Katolsk postmodernitet
Av Ståle Johannes Kristiansen
Den katolske filosofen John Caputo er en frisk stemme i diskusjonen om forholdet mellom det postmoderne og det katolske. Fremfor alt ser han postmoderniteten og ettermoderne tenkning som en befrielse fra den reduksjonisme som ligger i moderniteten:
“We Catholics have never really been confortable with the modern frame of mind. Modernity is secularizing and reductionistic; it rigidly divides faith from reason, fact from value, subject from object, mind from body, and, if all that were not enough, its religion of choice is Protestant, not Catholic. So when something comes along calling itself “post-modern,” offering a powerful and provocative critique of modernity and its rigid territorialisation, that should attract our attention. For it would seem to provide an opening for us to twist free from modernity without appearing anti-modern.” *Caputo peker altså på at katolske tenkemåter kan puste friere innenfor det postmoderne. Fremfor alt ser vi slutten på en rasjonalistisk avskrivning av klassisk tenkning. De førmoderne tenkerne, som betyr så mye for katolsk filosofi og teologi, kan løftes frem på ny i en organisk dialog med samtidig filosofi. Dette er en unik mulighet for katolsk kreativitet, slik Caputo ser det; og her er vi ved kjernen i hans eget filosofiske prosjekt. Det er kraften i denne nye diskursen han sikter til når han samme sted skriver at ”the postmodern turn things have taken ought to open a distinctively Catholic post-modernity”.
Blikket for de dypere forbindelsene – kontinuitetene og bruddene – mellom førmoderne og ettermoderne tenkning, gjorde at Caputo oppdaget Jacques Derridas religiøse geni. Hans nylesninger av Derrida kom frem i The Prayers and Tears of Jacques Derrida – Religion without Religion (1997), en bok som Derrida selv responderte positivt på. Her viser Caputo at den tidligste resepsjonen av Derridas verk har oversett de religiøse dybdene og undertonene hos ham. Caputo og miljøet rundt ham ved Villanova University har nok også vært med å forløse denne mer implisitte dimensjonen hos Derrida. De har ved flere anledninger invitert ham til konferanser og rundbordsamtaler om religion og dekonstruksjon, sammen med David Tracy, Jean-Luc Marion og andre katolske tenkere. Dialogen mellom Marion og Derrida er spesielt interessant, ettersom den viser til det Derrida omtalte som ”søskenlikheter” mellom hans ”dekonstruksjon” og den mest radikale kristne tradisjon for ”negativ teologi”. En grunnleggende erkjennelse av at vi ikke kan kjenne tingenes innerste vesen.**
Caputo har vært mest opptatt av tanken om ”messianitet” hos Derrida. Et jødisk grunntrekk som ligger bak nøkkelbegreper som ”deskonstruksjon” og ”différance”, hvor det ikke er umuligheten av erkjennelse som er poenget, men betydningen av å vente og avstå fra den endelige tolkingen.
En vakker liten tekst som sier mye om Caputos kjærlighet til Jacques Derrida, er hans minneord over Derrida fra 2004.*** Her understreker Caputo at Derridas filosofi om dekonstruksjon ikke var noen form for jublende nihilisme: ”…what his critics missed (and here not reading him makes a difference!), and what never made the headlines, is that the destabilising agency in his work is not a reckless relativism or an acidic scepticism but rather an affirmation, a love of what in later years he would call the ”undeconstructible”. Denne lesningen har gjort mange Derrida-tilhengere nervøse, “for they prefer their Derrida straight up, not on what seems to them religious rocks”. Mer konservative religiøse lesere har like tydelig oversett hans aktualitet og søskenlikhetene til radikaliteten i klassisk kristen teologi.
”His critics failed to see that deconstructing this, that and everything in the name of the undeconstructible is a lot like what religious people, especially Jews, would call the “critique of idols”. Deconstruction, it turns out, is not nihilism; it just has high standards! Deconstruction is satisfied with nothing because it is waiting for the Messiah, which Derrida translates into the philosophical figure of the “to come” (à venire), the very figure of the future (l’avenir), of hope and expectation.”Dette perspektivet forskyves for dem som tror at Messias har kommet, som hos Marion eller Caputo selv. Men åpenheten og den avventende holdningen er like sentral her; for også i et kristent perspektiv venter vi at Messias skal komme (igjen), og at han skal komme med noe langt mer enn vi kan gripe fullt ut nå. Selv i evigheten, hos Gud, skal vi vokse nærmere og nærmere han som er Sannheten, slik St. Gregor av Nyssa sier det et sted.
Noter:
(*) “Philosophy and Prophetic Postmodernism: Toward a Catholic Postmodernity”, i American Catholic Philosophical Quaterly, Vol. LXXIV, No. 4, 2000.
(**) I kristen tradisjon (Gregor av Nyssa og Dionysius Areopagiten) fremholdes denne negative innsikten i møte med gudserkjennelsen. Men den negative teologien står alltid i dialektikk med den positive åpenbaringsteologien, som fastholder at vi kan vite noe sikkert uten å kjenne tingenes vesen.
(***) ”Jacques Derrida (1930-2004)”, se http://www.crosscurrents.org/caputo200506.htm
sjk
...
