NETTVERK FOR KATOLSK TEOLOGI

Arnfinn Haram OP - In Memoriam

Søndag 10. juni nådde den triste beskjeden oss, om at p Arnfinn hadde fått hjerteinfarkt under en sykkeltur fra Oslo til Hønefoss.
Må Gud ta imot ham i sin favn, og gi ham den evige hvile som han trengte så sårt!

Foto: Haavar Nilsen OP 

Arnfinns død er stort tap for oss alle. For miljøet rundt Nettverk for katolsk teologi var han viktigere enn vi kanskje tenkte over. Han var med på alle våre arrangementer, og inspirerte oss med den gleden han viste over fellesskapet i nettverket. Særlig begeistret var han over at nettverket var blitt et møtepunkt mellom prester, ordensfolk og lekteologer. Nettopp som teolog var Arnfinn et stort forbilde for oss, som teolog i ordets viktigste forstand, som ”en som ber i Ånd og Sannhet". For ham var teologien alltid kirkelig og liturgisk fundert. Teologi løsrevet fra kirken og tradisjonen var helt uinteressant for ham – det uttrykte han ofte både gjennom ord og kroppsspråk.

Arnfinn var et forbilde på så mange måter. I vår sammenheng er det naturlig å trekke frem hans troskap mot kirken. For troskapen mot det apostoliske drev hele hans offentlige virke. Han sa en gang at målet med hans arbeid i media var ”å bringe et apostolisk vitnesbyrd inn i samfunnsdebatten". Et uvanlig klart program, selv for en kristen samfunnsaktør. For Arnfinn det eneste naturlige.

Troskapen mot Den katolske kirke satt i ryggmargen på Arnfinn. Da han konverterte i 1998 hadde Den katolske kirke allerede vært hans ledestjerne i mange år. Derfor ble konversjonen så frigjørende for ham. Nå var fundamentet trygt, og den åndelige slagkraften ble desto større. Fordi troskapen mot kirken var så fundamental og urokkelig for ham som katolsk prest, kunne han også bevege seg fritt innenfor det store katolske rommet - med egne meninger, personlige perspektiver, kritisk mot enkeltheter i det kirkelige, og enda mer kritisk mot dem som kritiserte kirken ut fra mangel på troskap.


På Lysekloster august 1994
Foto: SJK

For Arnfinn var kirken Mor, i dypt eksistensiell forstand. Han lot seg trøste av henne, lot seg formane av henne, han ofret seg helt for henne, og hjalp henne å gå stødig når hun syntes å vakle. Han åpnet også favnen hennes ut mot alle troende, og ut mot alle mennesker han møtte, i visshet om at kirkens Herre er alle menneskers lys. Arnfinns troskap mot kirken, troskapen mot sannheten i kjærlighet, er noe av det som står igjen etter ham i dag.

Akkurat nå kjennes det veldig tungt å gå videre på Veien uten Arnfinn. Men det er samtidig sant, som en felles venn av oss sa til meg i går: Alt blir kanskje viktigere etter dette.

Tirsdag 19. juni deltar vi alle i rekviemmessen for Arnfinn - i liturgien som han selv elsket så høyt. Det er med stor trygghet vi overgir vår gode venn og vår kjære broder i Guds nådige hender.


Ora pro nobis, Arnfinn Andreas!

Semper tuus.
Ståle Johannes Kristiansen