Cand.theol. Terje Hegertun forsvarer torsdag 17. desember 2009, kl. 10.15 offentlig sin avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF): ”Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde”. Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer.
Avhandlingen har direkte og indirekte relevans for katolsk fagteologi og økumenikk i Norge. Både pinsebevegelsens forhold til Den katolske kirke og til den karismatiske vekkelsen innenfor Den katolske kirke (med bl.a. den danske presten Kaare Osorio) er berørt i avhandlingen, samt de katolsk-pentekostale dialogsamtalene som ble startet på 1970-tallet.
De ordinære opponenter er generalsekretær dr. Olav Fykse Tveit, Oslo (1) og førsteamanuensis dr. Ingunn Folkestad Breistein, Kristiansand (2). Professor dr. Tormod Engelsviken er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.
Hegertun holder sin første prøveforelesning for graden PhD onsdag 16. desember 2009 kl. 1615 over oppgitt emne: 'Mellom historie og dogmer. Metodespørsmål i systematisk teologi.’.
Den andre prøveforelesningen, over selvvalgt emne, holdes kl. 1715 samme dag: ’Bridge over troubled water? Refleksjoner omkring dåpsteologi og økumenikk i lys av Limadokumentets pkt IV-13’. Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.
Fra avhandlingens sammendrag:
Avhandlingen kartlegger de sentrale trekk ved pinsebevegelsens økumeniske posisjoner, hvordan de har vært begrunnet og på hvilken måte nye posisjoner er blitt etablert. Dette skjer gjennom litteraturstudier av to lengre historiske perioder i løpet av pinsebevegelsens om lag 100-årige historie. Holdningen til spørsmålet om kristen enhet omtales som en «bølge-bevegelse». De første årene var preget av alliansevennlige idealer, og T. B. Barratt ønsket at den nye vekkelsen skulle settes inn i en tverrkonfesjonell forståelsesramme. Det gikk ingen umiddelbar vei fra vekkelse til menighetsetablering og trossamfunn. Imidlertid fant det sted en perspektivinnsnevring som bidro til økumenisk isolasjon, og enheten ble etter hvert forstått i uniformerende enighetskategorier.
Avgrensningsmarkeringene og konfrontasjonsstrategien ble utfordret etter 1960, og bølgebevegelsen begynte å gå den andre veien. Den viktigste bidragsyteren til den trinnvise nyskrivingen av enhetsorienteringen var den karismatiske vekkelsen. Etter 1990 ble horisontutvidelsen ytterligere utvidet som frukt av at en rekke nye relasjoner ble etablert med andre kirker og miljøer. Økumenikken fikk et bredere uttrykksrepertoar, og pinsebevegelsen lot seg involvere på nye felleskirkelige arenaer. Den utvidet dermed sin identitet, men uten å miste den. Arbeidet for kristen enhet kan sies å være en av pinsebevegelsens «ansikter» og i tråd med dens egne grunnleggende røtter.
Les hele sammendraget og programmet for disputas og prøveforelesninger på MFs hjemmesider (http://www.mf.no/index.cfm?id=78978&tmpl=activity&month_year_date=&d=)
...
