Pavens bok om Jesus fra NasaretJoseph Ratzinger, Benedikt XVI:
Jesus fra Nasaret. Del 1. Fra dåpen i jordan til forklarelsen på berget.
Oversatt av sr. Anne Bente Hadland.
Avenir Forlag, 2007, 238 sider
Pave Benedikt XVIs bok Jesus fra Nasaret, som ble utgitt på hans åttiårsdag, er en internasjonal bestselger av dimensjoner. Bare i Norge har den solgt over tre tusen eksemplarer. Naturligvis skyldes dette store salgstallet ikke bare bokens innhold, men vel så mye at den er forfattet av det åndelige overhodet for hele verdens katolikker. Men hva slags bok er det pave Benedikt har skrevet? Hvordan skal innholdet i boken forstås? Og ikke minst: Hva er det paven ønsker å oppnå med denne utgivelsen? Dette er spørsmål det er verdt å se nærmere på.
Benedikt uttrykker helt eksplisitt i forordet at han ønsker å skape debatt, og oppfordrer dermed også til å bli motsagt. Han skriver i forordet: ”Denne boken er på ingen måte et dokument fra lærembetet, men ene og alene et uttrykk for min personlige søken ”etter Herrens åsyn” (sml. Sal 27,8). Det står enhver fritt å si meg i mot.”
Dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boken. Paven presiserer at innholdet ikke skal forstås som en uttalelse i kraft av hans læreembete, men som et bidrag som det er fritt frem å kritisere og diskutere, nær sagt på vanlig måte for fagteologiske og andre utgivelser. Ingen annen pave har gjort noe lignende tidligere. Benedikt XVI trår her så å si ut av sitt paveembete, og ned i den kritiske offentligheten, med alt dette innebærer!
Som forhenværende professor i systematisk teologi er paven selvsagt klar over at han beveger seg inn på usikker grunn når han i boken begir seg inn på nytestamentlernes enemerker, kombinert med at han stiger ned fra sin lærestol. Uten at dette på noen måte gjør boken mindre interessant av den grunn. Snarere tvert i mot er det nettopp her bokens største fortjeneste ligger, etter min mening. Jesus fra Nasaret er et kvalifisert forsøk på å motvirke den sterkt befestede tendensen innen fagteologien til spesialisering, der de ulike disiplinene arbeider med sitt, ut fra sine spesifikke metoder, og uten å skjele nevneverdig til det som skjer innen andre disipliner. Størst er kløften mellom systematikerne, og bibelforskerne. Det mest absurde utslaget av denne fragmenteringen av teologifaget fremkommer innen den gammeltestamentlige forskningen, der Det gamle testamentet selv ikke ved konservative kristne læreinstitusjoner lenger leses i henhold til det kristne tolkningsfellesskapet, men som uttrykk for gammelisraelittisk religion. Slike lesninger burde overlates til religionshistorikerne.
Paven aksepterer ikke denne oppdelingen mellom bibelfagene og systematisk teologi, men står for det synet at disse må sammenholdes, ikke bare innen fromhetslivet og i Kirkens kultus, men også innen fagteologien. Dette behøver ikke å bety at det den teologiske vitenskapen har høstet av frukter av historisk-kritiske metoder, har vært helt nytteløst, men det er viktig å være klar over at også den religionshistoriske fagtradisjonen bygger på visse forutsetninger. Det gjør naturligvis også det kristne tolkningsfellesskapets lesninger, uten at de dermed kan stemples som uvitenskapelige eller irrelevante av den grunn.
Det er spennende å se hvordan forfatteren synes å være inspirert av litteraturvitenskapelige metoder i sin teologi, og blant annet snakker om ”hvordan de overleverte ord i Skriften stadig bærer i seg nylesning.” Et av hovedpoengene i pavens fremstilling henger nøye sammen med dette: Det finnes ingen Jesus uten Kristus. Bibelens og historiens Jesus må alltid sammenholdes med Kirkens Kristus. Det kristne trosprosjektet er i henhold til Benedikt, ikke et rekonstruksjonsprosjekt. Forsøkene på å bruke historikernes jesuskonstruksjoner til å kritisere Kirkens lære om Jesus som Kristus avvises på det mest bestemte i pavens jesusbok. I grunntrekk har dette vært en innsikt innen forskningen helt siden Albert Schweizer og Johannes Weiss. Paven skriver på side 13:
”Men denne kristologiske hermeneutikken, som ser Jesus Kristus som nøkkelen til forståelse av Bibelen som helhet, forutsetter vilje til tro; den kan ikke utledes av en rent historisk metode. Denne trosbeslutning er basert på fornuft – en historisk fornuft – som gjør det mulig å se Skriften som en indre enhet og dermed også forstå dens enkelte deler på ny, uten å frata dem deres historiske originalitet.”
Dette er et særdeles innholdsrikt sitat, der det naturligvis ligger mange teologiske valg implisitt. Ikke bare pekes det på Kristus som Skriftens hermeneutiske sentrum, noe lutheranere av alle avskygninger kan nikke anerkjennende til. Det henvises også til ”vilje til tro”, og dermed til troen som noe som velges av et sterkt subjekt. Samtidig tales det om ”en historisk fornuft”, hva nå det måtte innebære. Som teologisk interessert leser, hadde jeg gjerne sett at den problematikken som ligger implisitt i dette pregnante sitatet hadde blitt videreført, og diskutert mer inngående i boken, når den først berøres. Forfatteren kunne godt vært tydeligere på hva han står for når det gjelder hva som er førsteteologi, og læreembetets og Tradisjonens rolle i forbindelse med denne. Benedikt betegner selv sin metode som ”kanonisk eksegese”, med henvisning til Det annet Vatikankonsil.
Ikke uventet kan vi konstatere at selv om pave Benedikt legger opp til kritisk debatt, har han ikke til hensikt å svekke lesernes tro. Benedikt er normativ og forkynnende også i denne fremstillingen. Dette vises ikke minst i den måten han argumenterer for at Kirkens kristustro er plausibel, og tåler kritisk etterprøvelse. Det er naturligvis ingenting i boken som strider med Den katolske kirkes lære på noen punkter. Noe annet ville vært merkelig. I så henseende fremkommer det tydelig at forfatteren ikke bare er systematisk teologi, men at han i høy grad også har en apologetisk agenda. Etter min mening kan boken slik sett best forstås som et offensivt trosforsvar, skrevet av en ærlig, men i liten grad presset fagteolog, som samtidig besitter Kirkens sentrale embete.
Til tross for dens normative og apologetiske innhold, er det ingen tvil om at Benedikt XVI med Jesus fra Nasaret har levert et fagteologisk bidrag. Dette er på ingen måte en lettfordøyelig andaktsbok, og slik sett står kanskje ikke det enorme salget helt i samsvar med bokens faktiske innhold. (Hvor mange av kjøperne har lest Schnackenburg, Neusner og Gnilka? Alle tre er viktige diskusjonspartnere for paven i boken.)
Misforstå meg rett: Det teologisk krevende nivået paven har lagt seg på i boken, er etter min mening en styrke, og selv om det krever litt innsats fra leseren, gir det også mye mer tilbake, enn å lese fremstillinger som ikke yter motstand. Dagens pave har da også tidligere vist at han er på høyde med sin samtids sekulære tenkning, og har både intellektuell kraft og mot til å utfordre denne på likefot. Det har vi sett blant annet i forbindelse med den i etterkant så berømte regensburgforelesningen paven holdt høsten 2006, og i hans dialog med Jürgen Habermas i München i 2004, året før han ble valgt til pave. Klassiske teologiske problemstillinger som forholdet mellom tro og fornuft, og forholdet mellom teologi og filosofi, har alltid stått sentralt i hans tenkning, uten at denne kan karakteriseres som en teologisk systemtenkning. Pave Benedikt er en Ordets, bønnens og Skriftens teolog. Ikke mange av dagens systematiske teologer kan vise til en slik inngående bibelkunnskap som det han gjør i denne jesusboken.
Hans insistering på sammenholdelsen av troen og fornuften, der det også i det teologiske arbeidet hentes innsikter fra filosofifaget, kan kanskje virke fremmed for norske protestantiske kristne. Etter min mening har norske kristne av ulike konfesjoner særlig godt av å bli utfordret på disse punktene. Kanskje er det også slik at det er vi som lever i kristenhetens utkant, som har mest å lære av pavens bok.
(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Lære og liv 4 (2007).)
Benedikt uttrykker helt eksplisitt i forordet at han ønsker å skape debatt, og oppfordrer dermed også til å bli motsagt. Han skriver i forordet: ”Denne boken er på ingen måte et dokument fra lærembetet, men ene og alene et uttrykk for min personlige søken ”etter Herrens åsyn” (sml. Sal 27,8). Det står enhver fritt å si meg i mot.”
Dette er kanskje det mest oppsiktsvekkende ved boken. Paven presiserer at innholdet ikke skal forstås som en uttalelse i kraft av hans læreembete, men som et bidrag som det er fritt frem å kritisere og diskutere, nær sagt på vanlig måte for fagteologiske og andre utgivelser. Ingen annen pave har gjort noe lignende tidligere. Benedikt XVI trår her så å si ut av sitt paveembete, og ned i den kritiske offentligheten, med alt dette innebærer!
Som forhenværende professor i systematisk teologi er paven selvsagt klar over at han beveger seg inn på usikker grunn når han i boken begir seg inn på nytestamentlernes enemerker, kombinert med at han stiger ned fra sin lærestol. Uten at dette på noen måte gjør boken mindre interessant av den grunn. Snarere tvert i mot er det nettopp her bokens største fortjeneste ligger, etter min mening. Jesus fra Nasaret er et kvalifisert forsøk på å motvirke den sterkt befestede tendensen innen fagteologien til spesialisering, der de ulike disiplinene arbeider med sitt, ut fra sine spesifikke metoder, og uten å skjele nevneverdig til det som skjer innen andre disipliner. Størst er kløften mellom systematikerne, og bibelforskerne. Det mest absurde utslaget av denne fragmenteringen av teologifaget fremkommer innen den gammeltestamentlige forskningen, der Det gamle testamentet selv ikke ved konservative kristne læreinstitusjoner lenger leses i henhold til det kristne tolkningsfellesskapet, men som uttrykk for gammelisraelittisk religion. Slike lesninger burde overlates til religionshistorikerne.
Paven aksepterer ikke denne oppdelingen mellom bibelfagene og systematisk teologi, men står for det synet at disse må sammenholdes, ikke bare innen fromhetslivet og i Kirkens kultus, men også innen fagteologien. Dette behøver ikke å bety at det den teologiske vitenskapen har høstet av frukter av historisk-kritiske metoder, har vært helt nytteløst, men det er viktig å være klar over at også den religionshistoriske fagtradisjonen bygger på visse forutsetninger. Det gjør naturligvis også det kristne tolkningsfellesskapets lesninger, uten at de dermed kan stemples som uvitenskapelige eller irrelevante av den grunn.
Det er spennende å se hvordan forfatteren synes å være inspirert av litteraturvitenskapelige metoder i sin teologi, og blant annet snakker om ”hvordan de overleverte ord i Skriften stadig bærer i seg nylesning.” Et av hovedpoengene i pavens fremstilling henger nøye sammen med dette: Det finnes ingen Jesus uten Kristus. Bibelens og historiens Jesus må alltid sammenholdes med Kirkens Kristus. Det kristne trosprosjektet er i henhold til Benedikt, ikke et rekonstruksjonsprosjekt. Forsøkene på å bruke historikernes jesuskonstruksjoner til å kritisere Kirkens lære om Jesus som Kristus avvises på det mest bestemte i pavens jesusbok. I grunntrekk har dette vært en innsikt innen forskningen helt siden Albert Schweizer og Johannes Weiss. Paven skriver på side 13:
”Men denne kristologiske hermeneutikken, som ser Jesus Kristus som nøkkelen til forståelse av Bibelen som helhet, forutsetter vilje til tro; den kan ikke utledes av en rent historisk metode. Denne trosbeslutning er basert på fornuft – en historisk fornuft – som gjør det mulig å se Skriften som en indre enhet og dermed også forstå dens enkelte deler på ny, uten å frata dem deres historiske originalitet.”
Dette er et særdeles innholdsrikt sitat, der det naturligvis ligger mange teologiske valg implisitt. Ikke bare pekes det på Kristus som Skriftens hermeneutiske sentrum, noe lutheranere av alle avskygninger kan nikke anerkjennende til. Det henvises også til ”vilje til tro”, og dermed til troen som noe som velges av et sterkt subjekt. Samtidig tales det om ”en historisk fornuft”, hva nå det måtte innebære. Som teologisk interessert leser, hadde jeg gjerne sett at den problematikken som ligger implisitt i dette pregnante sitatet hadde blitt videreført, og diskutert mer inngående i boken, når den først berøres. Forfatteren kunne godt vært tydeligere på hva han står for når det gjelder hva som er førsteteologi, og læreembetets og Tradisjonens rolle i forbindelse med denne. Benedikt betegner selv sin metode som ”kanonisk eksegese”, med henvisning til Det annet Vatikankonsil.
Ikke uventet kan vi konstatere at selv om pave Benedikt legger opp til kritisk debatt, har han ikke til hensikt å svekke lesernes tro. Benedikt er normativ og forkynnende også i denne fremstillingen. Dette vises ikke minst i den måten han argumenterer for at Kirkens kristustro er plausibel, og tåler kritisk etterprøvelse. Det er naturligvis ingenting i boken som strider med Den katolske kirkes lære på noen punkter. Noe annet ville vært merkelig. I så henseende fremkommer det tydelig at forfatteren ikke bare er systematisk teologi, men at han i høy grad også har en apologetisk agenda. Etter min mening kan boken slik sett best forstås som et offensivt trosforsvar, skrevet av en ærlig, men i liten grad presset fagteolog, som samtidig besitter Kirkens sentrale embete.
Til tross for dens normative og apologetiske innhold, er det ingen tvil om at Benedikt XVI med Jesus fra Nasaret har levert et fagteologisk bidrag. Dette er på ingen måte en lettfordøyelig andaktsbok, og slik sett står kanskje ikke det enorme salget helt i samsvar med bokens faktiske innhold. (Hvor mange av kjøperne har lest Schnackenburg, Neusner og Gnilka? Alle tre er viktige diskusjonspartnere for paven i boken.)
Misforstå meg rett: Det teologisk krevende nivået paven har lagt seg på i boken, er etter min mening en styrke, og selv om det krever litt innsats fra leseren, gir det også mye mer tilbake, enn å lese fremstillinger som ikke yter motstand. Dagens pave har da også tidligere vist at han er på høyde med sin samtids sekulære tenkning, og har både intellektuell kraft og mot til å utfordre denne på likefot. Det har vi sett blant annet i forbindelse med den i etterkant så berømte regensburgforelesningen paven holdt høsten 2006, og i hans dialog med Jürgen Habermas i München i 2004, året før han ble valgt til pave. Klassiske teologiske problemstillinger som forholdet mellom tro og fornuft, og forholdet mellom teologi og filosofi, har alltid stått sentralt i hans tenkning, uten at denne kan karakteriseres som en teologisk systemtenkning. Pave Benedikt er en Ordets, bønnens og Skriftens teolog. Ikke mange av dagens systematiske teologer kan vise til en slik inngående bibelkunnskap som det han gjør i denne jesusboken.
Hans insistering på sammenholdelsen av troen og fornuften, der det også i det teologiske arbeidet hentes innsikter fra filosofifaget, kan kanskje virke fremmed for norske protestantiske kristne. Etter min mening har norske kristne av ulike konfesjoner særlig godt av å bli utfordret på disse punktene. Kanskje er det også slik at det er vi som lever i kristenhetens utkant, som har mest å lære av pavens bok.
(Bokomtalen har tidligere stått på trykk i Lære og liv 4 (2007).)
Anmeldt av Olav Hovdelien
