Henri de Lubacs teologi
Meet Henri de Lubac: His life and work
Rudolf Voderholzer
Ignatius Press, 2008
222 sider
Henri de Lubac (1896-1991) er mest kjent som en av de toneangivende teologene bak fornyelsene ved Det andre Vatikankonsil, dernest som lærer og senere kollega for sentrale katolske teologer som Jean Daniélou, Henri Bouillard og Hans Urs von Balthasar. Utgivelsen av de Lubacs samlede verker på originalspråket er stadig under utarbeidelse. For engelskspråklige lesere har det dessuten kommet en rekke oversettelser av hans mest sentrale bøker de senere årene, og flere interessante introduksjoner til hans tenkning. I 2005 kom John Milbanks
The Suspended Middle: Henri de Lubac and the Debate Concerning the Supernatural, i 2007 kom David Grumetts
De Lubac: A Guide for the Perplexed; og det siste året Rudolf Voderholzers bok om de Lubac i engelsk oversettelse:
Meet Henri de Lubac. His Life and Work, utgitt på Ignatius Press.
I sin introduksjon vier Voderholzer hele 80 sider til en fremstilling av de Lubacs intellektuelle biografi, noe som utgjør nærmere halve boken. Det er en spennende historie som skildres her, ikke minst fordi Voderholzer vektlegger striden omkring
la Nouvelle Théologie og de Lubacs rolle ved Det andre Vatikankonsil. Andre del –
Theology in history – er en gjennomgang av de Lubacs teologiske og intellektuelle verk – en nyttig førsteinnføring i temaet, hvor leseren får et forholdsvis bredt overblikk. Likevel savner man at Voderholzer går mer i dybden teologisk sett. Dette er ren presentasjon mer enn en drøfting av de Lubacs teologi – med de styrker og svakheter det innebærer.
Radikal nådeforståelseFergus Kerr har tidligere beskrevet debatten som oppstod omkring Henri de Lubac og
la Nouvelle Théologie som den bitreste kontorvers innenfor katolsk teologi i det 20. århundre. Fra 1950-1958 var de Lubac fratatt retten til å undervise i katolsk teologi, samt å publisere teologiske bøker. Voderholzer gir god innføring i bakgrunnen for striden, først gjennom en kort skisse av det intellektuelle klima i datidens Frankrike – politisk og kirkelig – dernest gjennom et portrett av den unge de Lubacs utvikling og hans utforming av en særegen, dynamisk teologi. De Lubac hentet tidlig inspirasjon gjennom ungdomslesninger av de katolske dikterne Charles Péguy og Paul Claudel, og dessuten Fjodor Dostojevskij. I studietiden fikk lesningen av kirkefedrene avgjørende betydning – først og fremst Origenes, St. Ireneus og St. Augustin. Viktig ble også møtet med filosofen Maurice Blondel, som var den store inspirator for en fremvoksende generasjon unge katolske intellektuelle. De impulser som startet med Blondel, overførte de Lubac til teologien, skriver Voderholzer.
Også de Lubacs grunnleggende aversjon mot det kunstige skillet mellom natur og nåde i rådende katolsk tenkning går tilbake til Blondels avhandling
L’Action og boken
Histoire et Dogme. Her snakker de Lubac om en desintegrasjon innenfor filosofien så vel som teologien: en
philosophie séparée og en
théologie séparée. Man opererte med et skille mellom natur og nåde hvor nåden kommer helt og holdent utenfra, uten noen lengsel etter Gud fra menneskets side. Her så de Lubac et brudd med klassisk kristen teologi, slik den kom til uttrykk hos St. Thomas så vel som hos fedrene, tydeliggjort i St. Thomas’ henvisning til Augustin: ”Sjelen har en naturlig mottakelighet overfor nåden; i det at den er skapt til Guds likhet, er den gjort i stand til å motta Gud ved nåde, som Augustin sier.” (ST I-II, 113, 10) Her bærer nåden også naturen, menneskets naturlige lengsel, og mennesket kan bare bli lykkelig – eller finne hvile, som Augustin sier – dersom det når sitt mål i Gud. I strid med denne teologi hadde skoleteologien som preget de Lubacs samtid fremholdt at det finnes en rent naturlig lykke for mennesket, som ikke innebærer noen skuen av Gud. Tanken om
natura pura (ren natur) og distinksjonen mellom det naturlige og det overnaturlige som to ordninger uten forbindelse, var blitt en av bærebjelkene i den nyskolastiske teologi som utgjorde tekstbøkene i katolske presteseminarer, skriver Voderholzer.
Teologiske studier
Arbeidet med å tilbakevise denne teologiske forfalskningen påbegynte de Lubac allerede under studietiden. Fra 1920-23 gjennomførte han sine filosofiske studier som en del av presteutdannelsen innenfor jesuittordenen, først i Canterbury og deretter på Jersey i den engelske kanal. Det var her lesningen av Blondel satte ham på sporet av hans senere hovedtese om nåden. Etter en praksisperiode i jesuittcolleget i Villefranche kom han tilbake til England for å gjennomføre sine teologistudier, først i Canterbury så i Ore Place ved Hastings. Her ble han del av et kreativt akademisk fellesskap, og under arbeidet med tekstene til moderne tenkere som Rousselot, Blondel og Maréchal, parallelt med studier av Augustin, Thomas og Bonaventura, utarbeidet han skissene til det som senere skulle bli hans omstridte publikasjon, boken
Surnaturel. Han oppdaget at spørsmålet om det overnaturlige (eller supernaturlige) var et kjernetema hos de store kristne tenkerne, og dernest at dette spørsmålet hadde avgjørende betydning for diskusjonen om moderne vantro og problematikken omkring en kristen humanisme. Hans veileder, father Joseph Huby, oppfordret ivrig de Lubac til å gå videre med verifikasjonen av tesen om at begrepet om
natura pura ikke finnes hos Thomas Aquinas selv, men vokser frem innenfor senere tolkninger av ham, først fra 1500-tallet av, og helt frem til 1900-tallet. Men først fullførte de Lubac sine teologiske studier i Fourvière, og mottok presteordinasjonen i 1926.
De kristne kildeneI 1929 overtok han lærestolen i fundamentalteologi ved Det teologiske fakultet på det katolske universitetet i Lyon. Her forble han akademisk medlem hele livet, selv om han senere flyttet over til jesuittcolleget i Lyons-Fourvière (1934). Han mottok også et professorat i fundamentalteologi ved sitt første lærested. Selv om fakultetet i Lyon skulle vise seg å stå ham nærmere teologisk, påpeker Voderholzer hvor avgjørende de Lubacs overflytting til Fourvière ble for senere katolsk teologihistorie. Han tilhørte aldri den indre kjerne av lærerne innenfor den nyskolastiske manualteologien ved Fourvière, men fikk – nettopp som et vitalt alternativ til disse – avgjørende innflytelse på nøkkelfiguranter blant den fremvoksende generasjon teologer: Jean Daniélou og Hans Urs von Balthasar, for å nevne de viktigste. Fremfor alt viste han studentene veien til kirkefedrenes teologiske univers. En annen av studentene, Xavier Tilliette, har senere fremhevet hvordan de Lubac lærte disse unge teologene at studiene skulle ha en eksistensiell klangbunn, og skulle forberede dem på å vitne om Kristus. ”Han betonte sterkt nødvendigheten av en ’hjertets omvendelse’ ved begynnelsen av teologistudiet… Han insisterte på objektivitet, underordning under et
datum, det vil si det som er gitt, den guddommelige åpenbaring, og så underordningen under mysteriet.” De Lubac var bare omlag ti år eldre enn disse studentene, og var mer deres venn enn lærer. Med en viss rett har man senere vist til miljøet rundt ham som ”skolen fra Fourvière”. Denne skolen bar først frukt gjennom to publikasjonsserier. Først
Sources chrétiennes som han redigerte sammen med Jean Daniélou. Disse tekstkritiske utgivelsene av kirkefedrenes verker ble banebrytende innenfor patristiske studier, med betydning helt opp i våre dager. Etter dette miljøets oppfatning var det imidlertid ikke nok å kjenne kildene (”ad fontes”); fedrenes innsikter måtte også appliseres på samtidige problemstillinger, derfor ble skriftserien
Théologie opprettet parallelt. Første bind i serien ble Bouillards verk om
Omvendelse og nåde hos Thomas Aquinas, andre bind Daniélous avhandling om Gregor av Nyssa.
De Lubacs første teologiske bok er etter manges mening hans viktigste:
Catholicisme: Les aspects sociaux du dogme (Eng:
Catholicism: Christ and the Common Destiny of Man). Denne ble skrevet for serien
Unam Sanctam i 1938, på oppfordring av redaktøren Yves Congar. Både Balthasar og Joseph Ratzinger har i hver sine memoarer fremhevet den betydning lesningen av
Catholicisme fikk for dem. Sistnevnte skriver at det var her han kom i berøring med kirkefedrene, og fikk et nytt syn på troen ”som en indre kontemplasjon”. Et hovedanliggende i denne boken var også å understreke kristendommens sosiale karakter. Fire år senere kom tesen de Lubac hadde arbeidet med så lenge – om natur og nåde – i bokform:
Surnaturel. Études historiques (1942). Denne boken kom etter hvert i utvidet versjon, og temaet gjentas og utdypes særlig i to utgivelser fra 1965:
Augustinisme et Théologie moderne (Eng.
Augustinianism and moderen Theology) og
Le Mystère du Surnaturel (Eng.
The Mystery of the Supernatural). Voderholzer utdyper dette temaet forholdsvis grundig i andre del av sin introduksjon.
I 1944 kom to viktige bøker fra de Lubacs hånd.
Corpus mysticum var ferdigskrevet allerede før krigen, og kom nå ut som tredje bind av serien
Théologie. Her sammenholdes de mer personlige, eksistensielle og sosiale perspektivene fra
Catholicisme med en gjenreisning av en sakramental oppfatning av kirken, derfor fikk
Corpus mysticum stor betydning for det kommende konsilet og den dogmatiske konstitusjonen,
Lumen Gentium. Like viktig er
Le drame de l’humanisme athée (Eng:
The Drama of Atheist Humanism). Her viser han at det kunstige skillet mellom nåde og natur har bidratt til en tragisk misforståelse i moderne humanisme, når denne setter Gud og mennesket opp mot hverandre ut fra tanken om at Gud ødelegger menneskets frihet. Følgen har blitt en tanke om at mennesket bare kan nå frem til sin storhet dersom det bryter med gudsideen: ”Gud avvises som en som gjør mennesket til slave, og folk glemmer at det er i dets relasjon til Gud at mennesket frir seg fra alle underdanige forhold. … Mennesket uten Gud er dehumanisert”, skriver de Lubac.
Ny teologi eller teologisk fornyelse?Årene som fulgte etter krigen ble på mange måter like vanskelige som okkupasjonsårene for Henri de Lubac. I
Surnaturel hadde han nærmest ubekymret slått ben under en av de teologiske søylene for nyskolastisk teologi – tanken om
natura pura og et rent naturlig mål for menneskets eksistens. Og nå kom responsen fra nyskolastisk hold. Ingen ringere enn dominikaneren og nythomisten Garrigou-Lagrange kom i en artikkel i
Angelicum (1946) med skarpe angrep mot det han anså som farlig teologisk modernisme. Det var Garrigou-Lagrange som smidde betegnelsen
la Nouvelle Théologie – den nye teologi – en betegnelse som har blitt stående, men som de Lubac avskydde av den enkle grunn at den stred mot hans teologiske grunnprogram. Han hadde nettopp påvist at det var (flertallet av) nythomistene som på dette punkt representerte novasjonen og forfalskningen av den klassiske lære. I en kommentar til stemplingen av hans teologi som ny, skrev de Lubac: ”Jeg har tvert i mot alltid søkt å gjøre kjent kirkens tradisjon, det den tilbyr som mest universelt og minst underlagt tidenes forandringer.” I ettertid er det hans historiske bevisførsel som har blitt stående, og hans teologi har fått full oppreisning; men vi skal ikke glemme hvor smertelig angrepene fra kirkens mest ansette teologer var. Voderholzer påpeker interessant nok at de Lubac i ettertid brukte hardere ord overfor dem som ville bruke denne saken i en kritikk mot ”Roma” og kirkens autoritet, enn mot sine teologiske og personlige motstandere. Personlige møter og brevvekslinger som de Lubac hadde med pave Pius XII tyder på at paven aldri siktet til de Lubac i noen av sine avvisninger av modernistisk teologi, selv om flere av hans motstandere tolket det slik.
Voderholzer får fint frem det symbolske ved utgivelsen av de Lubacs bok om Origenes av Alexandria midt i denne urolige perioden:
Histoire et Espirit, 1950 (Eng.
History and Spirit. The Understanding of Scripture according to Origen). Han hadde arbeidet med den store oldkirketeologen i tyve år allerede, og utgav nå et omfattende arbeid om Origenes’ skrifttolkning som søker å vise den betydning den bokstavelige lesning har i samspillet med den allegoriske hos Origenes. Han påviser den betydning forbindelsen mellom Det gamle og nye testamente har hos alexandrineren, og avviser den innearbeidede oppfatning om at Origenes’ allegoriseringer er platonske mer enn kristne. Den positive vurdering av den allegoriske skriftforståelsen fører han så over i en oppfordring til historisk-kritiske forskere om å gå i dialog med den systematiske teologi. Det symbolske i utgivelsen av denne boken midt under de teologiske forfølgelsene av de Lubac, ligger i parallellen mellom Origenes og ham selv. Begge hadde en drøftende teologisk stil som flere av de kirkelige motstanderne deres ikke var på høyde med, og ble derfor tillagt oppfatninger de selv ikke stod for, og ble forfulgt for disse oppfatningene. Voderholzer snakker her om
paradokset som tankemønster hos Henri de Lubac, en tilnærming han deler med kirkefedrene, men som skapte problemer i dialogen med nyskolastikerne – dels ut fra deres manglende befatning med fedrenes egne tekster.
Tidlig i 1950 fikk de Lubac et brev fra jesuittordenens mester med beskjed om at hans rett til å undervise teologi ble trukket tilbake. I juni kom samme melding til fem andre jesuittfedre som stod ham nære. Det ble til og med bestemt at flere av hans skrifter, blant andre
Surnaturel,
Corpus Mysticum og
De la Conaissance de Dieu, skulle fjernes fra jesuittenes biblioteker og tas ut av butikkene. Samtidig som angrepene var harde i denne perioden, manglet det ikke på støtteerklæringer fra de hold som må ha betydd mer for ham. Det er rørende å lese et av de brevene Voderholzer siterer, fra de Lubacs venn Balthasar: ”Kjære venn, jeg kunne knapt tro det du skriver til meg. Det er opprørende, helt uforståelig. Samtidig er vel dette det martyrium som skal fullbyrde ditt verk. Du er allerede den seirende; ingenting kan stoppe innflytelsen fra dine ideer. […] Ikke mist motet, fortsett å arbeide som om ingenting har hendt. Så mange venner står rundt deg og vil hjelpe deg. […] Jeg frykter at Karl Rahner blir svært mismodig nå – han som nesten er vårt eneste håp. Vi må støtte ham; du og han må hjelpe hverandre. […] Jeg ber for deg. Opp med motet. Din for alltid, Balthasar.” Kommentaren om at hans tanker allerede hadde fått bred innflytelse er interessant; og ikke minst setningene om Karl Rahner, som viser at Rahner – til tross for at han og de to andre noe senere gikk hver sine veier på flere områder – tidlig stod hverandre svært nære.
Provincialen i Lyon støttet også de Lubac så godt han kunne, og oppfordret ham til å forstette forskningen. ”Siden teologiens vei var stengt for meg, bestemte vi at jeg skulle skrive om Buddhismen.” Arbeidet med religionshistorien ble viktig for de Lubac, ettersom det – i følge ham selv – hjalp ham å oppdage det originale ved kristendommen. Denne oppdagelsen finner vi senere i hans skrifter i form av begrepet
l’acte du Christ, Kristushendelsen, som understreker det radikalt nye som inntrer i historien ved Kristi komme. Til sist fikk han også viktig støtte fra erkebiskopen av Lyon, kardinal Gerlier, som var rektor for Universitetet i Lyon. Han ville ikke tillate at jesuittordenen blandet seg inn i universitetets arbeid. Uten å oppfordre de Lubac til å gå imot sine overordnede, minnet han ham om at hans lærestol på universitetet fortsatt stod åpen for ham. I 1951 gjorde kardinalen også de Lubac til sin teologiske veileder.
Før han gir en lengre gjennomgang av de Lubacs rolle ved Vatikankonsilet, kommenterer Voderholzer utgivelsen av første bind av
Exégèse médiévale i 1956, trolig en av bøkene som – ved hjelp av Agostino Bea, pavens skriftefar – ble presentert for pave pius XII i 1958. Etter dette sendte paven et takkebrev til de Lubac, med oppfordringer om å fortsette arbeidet. Voderholzer nevner også kort en interessant konfrontasjon mellom de Lubac og Hans Küng. De Lubac gikk ut med et forsvar av sin medbroder, Henri Bouillard, som hadde vært Küngs veileder på dennes doktoravhandling om Karl Barth. Men Küng tok – i sin positive vurdering av Barth – offentlig avstand fra sin veileder, som han mente truet den økumeniske bevegelse. Bouillard hadde kritisert Barths syn på nåden som noe som kun ligger utenfor mennesket. De Lubac gikk imot Küng og dennes forsvar for Barths syn, ettersom det overbetoner rettferdiggjørelsens objektive realitet i Kristus på bekostning av den nyskaping den utretter i mennesket selv.
De Lubac og Vaticanum II25. januar 1959 annonserte pave Johannes XXIII at han ville sammenkalle et konsil. I august året etter leste Henri de Lubac i avisen at han, sammen med Yves Congar, var utnevnt av paven til rådgivere (
consultores) for en av de ti kommisjonene som skulle forberede konsilet. Nærmere bestemt den teologiske kommisjon, som var ledet av prefekten for det som senere ble Troskongregasjonen, kardinal Ottaviani. Dette var den viktigste gjenreisning som ble gitt både de Lubac og dominikaneren Congar, som også hadde mistet retten til å undervise på 50-tallet.
Som rådgiver i forberedelseskommisjonen ble de Lubac også
peritus (teologisk ekspert) på selve konsilet. Her deltok han i underkommisjonen som skrev utkastet til den pastorale konstitusjonen,
Gaudium et spes. Spørsmålet om ateisme og en kristen humanisme stod sentralt her, et tema som de Lubac – som forfatter av boken
Dramaet om den ateistiske humanisme – var spesialist på. Mange av konsilets biskoper hadde også lest flere andre av hans bøker. De Lubac ble en viktig rådgiver for erkebiskop Wojtyla og kardinal König, som ledet sekretariatet for ikke-troende. Voderholzer fremhever særlig artiklene 19-22 i
Gaudium et spes, hvor man kan spore de Lubacs innflytelse helt ned på setningsnivå. De Lubac fortalte senere om sitt gode forhold til Wojtyla, og det inntrykk dennes varme personlighet og intelligens gjorde på ham. ”Etter Paul VI er Wojtyla min kandidat.” Senere skrev han forordet til Wojtylas bok
Kjærlighet og ansvar, og Wojtyla sørget for en polsk oversettelse av De Lubacs bok
Églises particuliéres et Église universelle (Eng.
Moderhood of the Churces).
De Lubac fikk også bred innflytelse på
Lumen gentium – han var en av de første katolske tenkere som tok opp i seg en fullt utviklet og systematisk gjennomtenk eukaristisk ekklesiologi. Dessuten hadde han betydning for utformingen av den dogmatiske konstitusjonen om åpenbaringen,
Dei verbum, med sin betoning av åpenbaringens personlige karakter i Jesus Kristus.
I kapitlet om Vatikankonsilet gjengir Voderholzer noen av de Lubacs tanker om resepsjonen av konsilet. Allerede i 1969 utgav han en forelesning hvor han kritiserer den manglende forståelse for tradisjonen hos dem som så konsilet som en helt ny start, en slags teologiens begynnelse. Han snakker her om et ”undergrunnskonsil” som var aktivt allerede i 1962, og som ble mer offentlig i 1968. Den åpenhet mot verden som de Lubac hadde vært med å fremheve i
Gaudium et spes, skulle ikke føre til en konformitet med verden, påpeker han. Andre steder har de Lubac understrekt at hans store mål var å gjenoppdage ”kristendommen i dens fylde og renhet”. Dette så han også som konsilets store mål, og langt på vei som dets resultat. Før den kan gi noe verdifullt til den nye generasjon, sa de Lubac, må kristendommen i sitt vesen være seg selv. ”Så snart den er seg selv, er den også nær ved å bli mottatt. For det tilhører dens vesen å være levende og en del av samtiden.”
De lubac forsvarte livet ut en åpen og fri teologisk tenkning, noe som kommer til uttrykk i hans senere skrifter hvor han leverer nylesninger av så vidt mistenkeliggjorte teologer som Teilhard de Chardin, Joachim av Fiore og Pico della Mirandolla. Selv om alle tre fascinerte ham sterkt, stod trolig nærmest de Chardin og renessansehumanisten Pico. Mot slutten av sitt lange liv fullførte Henri de Lubac også fjerde bind av
Exégèse médiévale (utgitt i 1993).
Teologiens historiske kontekstDet største avsnittet i den teologiske delen av Voderholzers introduksjon er en utdypning av teologien om natur og nåde – de Lubacs påvisning av historien bak teorien om
Natura pura og hans reetablering av det klassiske synet på menneskets eneste mål i Gud. Historien knytter seg til et av de største mysterier eller paradokser i den kristne tro: forholdet mellom Guds altomfattende nåde og menneskets frihet. De Lubac begynner med 1500-tallsteologen Michael Bajus, som i en respons overfor reformasjonens lære hadde fremhevet Augustins formulering om at ”alt er nåde” på en slik måte at det undergravde menneskets frie valg, og slik brøt med Augustins egen teologiske antropologi. Bajus’ lære var heller ikke konsekvent overfor Augustins og kirkefedrenes oppfatning av nåden, idet den opererte med en tanke om at ugjenfødte mennesker ikke kan gjøre noe som er godt eller sant. Til grunn for denne tanke ligger begrepet om
natura pura – noe rent naturlig som er helt løsrevet fra Guds nåde. Selve begrepet påviser de Lubac helt tilbake til 1300-tallet, i en spekulasjon om hva Gud i hans allmakt kunne skapt dersom han ville. ”Kunne han skapt noe sånt som en løsrevet natur?” På dette tidspunktet ser man dette fenomenet som noe rent hypotetisk, og fastholder at mennesket bare kan nå frem til sin naturs realisering og lykke
i Gud.
Det nye fokuset på antikkens filosofi i renessansetenkningen gjenoppliver tanken om
natura pura. Ut fra tanken om en rent naturlig filosofi fremholdt Dionysius Carthusianus (d. 1471) en lære om at det gis et (rent) naturlig mål for mennesket. Dette gjorde han imidlertid i full bevissthet om at han brøt med Thomas Aquinas på dette punkt. I løpet av et halvt århundre skjer en radikal endring idet Thomas Cajetan (1469-1534) fremstiller den samme oppfatning som en tolkning av St. Thomas. Cajetans tolkning skyldes en manglende skjelning mellom dyrene og mennesket i Thomas’ applikasjon av Aristoteles’ naturlige filosofi. Alle andre vesener strever naturlig hen mot sin fullendelse men, sier Thomas, mennesket kan bare motta denne fullendelse som gave fra Gud. Dette fordi menneskenaturen i seg selv er bærer av Guds bilde - noe som allerede impliserer guddommelig nåde. Robert Bellarmin (1542-1621) utvikler til fulle teorien om
natura pura, interessant nok samtidig som han forblir trofast mot tradisjonell augustinsk oppfating i sine åndelige skrifter, ifølge de Lubac. Med Francisco Suarez (1548-1617) får den nye læren sitt gjennombrudd. De Lubac understreker at
natura pura aldri ble tatt opp i kirkens magisterium, men fra denne tid av var det svært få som gikk imot det nye synet. Den dominerende oppfatning fornekter nå at mennesket naturlig strever etter det overnaturlige, etter Gud.
For de Lubac satt forsvaret for menneskets naturlige lengsel etter Gud svært dypt. Vi finner dette tematisert i flere av skriftene hans, ikke minst dem som behandler den kristne humansimens respons på ateismen. Ut fra en grunnleggende forståelse av at nåden også bærer naturen, kan han si at menneskets skapte sjel nettopp er
gudslengsel. ”Vi må forstå at lengselen etter Gud er noe absolutt – den mest absolutte av alle lengsler eller begjær.”
Mysteriets tenkerI bokens andre del utdyper Rudolf Voderholzer også flere andre nøkkelideer i de Lubacs teologiske tenkning. Han fremstiller ham som en hovedrepresentant for fremveksten av en historisk-teologisk tenkning innenfor katolsk teologi. Han gir et balansert bilde av de Lubac som en ”syntetisk tenker” som motsetter seg alle former for spesialisering i form av analytisk oppdeling innenfor teologien. De lubac søker nettopp en synoptisk fremstilling av den kristne tro, sentrert omkring ”Kristushendelsen”. Denne fremstillingen har derfor en mystisk grunntone, og han har selv pekt på at troens mysterium alltid unndrar seg definisjon. Dette oppgir han som grunnen til at han aldri fikk skrevet sin viktigste bok, som han sier – en bok om mystikk. Denne uskrevne boken omtaler han som ”inspirasjonen for alt jeg har skrevet” og orienteringspunket for alle hans vurderinger. ”Men jeg kommer aldri til å skrive denne boken. Det ligger utenfor min fysiske, intellektuelle og åndelige evne. Jeg har en tydelig visjon av hvordan den henger sammen [det vil si dens tematiske inndelinger]…, [men] kjernen unndrar seg alltid.” Det faktum at de Lubac avstod fra å skrive denne boken sier mye om hans teologiske intuisjon, og kaster dessuten et interessant lys over de bøker han
har skrevet.
Avslutning
Det er god grunn til å anbefale Rudolf Voderholzers introduksjon til Henri de Lubac. Den gir som sagt verdifulle innsikter i de Lubacs liv og tenkning, men kunne etterstrevd mer nyansert drøftning i sin fremstilling. Det er for eksempel få kritiske røster som kommer til orde her, noe som kunne vært gjort med eksempler fra origenesforskningen, hvor flere av de Lubacs synspunkter har møtt motstand. Den typen kritikk gjør ikke de Lubacs bok om Origenes’ skriftforståelse mindre viktig – den er og blir en klassiker, og hans fingerspitzgefühl i lesningen av Origenes er nærmest uten sidestykke. Men det kunne altså være interessant og lærerikt for leseren av introduksjonen til de Lubac å få vite mer om den aktuelle resepsjon av hans verk i det store og hele, å vite mer om hvor man i dag bryter med og hvor man bygger videre på hans innsikter. Det ville stemme godt overens med hans blikk for teologiens historiske karakter.
Meet Henri de Lubac er en lett og bred innføring i den store franske teologens verk. Men den som vil ha grundigere teologiske og kritiske drøftninger av temaet bør i tillegg lese John Milbanks
The Suspended Middle: Henri de Lubac and the Debate Concerning the Supernatural, eller Hans Urs von Balthasars klassiker
The Theology of Henri de Lubac.
Anmeldt av Ståle Johannes Kristiansen
-
