NETTVERK FOR KATOLSK TEOLOGI

Sekularismens ansikter

Sekularismens ansikter
Universitetsforlaget 2009
288 sider
Pris: 279,-

Sindre Bangstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag, har nettopp gitt ut boken Sekularismens ansikter på Universitetsforlaget. Bangstad er antropolog med doktorgrad fra Nederland på avhandlingen Global flows, local appropriations : facets secularisation and re-Islamization among contemporary Cape Muslims (Amsterdam University Press 2007). Han er bosatt på Sofienberg i Oslo.

Etter en appetittvekker av en innledning, er boken delt inn i 6 kapitler, der forfatteren tar for seg henholdsvis "I Hva er sekularisme?", "II Samtidens tenkere om sekularlisme", "III Islam og sekularisme: Et spørsmål om radikal uforenlighet?", "IV Indiske mytterier", "V Sør-Afrika mellom sekularitet og religiøsitet", og til slutt, "VI Sekularismens fremtid".

Det samlede inntrykket mitt av boken, er at dette er et høyst aktuelt faglig innsiktsfullt bidrag til norsk samfunnsdebatt, som kan være med på å klargjøre det sentrale begrepet "sekularisme". Da snakker jeg om boken som helhet.

Det innledende kapitlet inneholder en nyansert diskusjon av begrepet sekularisme, der det hagler med faglige referanser, men Bangstad snyter enkle lesere som undertegnede for en oppklarende konklusjon. Bangstad avslutter kapitlet slik: "Verken substansiell eller prosedural sekularisme kan imidlertid sies å eksistere i sine "rene" og idealtypiske former i noe eksisterende samfunn."

Sekularismens ansikter er ingen debattbok, og det er muligens derfor Bangstad i liten grad er tydelig på hvor han selv står i forhold til sekularisme som normativ posisjon. Jeg tenker da for eksempel på grenseoppgangen i forhold til religionsbegrepet. Rett nok foretar han en grenseoppgang i forhold til vulgærsekularister som Sam Harris, Richard Dawkins og Christopher Hitchens, men Bangstad kunne vært tydeligere på dette punktet. Jürgen Habermas, som Bangstad presenterer på en innsiktsfull måte i kapittel 2 (kapittel 2 er i det hele tatt et strålende kapittel!), har i løpet av de siste årene gått fra å være tilhenger av den klassiske sekulariseringstesen, til å innrømme at religionene utgjør en form for alternative rasjonaliteter, og at det bør gå en toveis kommunikasjon mellom talsmenn for sekularistisk funderte virkelighetsforståelser og talsmenn for religiøse virkelighetsforståelser. Dette fremkom ikke minst i det som i ettertid er kjent som Habermas-Ratzinger-debatten. Dette er da også mitt personlige standpunkt. Hvor Bangstad står i vurderingen av forholdet mellom sekularistiske og religiøse virkelighetsforståelser fremgår ikke klart av boken. Dette til tross for at han skriver følgende i sluttkapitlet: "I den grad det overhodet kan sies å være meningsfullt å erklære seg som "for" eller "mot" sekularisme, er forfatteren av denne boken da også "for" sekularismen."

Kapittel 3, der forfatteren tar for seg forholdet mellom islam og sekularisme, er også svært interessant lesning, spekket av klare poenger og gode observasjoner. Dette gjelder ikke minst gjennomgangen av ulike debatter knyttet til forholdet mellom det norske storsamfunnet og islam, som har fulgt på løpende bånd i den siste tiden. Det tok lang tid, men nå virker det som om den norske offentligheten omsider har oppdaget islam. Det var på tide, med tanke på at det per i dag finnes omlag 150 tusen muslimer i kongeriket. Det er nettopp denne typen drøftelser norske journalister og andre trenger å lese!

Noen kritiske merknader fra en katolikk til slutt: Jeg hadde gjerne sett at Bangstad ikke hadde unnlatt å nevne den katolske filosofen Jacques Maritains viktige bidrag til menneskerettighetstenkningen i sin fremstilling av bakgrunnen for denne i boken. Etter min mening er det en mangel ved boken at den helt mangler referanser til Maritains filosofi, som er høyst relevant i forhold til feltet.

Det virker i det hele tatt som om Bangstad er litt på gyngende grunn i omtalen av Den katolske kirke og katolsk tenkning. Et sted skriver han for eksempel dette om Vaticanum II: "Identifiseringen med Det andre Vatikankonsil er noe Taylor deler med mange katolikker, særlig i "vestlige" samfunn, som ofte har lite til overs for den katolske kirkens dogmer, og som praktiserer både familieplanlegging og selvbestemt abort"(s. 55-56).

Sitatet viser ikke akkurat en overbevisende forståelse av Det annet Vatikankonsils status og stilling innen dagens kirke. Det var som kjent Paul VI, den "moderne" konsilpaven, som skrev Humanae Vitae (1968). Konsilet både var og er hele Kirkens konsil, og også konservative katolske teologer forsvarer naturligvis konsilet og dets reformer, selv om det kan være diskusjon internt om hva som skal vektlegges, og hvordan konsiltekstene skal fortolkes.

Ut fra Bangstads fremstilling kan det videre se ut som om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI tilhører en mørk konservativ fløy innen Den katolske kirke, og at han helt fra 1960-tallet av har motarbeidet den liberale humanistiske fløyens eget konsil. Dette er det ikke grunnlag for å hevde ut fra det Ratzinger/Benedikt XVI har sagt og skrevet, men det stemmer muligens med tabloide fremstillinger i media.

Det skal godt gjøres å få alle ting på plass i en bok som dette. Til tross for nevnte mangler og unøyaktigheter, er dette alt i alt likevel en bokutgivelse jeg ikke har noen problemer med å ønske velkommen. Sekularismens ansikter er samlet sett en god fremstilling av et viktig og til dels uoversiktlig tema. "Et sentralt siktemål med denne boken er å bidra til å utbre kunnskap om og å analysere noen av de erfaringer folk i det man kan karakterisere som "ikke-vestlige" samfunnsmessige kontekster, har med moderne sekularisme", skriver Bangstad i begynnelsen av boken. Det synes jeg han i stor grad har lykkes med.

(Tidligere publisert på http://religionogsamfunn.blogspot.com/)


Anmeldt av Olav Hovdelien

sjk

...