Joseph Ratzinger / Benedikt XVI
Jesus fra Nasaret: Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen
Avenir Forlag 2011
184 sider
Fire år er gått siden pave Benedikts første bind om Jesus fra Nasaret kom (2007). Det var ingen liten begivenhet, for første gang i moderne tid skrev en sittende pave et bibelteologisk verk om Jesus fra Nasaret. Mange lurte da på om han ville klare å fullføre et bind to. Nå er det gjort og kanskje rekker Ratzinger å skrive et mindre supplementsbind om barndomshistoriene i evangeliene også.
På mange måter er begge bindene programmatiske i den forstand at forfatteren selv søker å vise hvordan innsiktene og fruktene fra 200 år med historisk kritisk bibelforskning og eksegese kan utøves innenfor en kontekst som er kirkelig forankret og fundert. Paven henter inspirasjon fra to nyere kilder innenfor katolsk teologi, nemlig Det annet Vatikankonsils konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum (1965), spesielt paragraf 12, og Den pavelige bibelkommisjonens dokument om Tolkningen av Bibelen i Kirken (1993). Ratzinger har siden unge dager beskjeftiget seg med forståelsen av Bibelen som Guds ord og forholdet mellom Skrift og tradisjon. Alt i 1964 utgav han sammen med Karl Rahner et par foredrag til temaet under tittelen “Offenbarung und Überlieferung”.
For noen, kanskje spesielt bibelteologene, vil forordet i boken være av særlig interesse. Her skisseres hvilke hermeneutiske overveielser som bør ligge til grunn for en kirkelig forankret eksegese og bibelteologi. For egen del mener Benedikt å registrere at mye eksegese og bibelteologi over tid viser seg å bli teologisk betydningsløs fordi den stadig vekk har kommet med nye hypoteser som den nærmest uten blygsel presenterte som endegyldige sannheter. Men etter hvert som tiden har gått viste det seg likevel at det ikke var annet enn nettopp hypoteser. Slik sett er boken også et tydelig innspill til debatten omkring spørsmål knyttet til kristendommens tilblivelse og bakgrunn, og det er verd å merke seg at kristologi og ekklesiologi er intimt forbundet med hverandre slik Ratzinger ser det.
Som innledning til bokens 5. kapittel om aftensmåltidet skriver han, “Hvis det ville være mulig vitenskapelig å motbevise vesentlige ord og hendelsers historisitet, ville troen ha mistet sin grunn. Omvendt kan vi ikke forvente absolutte bevis for hver enkelt detalj, gitt den historiske erkjennelses natur. Det som er viktig for oss er om de grunnleggende overbevisninger i troen er historisk mulige og troverdige når vi skal ta dagens eksegetiske erkjennelser på alvor. Mange detaljer kan godt forbli åpne. Men Johannesprologens “factum est”(1,14) er en grunnleggende kristen kategori som ikke bare gjelder for inkarnasjonen, men også for nattverden, korset og oppstandelsen” (s 71).
For reflekterte og bevisste lekfolk, men også for prester, vil møtet med pavens to Jesusbøker være uovertrufne bidrag til å formidle og illustrere hva som er den moderne bibelvitenskapens frukter og begrensninger. Det ikke tvil om Benedikts kunnskap og kjærlighet til teologien. Likevel, det er ikke et ønske om å briljere som har fått 84 åringen til å skrive sine bøker om Jesus. Snarere dreier det seg om grunnleggende motivasjon som er forankret i ønsket om at leseren vil møte Jesus og tro på ham.
Paven benytter seg av mye tysk og europeisk kontinental forskning, av katolikker så vel som protestanter. Men han skriver også anerkjennende om arbeidet til den amerikanske jesuitten John P Meier og hans bøker “A marginal jew”. I forordet sitt viser Ratzinger til oppmuntringene han har fått fra ledende tyske eksegeter som Martin Hengel, Peter Stuhlmacher og Franz Mussner, de to første er protestantiske, mens den siste er katolsk av konfesjon. For noen har det åpenbart bydd på problemer at pavens Jesusbøker er vanskelige å bestemme rent sjangermessig, her er det eksegese, sitater fra kirkefedrene, forkynnende og meditative avsnitt om hverandre. Men nettopp derfor er det, i hvert fall for meg, at Benedikt blir forbilledlig i sitt arbeid, det går faktisk an å ta med seg bibelvitenskap og eksegese på prekestolen!
Gjennom sitt Jesus-engasjement fokuserer paven på det som forener de kristne kirker og fellesskap verden over. Selv om det Benedikt har skrevet ikke er et dokument fra læreembetet så vil jeg likevel mene at han nettopp igjennom bøkene om Jesus utøver sitt embete som Peters etterfølger som en tjeneste for hele kristenheten – det han vil invitere til er en fordypning i det som er mest sentralt, nemlig troen på Jesus Kristus. Så kan vi håpe at pavens bøker om Jesus også vil kunne føre kristne fra forskjellige konfesjoner tettere sammen. Så hvorfor ikke invitere til bredt økumenisk sammensatte samtale- og studiegrupper rundt om i menigheter og kirker den kommende fastetiden, kanskje Norges Kristne Råd eller Avenir Forlag kunne utarbeide noen spørsmål til samtale?
Men boken egner seg selvsagt til individuell lesning gjennom fastetiden, åtte kapitler er knyttet til dramaet som utspilte seg i Jerusalem. Første kapittel er viet til Palmesøndagens inntog, mens det åttende tar for seg Langfredagens begivenheter. Men mellom dem tar paven for seg Jesu eskatologiske tale, fotvaskingen, Jesu øversteprestelige bønn, innstiftelsen av nattverden, Getsemane og prosessen mot Jesus.
Det niende kapittel opphandler oppstandelsen og etterfølges av noen avsluttende ord kalt “Perspektiver” – en treffende overskrift - hvor Benedikt tar for seg hva troen på Jesu himmelfart og gjenkomst åpner opp av perspektiver på forholdet mellom Gud, kirken og verden.
Mangt vil skrives om pontifikatet til Benedikt XVI, for egen del tror jeg det som blir stående etter ham er den unike formidlings- og formuleringsevnen han besitter. Jeg er sikker på at bøkene om Jesus fra Nasaret vil, når de får noen år til på seg, bli betraktet som kristne klassikere fra det tidlige tjueførsteårhundre. Ikke uten grunn har Ratzinger blitt kalt for teologiens Mozart og den som gir seg i kast med hans Jesusbøker vil fornemme, skjønnheten og sannheten i ordene; for her er, med Newmans ord, et hjerte som taler til hjerte – cor ad cor loquitur. Jeg våger påstanden om at hans formuleringsevne på ingen måte står tilbake for noe av det ypperste vi finner hos kirkefedrene.
Helt til sist, forlaget fortjener ros for å ha gitt oss en godt gjennomarbeidet oversettelse, dominikanersøster Anne Bente Hadland og Heidi H Øyma skal ha stor takk, det har blitt en leseropplevelse hvor jeg sluppet å tenke at det ville vært bedre å lese boken på tysk, det sier ikke lite.
Av Morten Erik Stensberg,
Kapellan i Den norske kirke (Bokanmeldelsen har tidligere stått på trykk i LKT nr 2 - 2012)
...
