Confessiones i komplett oversettelse
St. Augustin av Hippo
Confessiones
Oversatt av Åsmund Farestveit og Hermund Slaattelid
Det Norske Samlaget 2009
Om man skulle fremheve én hovedklassiker innenfor den vestlige teologisk-filosofiske tradisjonen, ville St. Augustins Confessiones være en sterk kandidat. Derfor er det i grunnen underlig (og sikkert symptomatisk) at vi ikke har hatt noen komplett oversettelse av Confessiones på norsk, inntil nå.
Oddmund Hjeldes kjente og mye brukte oversettelse fra 1961 inkluderer bare de ti første bøkene av Confessiones, mens Åsmund Farestveits oversettelse fra 1943 kun innbefatter bok 1 til bok 9. Disse utgavene utelater altså de tre og fire siste bøkene av i alt tretten bøker; de mest teologiske bøkene i verket, og på mange måter de mest fascinerende. Nå har vossafilologen Hermund Slaattelid tatt frem igjen Farestveits nynorske oversettelse, og har komplettert den med sin egen nyoversettelse av bok 10 til 13. Språket har han ”varsomt ført attende til Åsmund Farestveit si målføring”, og resultatet er en sterk nynorsk oversettelse av Augustins selvbiografiske lovprisning til Gud. Alle musikalske lesere vil ønske denne oversettelsen velkommen. Hør bare på rytmen i denne passasjen fra den ellevte boken (11.9):
”I dette opphavet, Gud, skapte du himmel og jord, i ditt Ord, i din Son, i di kraft, i din visdom, i di sanning. På underleg vis talte du og på underleg vis skapte du. Kven kan forstå det? Kven kan fortelja om det? Kva er dette som gjennomlyser meg og gjennomborar hjartet mitt utan å såra? Eg skjelv i otte og eg brenn i lengt: Eg skjelv i otte i den grad eg er han ulik, eg brenn i lengt i den grad eg er han lik.”
Avsnittet er representativt for den teologiske stilen i Augustins Confessiones – med en særegen letthet i språket fører han leseren ut på dypet i kristen tenkning. Den brennende lengselen etter Gud og den freden bare Gud kan gi er trolig det mest karakteristiske. ”Kor jubla eg ikkje då eg las Davids salmar”, utbryter han (9.4), ”desse trussterke songane og hugmjuke tonane…” Den samme jubelen smitter over på den som leser dette verket som nettopp henter sitt litterære forbilde fra Salmenes bok. Augustin skriver Confessiones som en samtale med seg selv og med Gud. Teologien blir her mer gudstiltale enn gudsomtale, mer lovprisning enn analyse. Men ikke mindre skarp og klartenkt av den grunn. Her blir den teologiske claritas snarere fokusert gjennom poesiens språk.
Slaattelids arbeid med Augustin er imponerende. Til nå har han oversatt to av de verkene fra Augustins hånd som fikk størst betydning for ettertiden – Confessiones i 2009 og De Doctrina Christiana i 1998 (Om kristen opplæring, Det norske Samlaget). Mer enn noen annen kirkefader har Augustin influert den vestlige tenkningens historie – ikke bare middelalderen, men også sentrale moderne og postmoderne teologer og filosofer. Her går det en linje fra tenkere som Boethius, Benedikt av Nursia og Gregor den store, til Hugo av St. Victor, Anselm, Thomas Aquinas og Bonaventura, som alle forholder seg til spørsmål som Augustin formulerte. M.-D. Chenu har sagt at alle middelalderens lærde hadde lest eller kjente hovedanliggendene i De Doctrina Christiana, hvor Augustin fremstiller sin bibelske hermeneutikk på grunnlag av en filosofi om tegnet. I denne hermeneutikken er alle ting et sacramentum, i betydningen et tegn for en indre eller dypere realitet. Moderne filosofer som Descartes og Pascal er særlig influert av Augustins Bekjennelser, og den pascalske lesning av Augustin får tydelige utslag i Gaudium et Spes (Vaticanum II). Hos to av de fremste premissgiverne for postmoderne tenkning – Kierkegaard og Heidegger – finner vi også dype augustinske spor. Det samme hos Wittgenstein, Hannah Arendt og Paul Ricoeur. Jacques Derrida var landsmann med Augustin (den romerske provinsen Numidia lå i dagens Algerie), han vokste selv opp i Rue Saint Augustin, og under sine senere år så han en dypere forbindelse mellom den kristne tenkeren og seg selv. Lite kjent i den norske (a-religiøse) resepsjonen av Derrida er den lille teksten, Circumfession, som er skrevet som en dialog med Augustin, en jødisk variant av Confessiones.
Hele denne virkningshistorien minner oss om intellektuelle betydningen av å kjenne sin Augustin. For en norsk formidling av denne fremste av våre latinske kirkefedre er Slaattelids nynorske oversettelse uvurderlig. For alle som har vendt seg til Oddmund Hjeldes oversettelse, er det selvsagt en overgang å skulle lese Augustin på nynorsk. Kanskje blir det vanskeligere å huske utenat nøkkelpassasjene fra Confessiones dersom man anvender begge oversettelsene, men det minner oss om at originalen ikke er skrevet på hverken norsk bokmål eller riksmål. Slik lyder den kjente linjen fra åpningsavsnittet i Farestveits / Slaattelids utgave: ”Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg.” (1.1)
Noe overraskende er det at Slaattelid har beholdt den latinske tittelen Confessiones. Dette valget gjør han godt rede for i forordet, hvor han skriver at han i dette og mye annet har tatt med de merknader som nestoren innenfor norske oldkirkestudier, Einar Molland, gjorde i sin innledning til den forrige nynorske utgaven. Både Hjeldes oversettelse og de danske og svenske oversettelsene har valgt tittelen Bekjennelser; men som Molland påpekte, fører dette tankene for ensidig i retning av syndsbekjennelse. Dette er selvsagt et hovedperspektiv i verket, men ikke det eneste. Confessio spiller like mye på lovprisning. (Jf Augustins avståen fra den teologiske analysen av Gud til fordel for en mer oppløftende gudstiltale hvor det guddommelige subjektet blir tydeligere enn forfatterens.) Men siden hverken Lovprisninger eller Bekjennelser er dekkende for innholdet, er altså originaltittelen beholdt. Det virker som et godt valg.
Hermund Slaattelid har beskjedent nok lagt sin presentasjon av verket til et etterord. Her får leseren enn god innføring i verkets historiske kontekst. Slaattelid gir en stillferdig og lærd skildring av Augustins livsverden over tyve sider. Det er ikke enkelt å skrive så klisjéfritt som Slaattelid gjør om en fortelling som er fortalt så mange ganger tidligere. I hans lesning av Augustin kan man muligens ane en noe luthersk dreining, idet etterordet stadig sirkler rundt Augustins innsikt i den perverterte menneskenaturen – driften etter å synde for syndens skyld. I Augustins teologi står dette i en dialektikk med den dypere driften i mennesket, etter godheten og godhetens kilde. Det har nyere katolske fortolkere visst å understreke – med rette. Men uten å miste av syne den ujevne dialektikken (mellom det positive ”skapt oss til deg”, som aldri kan gå tapt i mennesket, og syndens negative kraft) kan katolske lesere av Confessiones gjøre klokt i å utsette seg for nettopp disse påminnelsene i Slaattelids etterord, og ikke minst hans interessante kobling mellom Augustin, Dostojevskij og Poe. For Augustin hadde et særegent klarsyn i spørsmålet om det ondes (u-)natur – uten at han ble grepet av frykt og motløshet.
Både Samlaget og Hermund Slaattelid skal ha stor takk for denne utgivelsen, og vi er mange som ser med spenning frem mot Slaattelids neste Augustin-oversettelse.
Anmeldt av Ståle Johannes Kristiansen
...