Pave Benedikt XVI – en kirkens mann
I forbindelse med dagens kunngjøring om at
pave Benedikt XVI abdiserer som pave den 28. februar, publiseres her et utdrag fra
boken Benedikt XVI – troens og tankens
forsvarer: Perspektiver på Joseph Ratzingers teologi (Efrem forlag 2010,
red: Olav Hovdelien og Ståle Johannes Kristiansen). Utdraget, som trekker noen linjer fra Benedikts/Ratzingers biografi med vekt på hans teologiske virke, er hentet fra
redaktørenes innledningskapittel.
Benedikt XVI – vir ecclesiasticus
19. april 2005 ble Joseph Ratzinger
valgt til Romas biskop og Den katolske kirkes overhode. Han tok navnet Benedikt XVI, og tjener som
den 265. pave i suksesjonen fra apostelen Peter. Benedikt XVI var med sine 78
år den eldste valgte pave siden pave Clemens XII (1730-40), og den første
tysker i embetet på nesten fem hundre år. Frem til Johannes Paul IIs død var
Ratzinger prefekt for Troskongregasjonen, og en av Johannes Pauls mest betrodde
medarbeidere. Valget av kardinal Ratzinger som Johannes Pauls etterfølger var
et tydelig uttrykk for kontinuitet fra den populære polske pavens lange
pontifikat. For på tross av visse forskjeller mellom de to, stod de hverandre
nære på et mer grunnleggende teologisk og kirkelig plan.
Begge var dypt forankret i
fornyelsen som spiret frem innenfor katolsk teologi i tiårene før Det annet
Vatikankonsil, en fornyelse som brøt med den rådende nyskolastiske
skoleteologien. Den teologiske fornyelsen kjennetegnes blant annet ved en
sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og
personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle
betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere
av det personlige subjekt (jf. Johannes Pauls personalisme).[1]
Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning
av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke
et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av
ham. Derfor ser vi at viktige representanter for katolsk teologisk fornyelse
forblir thomistiske, noe som var tilfelle med Karol Wojtyla/Johannes Paul. Det
er da interessant å merke seg at Johannes Paul likevel valgte en uttalt
ikke-thomist som Joseph Ratzinger til leder for Troskongregasjonen, noe som var
et tydelig brudd med en lang kirkelig praksis. Selv stod Johannes Paul altså
nærmere thomismen, men gav med dette valget uttrykk for nødvendigheten av en
legitim pluralitet med hensyn til teologisk metode.[2]
Teologisk var Ratzinger tydeligere
inspirert av den nyskapende teologiske bevegelsen som fikk navnet la Nouvelle théologie. Denne forbindes
først og fremst med franske navn som Henri de Lubac og Jean Daniélou, men har
også tyskspråklige forløpere som Romano Guardini. Med anknytning til disse
tenkerne ble Ratzinger en betydningsfull fornyer av tysk teologisk utdanning
som fortsatt var preget av den mer objektiverende nyskolastikken.[3]
Helt fra starten av knyttet den nye
teologiske inspirasjonen seg til kirkefedrenes teologi og spiritualitet. Mens
Daniélou og Hans Urs von Balthasar først og fremst lot seg begeistre av
kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Maximus Confessor, var det Augustin
som ble Ratzingers store forbilde – både som teolog og biskop.[4]
Her spiller hans møte med de Lubacs skrifter en viktig rolle. Den betydning
Augustin og kirkefedrene fortsatt har for pave Benedikt, kom tydelig til
uttrykk i hans taler over sentrale kirkefedre under onsdagsaudiensene fra mars
2007 til februar 2008. I disse talene forenes Benedikts
teologihistoriske innsikter med hans pedagogiske begavelse, ikke minst i
presentasjonene av fedre som Dionysius Areopagiten og Maximus Confessor.[5]
Sammen med flere av fornyerne av
katolsk teologi ved midten av forrige århundre, arbeidet også Ratzinger som peritus – teologisk spesialist – for
biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på
konstitusjonen om åpenbaringen: Dei
Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som oppbrudd enn som kontinuitet,
har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i
kirkelig posisjon.[6] Men i
likhet med de andre progressive fornyerne har også hans hensikt alltid vært å
ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde,
gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes
kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med
en åpenhet for nyere filosofi, ikke minst fenomenologi, eksistensialisme og
personalisme.
Allerede
som teologiprofessor hadde Ratzinger høstet stor oppmerksomhet både for sitt
akademiske skarpsinn og sin evne til formidling; forelesningene hans fylte
auditoriene til randen.[7]
Som kardinal fikk han tilnærmet kjendisstatus, både i og utenfor Tyskland.[8]
Hvor han enn kom for å holde taler eller foredrag stilte folk i hopetall for å
høre – inkludert mindre grupper som kom for å protestere. Hele denne bakgrunnen
gjorde at valget av Ratzinger til Johannes Pauls etterfølger i 2005 fikk en
enorm oppmerksomhet i media, en mediedekning som har ført til at overraskende
mange har kjennskap til pave Benedikts bakgrunn som kardinal og fagteolog.
Men kunnskapen om Ratzinger som
teolog knytter seg helst til de tema som media har valgt å fokusere på, kanskje
særlig de mer kontroversielle beslutninger han måtte ta som leder for
Troskongregasjonen, ikke minst overfor marxistisk inspirerte
frigjøringsteologer. Media har i stor grad tonet ned alle de positive og
livsbejaende visjoner i hans tenkning og forkynnelse.[9]
Et liv i Kirkens tjeneste – biografisk skisse[10]
Joseph Alois Ratzinger ble født i
Marktl am Inn i Bayern i Tyskland 16. april 1927. Faren var politimann og
inntil han ble pensjonist var familien Ratzinger bosatt flere ulike steder.
Omsider slo familien seg ned i Hufschlag utenfor Traunstein, ikke langt fra
grensen til Østerrike. Joseph var yngste gutt i en søskenflokk på tre, med én
søster og én bror.[11]
Om vi skulle fremheve et konkret continuum i Joseph Ratzingers liv, måtte
det være hans kjærlighet til og begeistring over kirkens liturgi. Dette kommer
klart frem i det tilbakeblikk han gir i sine egne memoarer, Milestones. Memoirs: 1927-77,[12]
hvor vi ser hvordan de liturgiske festene helt fra hans barndom av var rammen
for familiens liv; og det gjør inntrykk å lese om hvordan foreldrene og han
selv gjorde viktige hverdagsvalg ut fra hvor de kunne feire daglig messe.
Joseph Alois ble døpt samme dag som
han ble født, siste dag i den stille uke, altså påskelørdag 16. april 1927. Han
ble følgelig den første som ble overøst med det nyinnvidde dåpsvannet,[13]
noe som ble ansett som et viktig tegn på Guds forsyn. Selv skriver han: ”Jeg
har alltid blitt fylt med takknemlighet over at mitt liv på denne måte ble
innlemmet i påskens mysterier”.[14]
Dette kunne bare ses som et tegn på velsignelse, skriver han videre, ”riktignok
var dette ikke selve påskemorgen, men den hellige lørdag; men jo mer jeg
reflekterer over det, jo mer passende er dette i forhold til vår menneskelige
natur: Vi står ennå ikke i det fullkomne lys, men vandrer mot det i full
tillit.”
I tenårene fikk Joseph stadig
sterkere erfaringer med liturgien. Hver gang han mottok en ny messebok, med
bilder og oversettelser av liturgien, kunne han ”ikke drømme om noe mer
vakkert”.[15] Dette
ble begynnelsen på en vandring inn i liturgiens mystiske verden, som han selv
sier det. Han hadde allerede den gang en sterk anelse av å stå overfor selve
virkeligheten i det liturgiske drama som utspilte seg rundt alteret. Det ble
klart for ham at liturgien ikke er menneskeverk. Den hadde vokst frem fra
kirkens tro gjennom generasjonene, og hver generasjon har i troskap satt sitt
merke på den. Liturgien er både et eksistensielt continuum og et teologisk
grunnperspektiv hos Ratzinger. Det liturgisk-teologiske perspektivet følger ham
gjennom hans år som prest, teologisk lærer, og biskop; og på flere vis utgjør
det kontinuiteten mellom Ratzinger som teologiprofessor og som pave.
Sitatet fra Ratzingers tilbakeblikk
overfor angir også andre grunntoner i hans teologiske liv. Dette gjelder ikke
minst hans klare blikk for, og påminning om menneskelivets eskatologiske
dimensjon, og dessuten den sentrale plass påskemysteriet har i hans visjon.
Ratzinger gir i Milestones ellers inntrykk av en stort
sett harmonisk barndom. De mørke skyggene fra det tredje riket etter Hitlers
maktovertagelse i 1933 preget nok likevel oppveksten før krigen, ettersom hans
far var motstander av naziregimet og mente at det var uforenlig med den
katolske tro.[16] Likevel var det uunngåelig at sønnen ble
innrullert i Hitlerjugend i 1941, i likhet med alle andre tyske fjortenårige
gutter. I 1943 ble han også innrullert med tanke på krigstjeneste, men ble av
helsemessige årsaker fritatt fra stridende tjeneste. Han deserterte mot slutten
av krigen, og satt noen måneder i krigsfangenskap frem til sommeren 1945.
Etter krigen studerte Ratzinger
filosofi og teologi i München og Freising, og ble ordinert til prestetjeneste
der 29. juni 1951, sammen med sin bror Georg. Året etter begynte han å
undervise i Freising, hvor han fullførte sin doktoravhandling om Augustins ekklesiologi
i 1953. Habilitasjonsskriftet for professoratet i fundamantalteologi ble avlagt
på en avhandling om Bonaventuras historieteologi, under veiledning fra Gottlieb
Söhngen ved Universitetet i München. Avhandlingen ble først underkjent, men en
bearbeidet versjon ble godkjent i februar 1957.[17]
Ratzinger arbeidet deretter som professor i dogmatikk og fundamentalteologi ved
en rekke læresteder i Tyskland. Først ved det filosofiske og teologiske
akademiet i Freising, og deretter ved Universitetet i Bonn 1959-63. Fra 1963
til 1966 var han professor i dogmatikk og dogmehistorie ved Universitetet i
Münster, før han ble tilsatt som professor ved Universitetet i Tübingen fra
1966-69. Universitetskarrieren ble avsluttet i Regensburg, der han var
professor fra 1969 til 1977.[18]
Ved Det annet Vatikankonsil
(1962-65) ble Ratzinger sett på som tilhørende den reformentusiastiske fløyen,
og samarbeidet med radikale modernistteologer som Karl Rahner, Edward
Schillebeeckx og Hans Küng. Sistnevnte var også hans kollega i Tübingen.[19]
Selv om det aldri har vært noen tydelige brudd i Ratzingers teologiske
utvikling, beveget han seg etter hvert i en annen
retning enn conciliumkretsen. Han var med og stiftet tidsskriftet Communio i 1972 – som et alternativ til Concilium –, sammen med blant andre de
Lubac, Balthasar og Walter Kasper.[20]
I 1977 ble Ratzinger utnevnt til
erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI , og ble utnevnt til kardinal
27. juni samme år. Fire år senere ble han kalt til Roma av pave Johannes Paul
II, og ble utnevnt til prefekt for Troskongregasjonen. Han ble også utnevnt til
president for den pavelige bibelkommisjonen, og den internasjonale
teologikommisjonen. Fra da av fungerte Ratzinger som pavens mest betrodde
medarbeider. Han ledet også arbeidet med å utarbeide Den katolske kirkes
katekisme i perioden 1986-92.
I 1998 ble han valgt til visedekan
for kardinalkollegiet, og fire år senere til dekan. I kraft av dette embetet,
og som betrodd medarbeider av Johannes Paul II, var Ratzinger en av de mest
innflytelsesrike menn i den romerske kurie da han ble valgt til pave etter
Johannes Pauls død i 2005. Pave Benedikt XVI snakker fem språk flytende, i
tillegg til å være vel bevandret i de bibelske språkene gresk og hebraisk. Han
er medlem av en rekke akademier, blant annet det prestisjefylte franske Académie des sciences morales et politiques.
For øvrig er han kjent som en habil pianist og har et nært forhold til
klassisk musikk. Ved siden av vitenskapen, sier Ratzinger et sted, er kunsten
den største gave Gud har gitt mennesket. Mozart har han et helt spesielt
forhold til, og forklarer dette med at Mozarts musikk er så lysende og dyp på
samme tid, og ”inneholder hele det tragiske ved å være menneske”.[21]
Tracey Rowland er en av dem som
avviser påstanden om at Ratzinger har gjort teologiske helomvendinger etter
60-tallet. Hun peker imidlertid på tydelige endringer i hans syn på liturgi og
ekklesiologi og, som hun sier, dreier det seg om partikulære endringer som ikke
har fått betydning for det mer fundamentale teologiske helhetssynet.[23]
Interessant nok viser Rowland her til Ratzinger-eleven Francis Schüssler
Fiorenza, som tilhører en ganske annen teologisk ”fløy” enn sin tidligere
lærer. Fiorenza mener at Ratzinger helt fra sin tidligste periode har bevart
”en konsistent teologisk visjon”. Han har trolig rett i at de endringer vi
likevel finner i forfatterskapet, avgrensningene mot dem han tidligere stod
nære på konsilet, snarere henger sammen med en ambiguitet som allerede
eksisterte innenfor den teologiske fornyelsesbevegelsen.[24]
Man kunne kanskje si at Karl Rahner, Hans Küng og Ratzinger var enige om selve
oppbruddet fra det de omtalte som ”barokk teologi”, men at de så ulikt på veien
ut av denne teologien.
Full versjon av denne teksten
finnes i boken Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer: Perspektiver på
Joseph Ratzingers teologi. Denne kan kjøpes på www.efremforlag.no
[1] Jf. Nichols artikkel nedenfor og
Kerr (2007) 17ff.
[2] Jf. Kerr (2007) 187. Kerr
viser her til Weigel (1999) 444. Kerr
understreker imidlertid at ”ikke-thomist” langt fra er ensbetydende med
”anti-thomist” i Ratzingers tilfelle, og at det dessuten kan diskuteres hvor
thomistiske hans forgjengere var når alt kommer til alt.
[3] Ratzinger (1998a) 98. Jf. Rowland
(2008) 1-6, 14.
[4] Nichols (2007) 27-50. Jf. Rowland (2008) 4.
[5] Se http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/audiences/2008/index_en.htm
[6] Jf. Rowland (2008) 17-19.
[7] Rowland
(2008) xii.
[8] Allen
jr. (2005) 45.
[9] Dette
gjelder også de mer positive beveggrunner for avvisningen av den mest
politiserende frigjøringsteologien, som Ratzinger mener fratar menneskene deres
fundamentale livshåp. Hans avvisning har sammenheng
med innsikter han gjorde i sitt tidlige arbeid, lenge før møtet med
frigjøringsteologien: Hans lesning av Augustin, særlig De Civitate Dei, og studiet av Bonaventuras avvisning av Joachim av
Fiores historieteologi. Jf. Hallonsten (2008) 333. Nichols (2007) 65.
[10] En
biografi over Ratzingers liv er gitt i hans egen memoarbok Milestones. Memoirs 1927-1977 (Ratzinger (1998a)). Andre
biografiske fremstillinger er gitt i Allen (2005). Shortt (2005). Se også
Nichols (2007).
[11]
Ratzinger (1998a) 7-30.
[12]
Ratzinger (1998a).
[13]
Påskevigilien ble på denne tid feiret på morgenen påskeaften. Se Ratzinger (1998a) 8.
[14] Ratzinger (1998a) 8.
[15] Ratzinger (1998a) 19.
[16] Ratzinger (1998a) 18-29.
[17] Ratzinger (1998a) 107-114.
[18] Ratzinger (1998a). Allen (2005) 1-120.
[19] Jf. Allen (2005) 45-88.
[20] Ratzinger (1998a) 120-139. Allen (2005)
90-92.
[21]
Ratzinger (1998b) 46-47.
[22] Det
mest kjent eksemplet på dette er kanskje jesusboken som utkom i 2007 (Ratzinger
(2007a)). Se Hallonstens artikkel nedenfor.
[23] Rowland
(2008) 11-13.
[24] Rowland
(2008) 11-13.
