Solveig Bøe
Heidegger
selv tar knapt Kierkegaard opp til drøfting selv om han nevner ham i noen få
fotnoter i sitt hovedverk Væren og tid
fra 1926.(2) Dette arbeidet bærer imidlertid preg av å være sterkt påvirket av
Kierkegaard, som Heidegger jo også leste intenst i perioden før og under
arbeidet med dette verket. Påvirkningen viser seg spesielt sterkt i analysen av
fenomenet angst som jeg spesielt skal legge vekt på i dette foredraget, samt i
betydningen av begreper som øyeblikket, valget, stillheten (det å være
nærværende og åpen i forhold til væren). I det hele tatt har han mye til felles
med Kierkegaard i synet på det spesielle ved det å være menneske. Heidegger
prøver imidlertid å sekularisere innsiktene han får av å lese Kierkegaard. Kierkegaard
er for tydelig en religiøs skribent mener Heidegger, og i for liten grad en
tenker.(3)
En lesning
av Rahner viser oss at det i Heideggers tenkning, som i en viss grad er en
sekulær omforming av kierkegaardske innsikter, kan rommes et katolsk ethos
(sedvane/moralsk karakter) og et katolsk sakramentalt syn på naturen som fylt
av nåde. Det gjør det ikke hos Kierkegaard selv, formet av protestantisk og
anti-aristotelisk tenkning som han var. Han bidrar imidlertid med begreper og
perspektiv som er viktige i utforskningen av det katolske livet, som for Rahner
egentlig er det menneskelige livet som sådan. Rahners begrep om den anonyme
kristne har med dette å gjøre; bak ligger tanken om at det menneskelige livet
er det katolske, selv om de som lever det ennå ikke vet det.
Påstanden
min er at det går en linje fra Kierkegaards protestantisk kristne
eksistensfilosofiske tenkning via Heideggers sekulariserte versjon av
kierkegaardske innsikter til Rahners teologi og filosofi.
Rahner må ha
hatt en hang til filosofisk tenkning fra tidlig av, for i den lille vakre
bønneboka Møter med stillhet kan vi
lese at han som skolebarn av medelevene sine ble kalt filosofen.(4) I to år fra
og med våren 1934 fulgte han forelesningene til Heidegger ved Universitetet i
Freiburg. Han arbeidet parallelt med sin filosofiske avhandling med tittelen Geist im Welt og planen var å ta
doktorgraden i filosofi. Avhandlingen
ble publisert i 1939, men uten å bli akseptert til doktorgraden, angivelig fordi
veilederen hans, den katolske filosofen Martin Honecker, mente at den var for
influert av Heidegger.
Ser vi på
tittelen alene så sier den at ånden er i verden. Det impliseres at åndens væren
i verden ikke er et tilfeldig trekk, men at dens væremåte er å være her, i
verden. I Væren og tid kaller Heidegger
oss Dasein – derværen. Vi er
essensielt derværende, det som er der, altså er i en romlig og tidlig
virkelighet. Som værende her eller der, er det like essensielt for oss at vi er
kastet ut i verden («der», «nå» og videre i tid til døden rammer oss) som inn i
oss selv. Protestantismen har hatt en sterk tendens til å ville kaste oss inn i
oss selv alene, til å neglisjere vår essensielle verdenslighet.(5) Men ifølge
Heidegger er vi alltid allerede er kastet ut i verden, vi erfarer og tenker og handler
i verden mot en horisont og fra en bakgrunn. Det er dette som gjør det mulig
for oss ekstatisk å kaste oss ut i ulike prosjekt og inn i framtida; fra der vi
er i verden lager vi utkastene våre og kaster oss ut.
Rahner mener
at vi erfarer den ubegrensede horisonten av Guds egen væren i verden i enhver
erfaring og at verden er gjennomstrømmet av nåde, og er en gave.(6) Heidegger
snakker også om denne gavekarakteren ved verden, og vårt offer og skjulte takk.
I etterskriftet til «Hva er metafysikk?», tiltredelsesforelesningen i Freiburg
i 1929 uttrykker han seg slik helt eksplisitt.(7)
Det
interessante filosofisk sett med Rahners posisjon er at han mener at all klar
forståelse av noe, uansett av hva og av hvem, har i bakgrunnen en utematisert
og ubevisst erkjennelse av Gud. All erkjennelse er slik grunnet i Guds mørke
(paradoksalt nok for Gud er også lys). Han kaller det selv å ha en
transcendental erkjennelse av Gud, og denne erkjennelsen skjer gjennom en
naturerkjennelse eller erkjennelse av forhold i verden, en verden som riktignok
ikke er gold og forlatt av Gud, men mettet av Gud. Dette gjør det Rahner
skriver om mysteriet i katolsk teologi også relevant for en filosofisk teori om
erkjennelse og for ontologien. Forklaringen av eksistensen og verden er uløselig
knyttet sammen og det er ikke riktig å si at det ene kommer før det andre.
Dermed er det ikke riktig å hevde at Rahner står for en subjektivisme av ett
eller annet slag. Eksistensialismen hans er ikke subjektivistisk, filosofien er
anti-dualistisk. Han vender seg mot verden der vi er, mot «ånd i verden». Dette
er forenelig med Heideggers syn på mennesket som det som er der, står i værens
lys – i lysningen. Heidegger sin hovedanstrengelse når det gjelder utarbeidingen
av menneskesyn er nettopp å avvise tanken om mennesket som et isolert subjekt,
uendelig konsentrert om seg selv og sine egne relasjoner. (Det er grunnen til
at han velger å snakke om oss som derværen heller enn subjekt.)
Både
Kierkegaard, Heidegger og Rahner er opptatt av hva det vil si å være et
menneske, og de deler den eksistensialistiske innsikten at dette er noe vi
kjenner i oss selv, noe vi erfarer fra innsiden. Men likevel kan vi ikke forstå
det uten å være bevisst at vi alltid allerede er i verden, mener Heidegger og
Rahner. Vi er kastet ut, og derfra er det vi må kaste oss ut også når vi kaster
oss innover. Det vi er kastet ut i er en med-der-væren med ting og folk som vi
har omsorg for, sier Heidegger i Væren og
tid. Det vanskelige ved protestantismen er at denne med-der-væren kan bli
oppfattet som sekundær i forhold til den enkeltes forhold til Gud. Individets
relasjon til Gud blir det viktigste. For Kierkegaard blir det i relasjon til
Gud individet finner seg selv. For Rahner finner mennesket seg selv i relasjon
til medmenneskene med Gud i horisonten og i bakgrunnen. Med-der-væren som et
særtrekk ved oss (det Heidegger kaller et eksistensial) finner vi uttrykt hos
Rahner når han i Hører av ordet
skriver at vi er menneskelige vesen bare innenfor menneskeligheten.(8)
Sosialiteten er et grunnleggende trekk ved oss. En kan hevde at det er det
samme poenget som vi gjenfinner i Aristoteles’ definisjon av mennesket som det
sosiale dyret. Som sosiale dyr bryr vi oss om hverandre, viser omsorg.
Hva angsten avdekker om det å være menneske
Hos
Heidegger dreier angst seg om den tilstanden – eller rettere sagt stemningen –
vi kommer i om alle distinksjoner mellom ting forsvinner fordi alt har mistet
sin verdi. Da står vi foran Væren som en enhet, men en enhet der innholdet har
løst seg opp. Det er da som om Væren svinner bort fra oss fordi vi ikke lenger har
noe konkret å holde oss fast i lenger. Dermed avslører angsten Intet og vi
kastes ned i den bunnløse avgrunnen – som ikke engang er å kastes ned i noe siden
retningene ikke lenger finns og vi ikke kan orientere oss: vi svever i angst. Intet
slik det da avsløres for oss i angsten er ikke negasjonen av Væren
(ikke-Væren), men dens andre side eller nødvendige vedheng.
En
refleksjon over angsten som fenomen – for vi trenger ikke faktisk å oppleve
angsten selv – får oss ikke bare til å innse at Intet er en mulighet knyttet
til (tidlig) væren som sådan, men også til å ta inn over oss at vår egen
væremåte eller eksistens er en væren-til-døden. For Heidegger blir det
forholdet til vår egen dødelighet og dermed endelighet som kjennetegner oss som
mennesker, ikke slik som hos Kierkegaard Gudsforholdet. Det å være menneske er
å vite at vi må dø. Vår egen død – og i ytterste instans hele universets død –
erkjenner vi gjennom angsten, denne stemningen der all individualitet oppløser
seg og også vår egen trues av oppløsning. De andres død har vi derimot direkte empiriske
kjennskap til. Når angsten imidlertid letter og vi igjen kan konsentrere oss om
hverdagslige ting, er angsten som forduftet og om noen spør oss om hva som var
problemet svarer vi gjerne, «nei, det var da ingen ting». Og vi hadde da
uhyggelig rett, sier Heidegger.
Felles for
de tre er at angsten oppstår når man isoleres fra det man var en del av, enten
man forestiller seg det som Paradiset eller som en verden av meningsfulle
sammenhenger. Man blir da gjennom avstanden som skapes smertelig klar over sin
egen individualitet og mangelfullhet/syndighet. Angsten har for alle med det å
falle å gjøre, med det å være i fritt fall. I dette frie fallet når man svever
i angst kommer på et mirakuløst vis omvendelsen eller omslaget. Man igjen blir
en del av det meningsfulle, men med en høyere innsikt i sin egen natur.
Rahner kan
vi si viderefører Kierkegaards eksistensialistiske religiøse prosjekt gjennom
fokuset på den enkelte – det konkrete individet – og tilstander i den enkelte
som knytter han eller henne til Gud. Han konsentrerer seg også om valget med
stor V. Men i hans teologiske antropologi har mennesket en grunnleggende
åpenhet mot Gud og verden som er knyttet til måten verden er åpnet opp på –
gitt den enkelte som gave – fra det stedet der en er. Derifra gis den uendelige
horisonten og der står vi på grunnen som skjuler mørket – Guds mørke som er
grunnen til alt lys. Den grunnleggende åpenheten mot Gud gjennom at vi er
kastet ut i verden, er konstituerende for det å være menneske, og det er i
denne åpenheten vi har frihet til å velge, derfor er det en frihet i nåde,
heller enn en frihet som kaster oss ut i desperasjon og angst.
Denne måten
å snakke på resonnerer med Heidegger og den kristne mystiske tradisjonen heller
enn med Kierkegaard, og natursynet som ligger under er katolsk heller enn
protestantisk. Fokuset på frihet er kierkegaardiansk, men i tråd med Heidegger og
den katolske tradisjonen har frihet en historisk og sosial dimensjon. Vi
forstår og handler av omsorg og i den historiske situasjonen vi er kastet ut i,
fra vårt sted i tid og rom. Bare Gud er absolutt, og gjør det hele mulig
gjennom å ha gitt seg selv i gave til en verden som selv er en gave.
Heidegger lykkes
ifølge mange i å renske teologien vekk fra de Kierkegaardske innsiktene
samtidig som han bevarte dem i omformet form som essensielle innsikter i det
menneskelige. Teologien siver likevel inn igjen, ikke i form av Kierkegaards
form for protestantisme, men gjennom den katolisismen som han selv var vokst
opp i og åpent tok avstand fra allerede i 1919, men ikke klarte – eller ville –
kutte alle forbindelser til. Heidegger lært mye av lutheranere, men om han
forble en slags ateist, så forble han en katolsk ateist og mystiker. For Rahner
er Gud det absolutte mysteriet, og dette mysteriet ligger innenfor den
horisonten som muliggjør erfaring. Filosofien har sin grunn i mysteriet –
mørket – jord. «Bare en Gud kan redde oss», sa Heidegger i et intervju i Der Spiegel i 1966, og også for ham
plasseres det guddommelige i verden som noe som unndrar seg oss, som trekker
seg tilbake i mørket, i det skjulte. Mysteriet og det guddommelige er en del av
horisonten som muliggjør enhver menneskelig – konkret og eksistensiell – erfaring.
NOTER
1: Det dreier seg her om dype eksistensielle
og filosofiske spørsmål. Rahners tale kan høres her: http://gloria.tv/?media=461607&language=oe7Kk4CL1hU
2: Martin Heidegger, Væren og tid (Oslo: Pax, 2007).
3: For en kritisk drøfting av Kierkegaard
påvirking på Heidegger og (dessverre) Heideggers forsøk på å skjule denne, se
Vincent McCarthy, «Kierkegaard’s Influence Hidden and in Full View», i Jon
Stewart, Kierkegaard and Existentialism
(Farnham: Ashgate, 2011) 95-126. Det bør også nevnes at Heidegger i denne
perioden studerte arbeider av Martin Luther og var opptatt av Paulus og
Augustin.
4: Se Karl Rahner, Encounters with Silence (Westminster,
Maryland: Christian Classics, 1989) 45.
5: Verdenslighet for ikke å overta de
uheldige konnotasjonene ved uttrykket verdslighet.
6: I fremstillingen min av Rahners tenkning
baserer jeg meg på tekster fra hans (i engelsk oversettelse) Theological Investigations, spesielt fra
bind IV som blant annet inneholder tre forelesninger om begrepet mysterium i
katolsk teologi, samt en viktig tekst om forholdet mellom nåde og natur. Karl
Rahner, Theological Investigations.
Volume IV (New York: Crossroad, 1982). «Anxiety and Christian trust» fra
bind 23 ligger også under det jeg skriver, samt Paul Imhof & Hubert
Biallowons, Glaube in winterlichen Zeit:
Gespräche mit Karl Rahner aus den letzten Lebensjahren (Düsseldorf:
Patmos, 1986).
7: Se Martin Heidegger, Hvad er metafysik? (Frederiksberg: Det lille forlag, 1994). En kan
spørre seg hvorfor snakker Heidegger om takkoffer når han på denne tiden ifølge
mange forfekter en ateistisk filosofi? Hvorfor er dette katolske språket
fortsatt relevant?
8: Karl Rahner, Hearer of the Word (London: Bloomsbury,
1994). Hovedtanken
i verket er det i åpenheten i stillheten
lytte, til den stille Gud.
9: Søren Kierkegaard, Begrepet Angest (Oslo: Gyldendal, 1969).
