek- og økonomiansvarlig) olemartin.stamnestro@merton.oxon.org

Heidi Øyma heidi.oyma@katolsk.no

Sigurd Hareide shareide@mf.no

sjk
.
Med ryggen mot menigheten?

Av Sigurd Hareide


I dag [1. september] starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene.

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning.

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.

(Kronikk i Vårt Land, 1. september 2008)

.

torsdag 9. oktober 2008

Kardinal Walter Kasper foreleser i Oslo



I forbindelse med feiringen av Det teologiske Menighetsfakultets 100-årsjubileum kommer kardinal Walter Kasper til Oslo. Under jubileumsmottakelsen vil han holde en tale om betydningen av økumenisk teologi i utdanningen av prester. Det blir dertil holdt en åpen forelesning av kardinal Kasper lørdag 11. oktober kl. 11, på Château Neuf (Slemdalsveien 11, Majorstuen). Foredraget holdes på engelsk og har tittelen The Present Ecumenical Situation; Current Challenges From a Roman Catholic Point of View.

Walter Kasper er kjent som fremtredende fagteolog, han var blant annet redaktør for Lexikon für Theologie und Kirche. Han ble kardinal i 2001 under Johannes Paul II, og er i dag president for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Kasper har en doktorgrad i dogmatisk teologi fra Universitetet i Tübingen (1954) med avhandlingen Lehre von der menschlichen Erkenntnis in den Quaestiones disputatae de veritate des Thomas von Aquin. Han var assistent for Leo Scheffczyk og Hans Küng frem til sin habilitasjon, med en avhandling om historiefilosofi og historieteologi i Schellings senere filosofi. Han ble professor i dogmatikk ved Universitetet i Münster og senere i Tübingen.

sjk


David Tracys forelesning i Oslo

Oslo katolske bispedømme og Kommisjonen for interreligiøs dialog arrangerte torsdag 2. oktober seminar i Mariagården, med den amerikanske, katolske teologen David Tracy (1939-), fra University of Chicago. Biskop Bernt Eidsvig, Can.Reg. ønsket velkommen og introduserte foredragsholderen. Etter professor Tracys foredrag var det anledning til spørsmål og samtale.

Tracy er en av dagens mest innflytelsesrike teologer, og har publisert arbeider innen en rekke teologiske og filosofiske emner. Mest kjent er han kanskje for sine arbeider innen fagområder som teologisk hermeneutikk og interreligiøs dialog, hvor han har høstet stor anerkjennelse. Han har blant annet publisert Blessed rage for order: The new pluralism in theology (1988), Dialogue with the other: The inter-religious dialogue (1990), Plurality and ambiguity: hermeneutics, religion, hope (1994), On naming the present: God, hermeneutics and Church (1994). Han arbeider nå med en ny bok innen emnet interreligiøs dialog.

Besøket fra Tracy ble arrangert i samarbeid med Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo, og støttet av Fritt Ord. 1. oktober holdt han foredraget “Conditions for Interreligious Discourse: On Naming the Religious Real as the Infinite”, ved TF.

Tittelen på foredraget i Mariagården var "Augustine – A Key to all Western Theology - Catholic and Protestant", og handlet om St. Augustins enorme innflytelse på vestlig tenkning. Det finnes knapt en tenker av format som ikke er påvirket av Augustin, påpekte Tracy, og gjennomgikk hans innflytelse ikke bare på tenkere som St. Thomas Aquinas, Luther, Calvin, Rahner og Balthasar, men også Heidegger, Wittgenstein, Lyotard og Derrida er tydelig påvirket av Augustin. Derrida skal f.eks. på en særlig måte ha identifisert seg med Augustin, siden de begge er nordafrikanere, og har erfart hvordan dette har gitt dem begge outsiderstatus i Europa.

Tracy kjenner naturligvis de mest kjente bøkene til Augustin, som Confessiones og De Civitate Dei, men mente at vi har vel så mye å lære av hans mindre kjente verker, som hans bibelkommentarer (særlig til Genesis, Johannesevangeliet og Salmenes bok), hans prekener, og brevene. Her møter vi en mer ukjent, ikke-polemisk Augustin, påpekte Tracy. Det er behov for et nytt blikk på Augustin, og en nylesning av hans forfatterskap. Her er det mye å hente, ikke minst i forbindelse med økumeniske samtaler.

Ifølge Tracy har vil også mye å lære av Augustins realistiske, og kanskje pessimistiske fremstilling av menneskets situasjon i verden, i møte med dagens nyreligiøse overdrevne livsoptimisme.

Avslutningsvis sa Tracy at det er mye hos Augustin som ikke har kommet godt nok frem i forskningen, f.eks. Augustins tenkning innen sentrale teologiske temaer som kristologi og mariologi, og utfordret med dette sine tilhørere.

O.H.

.

onsdag 8. oktober 2008

Pavens bok om Jesus fra Nasaret

Joseph Ratzinger, Benedikt XVI:
Jesus fra Nasaret. Del 1. Fra dåpen i jordan til forklarelsen på berget.
Oversatt av sr. Anne Bente Hadland.
Avenir Forlag, 2007, 238 sider



Pave Benedikt XVIs bok Jesus fra Nasaret, som ble utgitt på hans åttiårsdag, er en internasjonal bestselger av dimensjoner. Bare i Norge har den solgt over tre tusen eksemplarer. Naturligvis skyldes dette store salgstallet ikke bare bokens innhold, men vel så mye at den er forfattet av det åndelige overhodet for hele verdens katolikker. Men hva slags bok er det pave Benedikt har skrevet? Hvordan skal innholdet i boken forstås? Og ikke minst: Hva er det paven ønsker å oppnå med denne utgivelsen? Dette er spørsmål det er verdt å se nærmere på.

Benedikt uttrykker helt eksplisitt i forordet at han ønsker å skape debatt, og oppfordrer dermed også til å bli motsagt. Han skriver i forordet: ”Denne boken er på ingen måte et dokument fra lærembetet, men ene og alene et uttrykk for min personlige søken ”etter Herrens åsyn” (sml. Sal 27,8). Det står enhver fritt å si meg i mot.”

Dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boken. Paven presiserer at innholdet ikke skal forstås som en uttalelse i kraft av hans læreembete, men som et bidrag som det er fritt frem å kritisere og diskutere, nær sagt på vanlig måte for fagteologiske og andre utgivelser. Ingen annen pave har gjort noe lignende tidligere. Benedikt XVI trår her så å si ut av sitt paveembete, og ned i den kritiske offentligheten, med alt dette innebærer!

Som forhenværende professor i systematisk teologi er paven selvsagt klar over at han beveger seg inn på usikker grunn når han i boken begir seg inn på nytestamentlernes enemerker, kombinert med at han stiger ned fra sin lærestol. Uten at dette på noen måte gjør boken mindre interessant av den grunn. Snarere tvert i mot er det nettopp her bokens største fortjeneste ligger, etter min mening. Jesus fra Nasaret er et kvalifisert forsøk på å motvirke den sterkt befestede tendensen innen fagteologien til spesialisering, der de ulike disiplinene arbeider med sitt, ut fra sine spesifikke metoder, og uten å skjele nevneverdig til det som skjer innen andre disipliner. Størst er kløften mellom systematikerne, og bibelforskerne. Det mest absurde utslaget av denne fragmenteringen av teologifaget fremkommer innen den gammeltestamentlige forskningen, der Det gamle testamentet selv ikke ved konservative kristne læreinstitusjoner lenger leses i henhold til det kristne tolkningsfellesskapet, men som uttrykk for gammelisraelittisk religion. Slike lesninger burde overlates til religionshistorikerne.

Paven aksepterer ikke denne oppdelingen mellom bibelfagene og systematisk teologi, men står for det synet at disse må sammenholdes, ikke bare innen fromhetslivet og i Kirkens kultus, men også innen fagteologien. Dette behøver ikke å bety at det den teologiske vitenskapen har høstet av frukter av historisk-kritiske metoder, har vært helt nytteløst, men det er viktig å være klar over at også den religionshistoriske fagtradisjonen bygger på visse forutsetninger. Det gjør naturligvis også det kristne tolkningsfellesskapets lesninger, uten at de dermed kan stemples som uvitenskapelige eller irrelevante av den grunn.

Det er spennende å se hvordan forfatteren synes å være inspirert av litteraturvitenskapelige metoder i sin teologi, og blant annet snakker om ”hvordan de overleverte ord i Skriften stadig bærer i seg nylesning.” Et av hovedpoengene i pavens fremstilling henger nøye sammen med dette: Det finnes ingen Jesus uten Kristus. Bibelens og historiens Jesus må alltid sammenholdes med Kirkens Kristus. Det kristne trosprosjektet er i henhold til Benedikt, ikke et rekonstruksjonsprosjekt. Forsøkene på å bruke historikernes jesuskonstruksjoner til å kritisere Kirkens lære om Jesus som Kristus avvises på det mest bestemte i pavens jesusbok. I grunntrekk har dette vært en innsikt innen forskningen helt siden Albert Schweizer og Johannes Weiss. Paven skriver på side 13:

”Men denne kristologiske hermeneutikken, som ser Jesus Kristus som nøkkelen til forståelse av Bibelen som helhet, forutsetter vilje til tro; den kan ikke utledes av en rent historisk metode. Denne trosbeslutning er basert på fornuft – en historisk fornuft – som gjør det mulig å se Skriften som en indre enhet og dermed også forstå dens enkelte deler på ny, uten å frata dem deres historiske originalitet.”


Dette er et særdeles innholdsrikt sitat, der det naturligvis ligger mange teologiske valg implisitt. Ikke bare pekes det på Kristus som Skriftens hermeneutiske sentrum, noe lutheranere av alle avskygninger kan nikke anerkjennende til. Det henvises også til ”vilje til tro”, og dermed til troen som noe som velges av et sterkt subjekt. Samtidig tales det om ”en historisk fornuft”, hva nå det måtte innebære. Som teologisk interessert leser, hadde jeg gjerne sett at den problematikken som ligger implisitt i dette pregnante sitatet hadde blitt videreført, og diskutert mer inngående i boken, når den først berøres. Forfatteren kunne godt vært tydeligere på hva han står for når det gjelder hva som er førsteteologi, og læreembetets og Tradisjonens rolle i forbindelse med denne. Benedikt betegner selv sin metode som ”kanonisk eksegese”, med henvisning til Det annet Vatikankonsil.

Ikke uventet kan vi konstatere at selv om pave Benedikt legger opp til kritisk debatt, har han ikke til hensikt å svekke lesernes tro. Benedikt er normativ og forkynnende også i denne fremstillingen. Dette vises ikke minst i den måten han argumenterer for at Kirkens kristustro er plausibel, og tåler kritisk etterprøvelse. Det er naturligvis ingenting i boken som strider med Den katolske kirkes lære på noen punkter. Noe annet ville vært merkelig. I så henseende fremkommer det tydelig at forfatteren ikke bare er systematisk teologi, men at han i høy grad også har en apologetisk agenda. Etter min mening kan boken slik sett best forstås som et offensivt trosforsvar, skrevet av en ærlig, men i liten grad presset fagteolog, som samtidig besitter Kirkens sentrale embete.

Til tross for dens normative og apologetiske innhold, er det ingen tvil om at Benedikt XVI med Jesus fra Nasaret har levert et fagteologisk bidrag. Dette er på ingen måte en lettfordøyelig andaktsbok, og slik sett står kanskje ikke det enorme salget helt i samsvar med bokens faktiske innhold. (Hvor mange av kjøperne har lest Schnackenburg, Neusner og Gnilka? Alle tre er viktige diskusjonspartnere for paven i boken.)

Misforstå meg rett: Det teologisk krevende nivået paven har lagt seg på i boken, er etter min mening en styrke, og selv om det krever litt innsats fra leseren, gir det også mye mer tilbake, enn å lese fremstillinger som ikke yter motstand. Dagens pave har da også tidligere vist at han er på høyde med sin samtids sekulære tenkning, og har både intellektuell kraft og mot til å utfordre denne på likefot. Det har vi sett blant annet i forbindelse med den i etterkant så berømte regensburgforelesningen paven holdt høsten 2006, og i hans dialog med Jürgen Habermas i München i 2004, året før han ble valgt til pave. Klassiske teologiske problemstillinger som forholdet mellom tro og fornuft, og forholdet mellom teologi og filosofi, har alltid stått sentralt i hans tenkning, uten at denne kan karakteriseres som en teologisk systemtenkning. Pave Benedikt er en Ordets, bønnens og Skriftens teolog. Ikke mange av dagens systematiske teologer kan vise til en slik inngående bibelkunnskap som det han gjør i denne jesusboken.

Hans insistering på sammenholdelsen av troen og fornuften, der det også i det teologiske arbeidet hentes innsikter fra filosofifaget, kan kanskje virke fremmed for norske protestantiske kristne. Etter min mening har norske kristne av ulike konfesjoner særlig godt av å bli utfordret på disse punktene. Kanskje er det også slik at det er vi som lever i kristenhetens utkant, som har mest å lære av pavens bok.

(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Lære og liv 4 (2007).)


Anmeldt av Olav Hovdelien