Konsiliarismen som vei til kristen enhet?Beyond the Reformation? Authority, Primacy and Unity in the Conciliar Tradition.
T&T Clark 2006.
234 sider
Med norsk kirkedebatt som utsiktspunkt er det befriende å lese en bok om autoritet, ledelse og enhet i den universelle kirke. Paul Avis, generalsekretær i rådet for kristen enhet i Church of England og forfatter av en rekke bøker om ekklesiologiske emner, vil i boken Beyond the Reformation? gå ”utover reformasjonen” i dobbel betydning: For det første ved å gå bak reformasjonen til 1400-tallets konsilbevegelse innen den latinske kristenhet. For det andre ved å gå forbi reformasjonen i en søken etter modeller for ledelse og enhet i den universelle Kirke i dagens splittede kristenhet.
I en bredt anlagt studie av konsiliarismens historie, fra visse ansatser i Thomas Aquinas naturrettstenkning på 1200-tallet og andre pre-konsiliaristiske teologers bidrag, via den fullt utviklede konsiliarismens vekst og fall på 1400-tallet til 1500-tallsreformatorenes videreføring av ”konsilidealer”, er Avis’ anliggende ikke i første rekke det historiske perspektiv, men den aktuelle anvendelse. Selv om Avis’ teologiske og økumeniske anliggende er tydelig gjennom hele boken, eller kanskje nettopp derfor, er den historiske gjennomgangen meget interessant lesning. Avis’ har nok rett i at konsiliarismen og dens forhold til reformasjonen er et delvis forsømt tema i forskningen. I følge forfatteren selv er boken den første ”full-lengde studie … som setter reformasjonen og den videre utvikling av de protestantiske og anglikanske kirker tydelig i konteksten til arven fra konsilbevegelsen”. Mens presentasjonen av konsiliarismens påvirkning på ”den kontinentale reformasjonen” stopper med gjennomgangen av Luther, Calvin, Zwingli og Bucer, følges linjen i anglikansk tradisjon helt frem til moderne anglikanske teologers vurderinger av konsilbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet.
De første og siste kapitlene i boken er mer systematisk-teologisk orienterte enn den historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie som dekker de fleste kapitlene. I det nest siste kapitlet med tittelen ”Conciliarity, Primacy and Unity in the Western and Eastern Churches” drøftes ulike aktuelle løsninger av forholdet mellom konsiliaritet, kollegialitet, primat og enhet. Avis tar først for seg de to Vatikankonsilene i Den katolske kirke, deretter moderne anglikanisme og til sist moderne ortodoks teologi. I det avsluttende kapitlet beskriver Avis til sist hvordan arven fra konsiltradisjonen utfordrer alle kirkesamfunn hver for seg og i deres streben etter felles løsninger som kan overvinne oppsplittingen av kristne i ulike kirkesamfunn. Han advarer mot ”den økumeniske bevegelses Rolls Royce-ekklesiologi” som med sine ideelle, ikke-empiriske utsagn, ”ubesværet glir av gårde på sin vei”. Realisme, så vel som idealisme, må i følge Avis prege ekklesiologien og den ekklesiologiske retorikk.
Det er ikke vanskelig å anerkjenne det prisverdige i Avis’ prosjekt, og det er all grunn til å glede seg over en teolog som ikke slår seg til ro med luftig snakk om den universelle Kirkes usynlige enhet. Det er neppe noen tilfeldighet at nettopp en anglikaner ”tar saken”, gitt den anglikanske kommunionens verdensomspennende karakter. Samtidig er Avis’ som anglikaner smertelig klar over de interne enhetsspenninger innen det anglikanske kirkefellesskapet. I innledningen sammenligner han endog konflikten etter bispekonsekrasjonen i Den episkopale kirke i USA i 2003 av en biskop med en ”livsstil uakseptabel for mange anglikanere” som han forsiktig uttrykker det, med situasjonen under det store vesterlandske skisma fra 1378 da det var to og senere tre paver samtidig. Konsiliarismen på 1400-tallet var et forsøk på å løse skismaet, og Avis mener anglikanere har mye å lære av hendelsene på 1400-tallet når de leter etter en løsning på den aktuelle konflikten som ”har satt et spørsmålstegn ved levedyktigheten til den anglikanske styreform og samhørigheten i den anglikanske kommunion” (s. xv).
Til tross for anerkjennelsen av Avis’ viktige økumeniske anliggende og interessante historiske bidrag, er jeg ikke overbevist om at Avis unngår idealismen han advarer mot. Etter min mening kommer dette til uttrykk både gjennom valget av linje gjennom historien og mangelen på konkrete løsningsforslag. Til tross for alt man kan lære av den grundige historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie, via reformasjonskirkenes mer eller mindre kraftige modifisering av programmet, til dagens debatt i de ulike kirkesamfunnene, kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at viktige sider ved konsilhistorien etter ”konsiliarismens død” mangler (f.eks. Trent-konsilet), og at det er det aktuelle, økumeniske perspektivet som i for stor grad styrer fortellingen, og som til syvende og sist også blir et konfesjonelt perspektiv på historien.
Nå skal jeg ikke anklage en anglikaner for å stå for et anglikansk perspektiv, men jeg har vanskelig for å se det som annet enn en grov fortegning av en katolsk forståelse av kirkehistorien når Avis på første side i innledningen hevder at ”den offisielle (romersk-katolske) linje er at strukturen vi har nå er grunnleggende sett slik det alltid har vært og slik det var ment å være fra begynnelsen”, og at ”noen med autoritet i Den romersk-katolske kirke ville foretrekke at oppmerksomheten ikke ble vendt mot konsilbevegelsen”. Slike påstander står i veien for argumentene senere i boken og er ingen økumenisk verdig åpning av en ellers seriøs og viktig bok. Fra katolsk hold kunne man vel nettopp innvende at det er gjennom den faktiske kirkehistorien konsiliarismen kom til kort som autoritetsmodell, og at den ikke uten videre kan gjenopplives ved en kontrafaktisk, ideell historiefortelling om reformatorenes idealer. En slik innvending er noe annet enn et uhistorisk ”slik har det alltid vært”.
Når dette er sagt, vil jeg likevel anbefale Avis’ bok til overveielse for alle som er opptatt av hvordan kirkesamfunnene kan komme utover reformasjonstidens splittelser og unngå de splittelser som truer enkelte kirkesamfunn i dag. Spørsmålene han stiller er for viktige til å overses og for vanskelige til å løses av en enkelt bok. Men Avis skal ha takk for forsøket.
Anmeldt av Sigurd Hareide
(Bokanmeldelsen har vært publisert i Tidsskrift for Teologi og Kirke, 02/2009.)
sjk
...
