Sekulariseringens dialektikkSekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion
Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger
Oversetter: Anne Krohn
Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger
Oversetter: Anne Krohn
St. Olav Forlag 2008
Kr: 198
Daværende kardinal og prefekt for Troskongregasjonen, Joseph Ratzinger (1927-), og samfunnsteoretikeren og filosofen Jürgen Habermas (1929-), møttes i München 19. Januar 2004, for å snakke om temaet ”Den frie statens moralske grunnlag”. Det vil si om hva det er som holder et menneskelig samfunn sammen, og premissene for dette. Møtet ble holdt i regi av Katholische Akademie i Bayern, som nok ikke hadde gjort et tilfeldig valg av tema for dagen. Foredragene er senere blitt publisert i boken Dialektik der Säkularisierung. Über Vernunft und Religion, som er blitt oversatt til en rekke språk. Nylig kom en norsk utgave av boken: Sekulariseringens dialektikk. Om fornuft og religion. St. Olav forlag, 2008.
Mest oppmerksomhet i etterkant av møtet i München har kanskje foredraget til Habermas fått. Dette gjenspeiler nemlig en ganske så radikal utvikling hos ham når det gjelder synet på religionens rolle i samfunnet. Om det ikke kan karakteriseres som sensasjonelt, er det i alle fall oppsiktsvekkende at den forhenværende nymarxisten Habermas fronter en ny holdning til religiøse virkelighetsbeskrivelser enn han har gjort tidligere. Riktignok er et delvis tilsvarende tankeinnhold kjent fra publikasjoner han har utgitt de siste årene, men at han ville stille opp sammen med en av de fremste representantene for institusjonalisert religion per se, Den katolske kirke, må likevel ha vært en overraskelse for mange som har fulgt Habermas’ tenkning siden 1960-tallet.
I sitt foredrag skriver Habermas på sitt sedvanlige systematiske, men omstendelige vis, og begynner med å klargjøre at det ikke finnes noen nøytral grunn som et samfunn kan bygges på. Alle samfunn er bygd på en form for livssynsmessig eller religiøs etisk plattform. Som representant for Frankfurterskolen, tror ikke Habermas på verdinøytralitet. Problemstillingen han ønsker å drøfte i foredraget er dermed hva slags verdifundament samfunnet skal bygges på, og premissene for dette, ikke hvorvidt det skal bygges på verdier. Han klargjør allerede i begynnelsen av foredraget, at han vil argumentere for en ikke-religiøs postmetafysisk legitimering av samfunnet. Hans forankring av rasjonaliteten i interpersonale kommunikative lingvistiske strukturer har stått sentralt i denne tenkningen. I den videre argumentasjonen avviser derfor Habermas tanken om at det er mulig å komme frem til noe moralsk grunnlag for samfunnet og staten, utover det som kan finnes i den frie offentlige diskursen.
På bakgrunn av dette er det svært interessant at Habermas i fortsettelsen slår fast at naturalistiske og vitenskapelige verdensbilder ikke har noen forrang fremfor en religiøs virkelighetsforståelse i et konstitusjonelt demokrati. Det avgjørende er at religiøse og sekulære borgere omgås hverandre med respekt, og sammen bygger et rettferdig samfunn. Dette kan de godt ha som fellesprosjekt, sier han, selv om de ikke deler hverandres begrunnelser. Enkelt sagt: Borgerne i et samfunn kan være enige om hvordan, uten å være enige om hvorfor. Også religiøse aktører har sin naturlige og selvsagt plass i samfunnsdiskursen. Svakheten ved denne måten å tenke på er naturligvis åpenbar: Det sies egentlig ingenting om innholdet i den loven som skal respekteres, og som danner grunnen for dagens demokratiske rettsstater, utover det som måtte fremkomme diskursivt, og gjennom demokratiske beslutninger. Prinsipielt sett kan de lovene samfunnet skal bygges på ha et hvilket som helst innhold, bare dette er forankret i demokratiske beslutninger. Men i henhold til Habermas er det dette vi har å bygge på. Det finnes ingen reelle alternativer.
Det er videre interessant å se hvordan Habermas bruker begrepet ”postsekulære samfunn” om dagens samfunn. I dette ligger det innbakt en forståelse, av at religiøst baserte virkelighetsoppfatninger ikke forsvinner, men både kan og bør leve side om side med sekulært baserte oppfatninger om virkeligheten i dagens multikulturelle samfunn.
På tross av sitt postmetafysiske utgangspunkt anerkjenner altså Habermas nå religiøse virkelighetsforståelser som en form for alternative rasjonaliteter. Det vil si rasjonaliteter som står på egne ben, og som den sekulære samfunnsdiskursen ikke bare må forholde seg til som fenomen, men som også har krav på respekt, som ansvarlige deltagere i samfunnsdiskursen. Habermas har gått en lang vei her, før han har kunnet innrømme religionene en slik plass, til tross for at han i god webersk ånd fortsatt beskriver seg selv som ”religiøs umusikalsk.” Noen religiøs omvendelse er det altså ikke snakk om her.
Nyorienteringen når det gjelder religionens rolle i samfunnsdiskursen fremkom også ved at Habermas valgte dette som tema også i foredraget han holdt i Bergen da han mottok Holbergprisen i 2005. Budskapet her var at den liberale staten må innse sannhets- og meningspotensialet i religionen, og at det er i dens egen interesse å slippe til religiøse stemmer i det politiske og offentlige rom. Hvis ikke den sekulære diskursen gjør dette, kan den raskt komme til å fjerne seg fra nøkkelkilder for å skape mening og identitet for samfunnsborgerne. I den forbindelse anerkjenner Habermas det religiøse språkets semantiske kraft som ikke finnes andre steder, og ut fra dette er det ikke urimelig å tolke ham dit hen at han mener at samfunn der den kristne to har dype røtter, som i vesten, trenger kristendommen.
Så langt Habermas. Hva mener så Joseph Ratzinger om saken? Det viser seg at han er enig i mye av det som ble sagt av hans jevnaldrende landsmann.
Ratzinger avviser Hans Küngs ”Welt-ethos”-prosjekt som en grunnlagsløs abstraksjon, og viser til hvordan vitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag for samfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gi beskyttelse til samfunnets svakeste. Det trengs derfor en forpliktelse på et normativt verdigrunnlag, som er bygd på visse prinsipper, for å opprettholde et fritt og godt samfunn. Dette gjelder på samme måte som fornuften og en genuin autentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralske byggverk, påpeker Ratzinger. Det holder ikke med fornuft og vitenskap alene. Vitenskapens teknokratiske håndlangere trenger å korrigeres. Hvor kan så dette førpolitiske korrektivet finnes?
Ifølge Ratzinger ligger løsningen for vesten i å sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der nettopp naturrettstenkningen kan være et mulig korrektiv for den sekulære rasjonaliteten. I andre deler av verden kan det være nødvendig å knytte an til andre overordnede prinsipper.
Han påpeker altså nødvendigheten av å ta høyde for det han betegner som den interkulturelle dimensjonen, hvis vi skal diskutere de grunnleggende premissene for den menneskelige eksistensen i dag. En slik diskusjon kan ikke eksklusivt ta utgangspunkt i kristendommen, eller eventuelt i den vestlige rasjonalitetstradisjonen, selv om begge disse regner seg selv som universelle, hevder Ratzinger. Disse tradisjonene er forpliktet til å ta inn over seg at de bare er akseptert av deler av menneskeheten. Den vestlige kulturen trenger å holde fast ved sin forankring i kristne grunnverdier. Her må dialogen om samfunnets verdimessige forankring gå mellom sekulær tenkning, og kristen tenkning, blant annet slik denne kommer til uttrykk i naturrettstenkningen. Men når det gjelder andre kulturer enn den vestlige, må utformes i dialog med de store religiøse tradisjonene disse kulturene bygger på.
Det finnes fellesverdier på tvers av religionene, kristendommen inkludert, og at det er disse verdiene samfunnet bør bygges på, påpeker Ratzinger. Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier. Her er det dermed en stor grad av konsensus mellom de to foredragsholderne i München. Begge taler de for nødvendigheten av at religiøse og sekulære rasjonaliteter trenger å gå sammen i en gjensidig dialogprosess, i den hensikt å lære av hverandre. Bare slik kan menneskeheten beskyttes mot det destruktive potensialet som ligger i løsrivelsen av den religiøse troen og vitenskapens fornuftstro. Som katolsk tenker vektlegger Ratzinger naturlig nok fornuftens rolle, og dens vitenskapelige og teknologiske konkretiseringer, men denne må alltid balanseres og suppleres med verdier.
Ratzinger kommer i liten grad inn på det som kan betegnes som den multikulturelle utfordringen for dagens samfunn. Det vil si det faktum at dagens samfunn i økende grad er samfunn der mange ulike kulturer lever delvis innvevd i hverandre, og delvis ved siden av hverandre. ”De andre” kulturene er ikke bare i andre verdensdeler. De gjør seg i stadig sterkere grad gjeldende også i Europa. Ratzingers vektlegging av dialog med andre kulturer enn den vestlige, og andre religioner enn kristendommen, kan dermed kritiseres for å være uttrykk for å være essensialistisk, og dermed være uttrykk for en for enkel analyse av det kulturelle mangfoldet vi har i verden i dag. Det kulturelle mangfoldet finnes ikke lenger bare på storsamfunnsnivået, og på et subkulturelt mellomnivå i dagens samfunn, men har så å si trengt inn på individnivået, ved at enkeltindivider muligens i sterkere grad enn tidligere blander kulturuttrykk. Tilsvarende vil naturligvis gjelde for religiøse uttrykk.
I og med pave Benedikt XVI har Kirken altså fått en tydelig dialogorientert pave som er intellektuelt på høyde av sin samtids fremste tenkere og teoretikere. Det er avgjort en styrke for en pave i dag. Benedikts dialogvilje står i en naturlig forlengelse av Det annet Vatikankonsils ”ånd”. Dette konsilet gav sin tilslutning til menneskerettighetene, der Kirkens stilling i samfunnet forankres i religionsfriheten, som en helt sentral menneskerettighet. Konsilet åpnet videre for dialog og samarbeid med alle ”av god vilje”.
Jürgen Habermas har lenge vært kjent for å være en tydelig samfunnskritiker, og har heller aldri vært redd for å utfordre rådende verdier, om enn på andre premisser enn Benedikt. Hans relativt nye interesse for religioner som alternative rasjonaliteter, viser en svært interessant utvikling i hans forfatterskap. Dialogen i München viste at det kan være fruktbart med dialog mellom representanter for sekulære og religiøse virkelighetsbeskrivelser, selv om dette i utgangspunktet skjer på tvers av til dels store meningsforskjeller. Selv om Habermas og Ratzinger til dels argumenterer forskjellig i foredragene sine, og til dels knytter an til forskjellige vokabularer i sine analyser, er det interessant å se i hvor stor grad de to foredragsholderne er enige når det kommer til det operative plan. Dette gjør at det i alle fall et stykke på vei er mulig å snakke om en postsekulær konsensus på bakgrunn av dialogen i München. Både Ratzinger og Habermas tar til orde for en via media mellom en arrogant sekularisme med overdreven selvtillit, og en religiøs tenkning som glemmer fornuftens avgjørende rolle.
Det er all grunn til å berømme St. Olav forlag for å satse på denne typen utgivelser, selv om det tok litt lang tid denne gangen å få ut en norsk utgave.
Olav Hovdelien
.
Mest oppmerksomhet i etterkant av møtet i München har kanskje foredraget til Habermas fått. Dette gjenspeiler nemlig en ganske så radikal utvikling hos ham når det gjelder synet på religionens rolle i samfunnet. Om det ikke kan karakteriseres som sensasjonelt, er det i alle fall oppsiktsvekkende at den forhenværende nymarxisten Habermas fronter en ny holdning til religiøse virkelighetsbeskrivelser enn han har gjort tidligere. Riktignok er et delvis tilsvarende tankeinnhold kjent fra publikasjoner han har utgitt de siste årene, men at han ville stille opp sammen med en av de fremste representantene for institusjonalisert religion per se, Den katolske kirke, må likevel ha vært en overraskelse for mange som har fulgt Habermas’ tenkning siden 1960-tallet.
I sitt foredrag skriver Habermas på sitt sedvanlige systematiske, men omstendelige vis, og begynner med å klargjøre at det ikke finnes noen nøytral grunn som et samfunn kan bygges på. Alle samfunn er bygd på en form for livssynsmessig eller religiøs etisk plattform. Som representant for Frankfurterskolen, tror ikke Habermas på verdinøytralitet. Problemstillingen han ønsker å drøfte i foredraget er dermed hva slags verdifundament samfunnet skal bygges på, og premissene for dette, ikke hvorvidt det skal bygges på verdier. Han klargjør allerede i begynnelsen av foredraget, at han vil argumentere for en ikke-religiøs postmetafysisk legitimering av samfunnet. Hans forankring av rasjonaliteten i interpersonale kommunikative lingvistiske strukturer har stått sentralt i denne tenkningen. I den videre argumentasjonen avviser derfor Habermas tanken om at det er mulig å komme frem til noe moralsk grunnlag for samfunnet og staten, utover det som kan finnes i den frie offentlige diskursen.
På bakgrunn av dette er det svært interessant at Habermas i fortsettelsen slår fast at naturalistiske og vitenskapelige verdensbilder ikke har noen forrang fremfor en religiøs virkelighetsforståelse i et konstitusjonelt demokrati. Det avgjørende er at religiøse og sekulære borgere omgås hverandre med respekt, og sammen bygger et rettferdig samfunn. Dette kan de godt ha som fellesprosjekt, sier han, selv om de ikke deler hverandres begrunnelser. Enkelt sagt: Borgerne i et samfunn kan være enige om hvordan, uten å være enige om hvorfor. Også religiøse aktører har sin naturlige og selvsagt plass i samfunnsdiskursen. Svakheten ved denne måten å tenke på er naturligvis åpenbar: Det sies egentlig ingenting om innholdet i den loven som skal respekteres, og som danner grunnen for dagens demokratiske rettsstater, utover det som måtte fremkomme diskursivt, og gjennom demokratiske beslutninger. Prinsipielt sett kan de lovene samfunnet skal bygges på ha et hvilket som helst innhold, bare dette er forankret i demokratiske beslutninger. Men i henhold til Habermas er det dette vi har å bygge på. Det finnes ingen reelle alternativer.
Det er videre interessant å se hvordan Habermas bruker begrepet ”postsekulære samfunn” om dagens samfunn. I dette ligger det innbakt en forståelse, av at religiøst baserte virkelighetsoppfatninger ikke forsvinner, men både kan og bør leve side om side med sekulært baserte oppfatninger om virkeligheten i dagens multikulturelle samfunn.
På tross av sitt postmetafysiske utgangspunkt anerkjenner altså Habermas nå religiøse virkelighetsforståelser som en form for alternative rasjonaliteter. Det vil si rasjonaliteter som står på egne ben, og som den sekulære samfunnsdiskursen ikke bare må forholde seg til som fenomen, men som også har krav på respekt, som ansvarlige deltagere i samfunnsdiskursen. Habermas har gått en lang vei her, før han har kunnet innrømme religionene en slik plass, til tross for at han i god webersk ånd fortsatt beskriver seg selv som ”religiøs umusikalsk.” Noen religiøs omvendelse er det altså ikke snakk om her.
Nyorienteringen når det gjelder religionens rolle i samfunnsdiskursen fremkom også ved at Habermas valgte dette som tema også i foredraget han holdt i Bergen da han mottok Holbergprisen i 2005. Budskapet her var at den liberale staten må innse sannhets- og meningspotensialet i religionen, og at det er i dens egen interesse å slippe til religiøse stemmer i det politiske og offentlige rom. Hvis ikke den sekulære diskursen gjør dette, kan den raskt komme til å fjerne seg fra nøkkelkilder for å skape mening og identitet for samfunnsborgerne. I den forbindelse anerkjenner Habermas det religiøse språkets semantiske kraft som ikke finnes andre steder, og ut fra dette er det ikke urimelig å tolke ham dit hen at han mener at samfunn der den kristne to har dype røtter, som i vesten, trenger kristendommen.
Så langt Habermas. Hva mener så Joseph Ratzinger om saken? Det viser seg at han er enig i mye av det som ble sagt av hans jevnaldrende landsmann.
Ratzinger avviser Hans Küngs ”Welt-ethos”-prosjekt som en grunnlagsløs abstraksjon, og viser til hvordan vitenskapen og fornuften har vist seg utilstrekkelig som etisk grunnlag for samfunnet. Vitenskapen og fornuften har for eksempel ikke vist seg å kunne gi beskyttelse til samfunnets svakeste. Det trengs derfor en forpliktelse på et normativt verdigrunnlag, som er bygd på visse prinsipper, for å opprettholde et fritt og godt samfunn. Dette gjelder på samme måte som fornuften og en genuin autentisk religiøs tro er nødvendig for å opprettholde samfunnets moralske byggverk, påpeker Ratzinger. Det holder ikke med fornuft og vitenskap alene. Vitenskapens teknokratiske håndlangere trenger å korrigeres. Hvor kan så dette førpolitiske korrektivet finnes?
Ifølge Ratzinger ligger løsningen for vesten i å sammenholde den sekulære rasjonaliteten med sin religiøse arv, der nettopp naturrettstenkningen kan være et mulig korrektiv for den sekulære rasjonaliteten. I andre deler av verden kan det være nødvendig å knytte an til andre overordnede prinsipper.
Han påpeker altså nødvendigheten av å ta høyde for det han betegner som den interkulturelle dimensjonen, hvis vi skal diskutere de grunnleggende premissene for den menneskelige eksistensen i dag. En slik diskusjon kan ikke eksklusivt ta utgangspunkt i kristendommen, eller eventuelt i den vestlige rasjonalitetstradisjonen, selv om begge disse regner seg selv som universelle, hevder Ratzinger. Disse tradisjonene er forpliktet til å ta inn over seg at de bare er akseptert av deler av menneskeheten. Den vestlige kulturen trenger å holde fast ved sin forankring i kristne grunnverdier. Her må dialogen om samfunnets verdimessige forankring gå mellom sekulær tenkning, og kristen tenkning, blant annet slik denne kommer til uttrykk i naturrettstenkningen. Men når det gjelder andre kulturer enn den vestlige, må utformes i dialog med de store religiøse tradisjonene disse kulturene bygger på.
Det finnes fellesverdier på tvers av religionene, kristendommen inkludert, og at det er disse verdiene samfunnet bør bygges på, påpeker Ratzinger. Menneskerettighetene må fastholdes fordi de representerer sanne verdier. Her er det dermed en stor grad av konsensus mellom de to foredragsholderne i München. Begge taler de for nødvendigheten av at religiøse og sekulære rasjonaliteter trenger å gå sammen i en gjensidig dialogprosess, i den hensikt å lære av hverandre. Bare slik kan menneskeheten beskyttes mot det destruktive potensialet som ligger i løsrivelsen av den religiøse troen og vitenskapens fornuftstro. Som katolsk tenker vektlegger Ratzinger naturlig nok fornuftens rolle, og dens vitenskapelige og teknologiske konkretiseringer, men denne må alltid balanseres og suppleres med verdier.
Ratzinger kommer i liten grad inn på det som kan betegnes som den multikulturelle utfordringen for dagens samfunn. Det vil si det faktum at dagens samfunn i økende grad er samfunn der mange ulike kulturer lever delvis innvevd i hverandre, og delvis ved siden av hverandre. ”De andre” kulturene er ikke bare i andre verdensdeler. De gjør seg i stadig sterkere grad gjeldende også i Europa. Ratzingers vektlegging av dialog med andre kulturer enn den vestlige, og andre religioner enn kristendommen, kan dermed kritiseres for å være uttrykk for å være essensialistisk, og dermed være uttrykk for en for enkel analyse av det kulturelle mangfoldet vi har i verden i dag. Det kulturelle mangfoldet finnes ikke lenger bare på storsamfunnsnivået, og på et subkulturelt mellomnivå i dagens samfunn, men har så å si trengt inn på individnivået, ved at enkeltindivider muligens i sterkere grad enn tidligere blander kulturuttrykk. Tilsvarende vil naturligvis gjelde for religiøse uttrykk.
I og med pave Benedikt XVI har Kirken altså fått en tydelig dialogorientert pave som er intellektuelt på høyde av sin samtids fremste tenkere og teoretikere. Det er avgjort en styrke for en pave i dag. Benedikts dialogvilje står i en naturlig forlengelse av Det annet Vatikankonsils ”ånd”. Dette konsilet gav sin tilslutning til menneskerettighetene, der Kirkens stilling i samfunnet forankres i religionsfriheten, som en helt sentral menneskerettighet. Konsilet åpnet videre for dialog og samarbeid med alle ”av god vilje”.
Jürgen Habermas har lenge vært kjent for å være en tydelig samfunnskritiker, og har heller aldri vært redd for å utfordre rådende verdier, om enn på andre premisser enn Benedikt. Hans relativt nye interesse for religioner som alternative rasjonaliteter, viser en svært interessant utvikling i hans forfatterskap. Dialogen i München viste at det kan være fruktbart med dialog mellom representanter for sekulære og religiøse virkelighetsbeskrivelser, selv om dette i utgangspunktet skjer på tvers av til dels store meningsforskjeller. Selv om Habermas og Ratzinger til dels argumenterer forskjellig i foredragene sine, og til dels knytter an til forskjellige vokabularer i sine analyser, er det interessant å se i hvor stor grad de to foredragsholderne er enige når det kommer til det operative plan. Dette gjør at det i alle fall et stykke på vei er mulig å snakke om en postsekulær konsensus på bakgrunn av dialogen i München. Både Ratzinger og Habermas tar til orde for en via media mellom en arrogant sekularisme med overdreven selvtillit, og en religiøs tenkning som glemmer fornuftens avgjørende rolle.
Det er all grunn til å berømme St. Olav forlag for å satse på denne typen utgivelser, selv om det tok litt lang tid denne gangen å få ut en norsk utgave.
Olav Hovdelien
.
