John Henry Newman revisited
Av Heidi H. Øyma
Ian Kers monumentale John Henry Newman: A Biography blir vanligvis regnet som den definitive Newman-biografien, og Ker selv som den øverste autoritet på emnet. Boken kom da også i ny paperbackutgave i tide til saligkåringen i september i år, og siste hardback er fra 2009. Men p. Ker er naturligvis ikke den eneste som har latt seg friste på et så fascinerende biografisk subjekt. Under oppvarmingen til pave Benedikts historiske besøk i Storbritannia og saligkåringsmessen, gjøv jeg løs på en av bøkene som ufortjent er havnet i Kers skygge, nemlig Sheridan Gilleys Newman and his Age. Den er opprinnelig fra 1990 (Darton, Longman & Todd), men er også kommet i paperback, i 2002.
Sammenlignet med John Henry Newman: A Biography er boken tynnere, men drøyt 400 relativt kompakte sider pluss noter gir likevel nok av fascinerende lesetimer. Notene brukes kun til å angi kilder, er plassert bakerst og tynger minimalt. Hardbackutgaven, som er den jeg har lest, er blottet for illustrasjoner, men har til gjengjelt et personregister bakerst. Det viste seg uvurderlig, Newmans liv kom i berøring med så mange andres, og ikke få av de sekundære aktørene fulgte ham gjennom en årrekke. Derfor meldte behovet seg jevnlig for å sjekke om personen på s. X var identisk med den 137 sider før, eller om det kanskje var en bror. Registeret ga svaret. Dermed blir boken ikke bare historien om Newman, men også i stor grad historien om en hel gruppe mennesker, som fulgte ham hele eller deler av veien.
Her er vi ved en av bokens mange fordeler. Som tittelen antyder, har vi her mer enn en biografi, det er også snakk om et tidsbilde. Ikke minst innledningen gir et levende inntrykk av det religiøse landskapet Newman ble født inn i. Tidsskildringene bidrar til at den allment interesserte leser lettere kan følge historien selv om en viss forkunnskap alltid er greit.
Sammenlignet med Kers bok legger Gilley mer vekt på disse omgivelsene, og han har også i større grad et utenforperspektiv på hovedpersonen, selv om også han sympatiserer med sitt subjekt. Hos Ker er det i høyere grad Newman selv som fører ordet gjennom et intelligent gjort og svært rikt utvalg av sitater. Gilley gir oss også en skattkiste av sitater, men de er kortere; han er mer oppmerksom på vanskelighetene ved å skrive en biografi over en mann som i så stor grad selv hadde skrevet sitt liv – ikke bare gjennom klassikeren Apologia pro vita sua, men også i et nærmest utrolig antall brev og annet selvbiografisk materiale. Gilley er også mer kritisk, og gjorde i alle fall undertegnede mer oppmerksom på selvmotsigelsene innebygd i en del av Newmans posisjoner før han ble katolikk.
Boken er høyaktuell for å forstå bakgrunnen for de ulike gruppene i den anglikanske kirke, og røttene til den bevegelsen som nå delvis ser ut til å finne et hjem i Benedikt XVIs dristige nykonstruksjon, personalordinariatene.
Men dulcis in fundo: Det beste til slutt. Og hva er det beste? Det er Sheridan Gilleys fantastiske prosa, som faktisk ikke står tilbake for Newmans egen. Den er ren nytelse og helt uten dødpunkter. I stedet for å gi eksempler på Gilleys skrivekunst, er det bedre å si: Tolle et lege. Kjøp den til noen du kjenner eller til deg selv.
sjk
...
