NETTVERK FOR KATOLSK TEOLOGI: 02/01/2013

Pave Benedikt XVI – en kirkens mann

I forbindelse med dagens kunngjøring om at pave Benedikt XVI abdiserer som pave den 28. februar, publiseres her et utdrag fra boken Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer: Perspektiver på Joseph Ratzingers teologi (Efrem forlag 2010, red: Olav Hovdelien og Ståle Johannes Kristiansen). Utdraget, som trekker noen linjer fra Benedikts/Ratzingers biografi med vekt på hans teologiske virke, er hentet fra redaktørenes innledningskapittel.

Benedikt XVI – vir ecclesiasticus

19. april 2005 ble Joseph Ratzinger valgt til Romas biskop og Den katolske kirkes overhode. Han tok navnet Benedikt XVI, og tjener som den 265. pave i suksesjonen fra apostelen Peter. Benedikt XVI var med sine 78 år den eldste valgte pave siden pave Clemens XII (1730-40), og den første tysker i embetet på nesten fem hundre år. Frem til Johannes Paul IIs død var Ratzinger prefekt for Troskongregasjonen, og en av Johannes Pauls mest betrodde medarbeidere. Valget av kardinal Ratzinger som Johannes Pauls etterfølger var et tydelig uttrykk for kontinuitet fra den populære polske pavens lange pontifikat. For på tross av visse forskjeller mellom de to, stod de hverandre nære på et mer grunnleggende teologisk og kirkelig plan.

Begge var dypt forankret i fornyelsen som spiret frem innenfor katolsk teologi i tiårene før Det annet Vatikankonsil, en fornyelse som brøt med den rådende nyskolastiske skoleteologien. Den teologiske fornyelsen kjennetegnes blant annet ved en sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere av det personlige subjekt (jf. Johannes Pauls personalisme).[1] Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av ham. Derfor ser vi at viktige representanter for katolsk teologisk fornyelse forblir thomistiske, noe som var tilfelle med Karol Wojtyla/Johannes Paul. Det er da interessant å merke seg at Johannes Paul likevel valgte en uttalt ikke-thomist som Joseph Ratzinger til leder for Troskongregasjonen, noe som var et tydelig brudd med en lang kirkelig praksis. Selv stod Johannes Paul altså nærmere thomismen, men gav med dette valget uttrykk for nødvendigheten av en legitim pluralitet med hensyn til teologisk metode.[2]

Teologisk var Ratzinger tydeligere inspirert av den nyskapende teologiske bevegelsen som fikk navnet la Nouvelle théologie. Denne forbindes først og fremst med franske navn som Henri de Lubac og Jean Daniélou, men har også tyskspråklige forløpere som Romano Guardini. Med anknytning til disse tenkerne ble Ratzinger en betydningsfull fornyer av tysk teologisk utdanning som fortsatt var preget av den mer objektiverende nyskolastikken.[3]

Helt fra starten av knyttet den nye teologiske inspirasjonen seg til kirkefedrenes teologi og spiritualitet. Mens Daniélou og Hans Urs von Balthasar først og fremst lot seg begeistre av kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Maximus Confessor, var det Augustin som ble Ratzingers store forbilde – både som teolog og biskop.[4] Her spiller hans møte med de Lubacs skrifter en viktig rolle. Den betydning Augustin og kirkefedrene fortsatt har for pave Benedikt, kom tydelig til uttrykk i hans taler over sentrale kirkefedre under onsdagsaudiensene fra mars 2007 til februar 2008. I disse talene forenes Benedikts teologihistoriske innsikter med hans pedagogiske begavelse, ikke minst i presentasjonene av fedre som Dionysius Areopagiten og Maximus Confessor.[5]

Sammen med flere av fornyerne av katolsk teologi ved midten av forrige århundre, arbeidet også Ratzinger som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen: Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som oppbrudd enn som kontinuitet, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon.[6] Men i likhet med de andre progressive fornyerne har også hans hensikt alltid vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi, ikke minst fenomenologi, eksistensialisme og personalisme.

Allerede som teologiprofessor hadde Ratzinger høstet stor oppmerksomhet både for sitt akademiske skarpsinn og sin evne til formidling; forelesningene hans fylte auditoriene til randen.[7] Som kardinal fikk han tilnærmet kjendisstatus, både i og utenfor Tyskland.[8] Hvor han enn kom for å holde taler eller foredrag stilte folk i hopetall for å høre – inkludert mindre grupper som kom for å protestere. Hele denne bakgrunnen gjorde at valget av Ratzinger til Johannes Pauls etterfølger i 2005 fikk en enorm oppmerksomhet i media, en mediedekning som har ført til at overraskende mange har kjennskap til pave Benedikts bakgrunn som kardinal og fagteolog.

Men kunnskapen om Ratzinger som teolog knytter seg helst til de tema som media har valgt å fokusere på, kanskje særlig de mer kontroversielle beslutninger han måtte ta som leder for Troskongregasjonen, ikke minst overfor marxistisk inspirerte frigjøringsteologer. Media har i stor grad tonet ned alle de positive og livsbejaende visjoner i hans tenkning og forkynnelse.[9]

Et liv i Kirkens tjeneste – biografisk skisse[10]

Joseph Alois Ratzinger ble født i Marktl am Inn i Bayern i Tyskland 16. april 1927. Faren var politimann og inntil han ble pensjonist var familien Ratzinger bosatt flere ulike steder. Omsider slo familien seg ned i Hufschlag utenfor Traunstein, ikke langt fra grensen til Østerrike. Joseph var yngste gutt i en søskenflokk på tre, med én søster og én bror.[11]

Om vi skulle fremheve et konkret continuum i Joseph Ratzingers liv, måtte det være hans kjærlighet til og begeistring over kirkens liturgi. Dette kommer klart frem i det tilbakeblikk han gir i sine egne memoarer, Milestones. Memoirs: 1927-77,[12] hvor vi ser hvordan de liturgiske festene helt fra hans barndom av var rammen for familiens liv; og det gjør inntrykk å lese om hvordan foreldrene og han selv gjorde viktige hverdagsvalg ut fra hvor de kunne feire daglig messe.

Joseph Alois ble døpt samme dag som han ble født, siste dag i den stille uke, altså påskelørdag 16. april 1927. Han ble følgelig den første som ble overøst med det nyinnvidde dåpsvannet,[13] noe som ble ansett som et viktig tegn på Guds forsyn. Selv skriver han: ”Jeg har alltid blitt fylt med takknemlighet over at mitt liv på denne måte ble innlemmet i påskens mysterier”.[14] Dette kunne bare ses som et tegn på velsignelse, skriver han videre, ”riktignok var dette ikke selve påskemorgen, men den hellige lørdag; men jo mer jeg reflekterer over det, jo mer passende er dette i forhold til vår menneskelige natur: Vi står ennå ikke i det fullkomne lys, men vandrer mot det i full tillit.”

I tenårene fikk Joseph stadig sterkere erfaringer med liturgien. Hver gang han mottok en ny messebok, med bilder og oversettelser av liturgien, kunne han ”ikke drømme om noe mer vakkert”.[15] Dette ble begynnelsen på en vandring inn i liturgiens mystiske verden, som han selv sier det. Han hadde allerede den gang en sterk anelse av å stå overfor selve virkeligheten i det liturgiske drama som utspilte seg rundt alteret. Det ble klart for ham at liturgien ikke er menneskeverk. Den hadde vokst frem fra kirkens tro gjennom generasjonene, og hver generasjon har i troskap satt sitt merke på den. Liturgien er både et eksistensielt continuum og et teologisk grunnperspektiv hos Ratzinger. Det liturgisk-teologiske perspektivet følger ham gjennom hans år som prest, teologisk lærer, og biskop; og på flere vis utgjør det kontinuiteten mellom Ratzinger som teologiprofessor og som pave.

Sitatet fra Ratzingers tilbakeblikk overfor angir også andre grunntoner i hans teologiske liv. Dette gjelder ikke minst hans klare blikk for, og påminning om menneskelivets eskatologiske dimensjon, og dessuten den sentrale plass påskemysteriet har i hans visjon.

Ratzinger gir i Milestones ellers inntrykk av en stort sett harmonisk barndom. De mørke skyggene fra det tredje riket etter Hitlers maktovertagelse i 1933 preget nok likevel oppveksten før krigen, ettersom hans far var motstander av naziregimet og mente at det var uforenlig med den katolske tro.[16] Likevel var det uunngåelig at sønnen ble innrullert i Hitlerjugend i 1941, i likhet med alle andre tyske fjortenårige gutter. I 1943 ble han også innrullert med tanke på krigstjeneste, men ble av helsemessige årsaker fritatt fra stridende tjeneste. Han deserterte mot slutten av krigen, og satt noen måneder i krigsfangenskap frem til sommeren 1945.

Etter krigen studerte Ratzinger filosofi og teologi i München og Freising, og ble ordinert til prestetjeneste der 29. juni 1951, sammen med sin bror Georg. Året etter begynte han å undervise i Freising, hvor han fullførte sin doktoravhandling om Augustins ekklesiologi i 1953. Habilitasjonsskriftet for professoratet i fundamantalteologi ble avlagt på en avhandling om Bonaventuras historieteologi, under veiledning fra Gottlieb Söhngen ved Universitetet i München. Avhandlingen ble først underkjent, men en bearbeidet versjon ble godkjent i februar 1957.[17] Ratzinger arbeidet deretter som professor i dogmatikk og fundamentalteologi ved en rekke læresteder i Tyskland. Først ved det filosofiske og teologiske akademiet i Freising, og deretter ved Universitetet i Bonn 1959-63. Fra 1963 til 1966 var han professor i dogmatikk og dogmehistorie ved Universitetet i Münster, før han ble tilsatt som professor ved Universitetet i Tübingen fra 1966-69. Universitetskarrieren ble avsluttet i Regensburg, der han var professor fra 1969 til 1977.[18]

Ved Det annet Vatikankonsil (1962-65) ble Ratzinger sett på som tilhørende den reformentusiastiske fløyen, og samarbeidet med radikale modernistteologer som Karl Rahner, Edward Schillebeeckx og Hans Küng. Sistnevnte var også hans kollega i Tübingen.[19] Selv om det aldri har vært noen tydelige brudd i Ratzingers teologiske utvikling, beveget han seg etter hvert i en annen retning enn conciliumkretsen. Han var med og stiftet tidsskriftet Communio i 1972 – som et alternativ til Concilium –, sammen med blant andre de Lubac, Balthasar og Walter Kasper.[20]

I 1977 ble Ratzinger utnevnt til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI , og ble utnevnt til kardinal 27. juni samme år. Fire år senere ble han kalt til Roma av pave Johannes Paul II, og ble utnevnt til prefekt for Troskongregasjonen. Han ble også utnevnt til president for den pavelige bibelkommisjonen, og den internasjonale teologikommisjonen. Fra da av fungerte Ratzinger som pavens mest betrodde medarbeider. Han ledet også arbeidet med å utarbeide Den katolske kirkes katekisme i perioden 1986-92.

I 1998 ble han valgt til visedekan for kardinalkollegiet, og fire år senere til dekan. I kraft av dette embetet, og som betrodd medarbeider av Johannes Paul II, var Ratzinger en av de mest innflytelsesrike menn i den romerske kurie da han ble valgt til pave etter Johannes Pauls død i 2005. Pave Benedikt XVI snakker fem språk flytende, i tillegg til å være vel bevandret i de bibelske språkene gresk og hebraisk. Han er medlem av en rekke akademier, blant annet det prestisjefylte franske Académie des sciences morales et politiques. For øvrig er han kjent som en habil pianist og har et nært forhold til klassisk musikk. Ved siden av vitenskapen, sier Ratzinger et sted, er kunsten den største gave Gud har gitt mennesket. Mozart har han et helt spesielt forhold til, og forklarer dette med at Mozarts musikk er så lysende og dyp på samme tid, og ”inneholder hele det tragiske ved å være menneske”.[21]

Tracey Rowland er en av dem som avviser påstanden om at Ratzinger har gjort teologiske helomvendinger etter 60-tallet. Hun peker imidlertid på tydelige endringer i hans syn på liturgi og ekklesiologi og, som hun sier, dreier det seg om partikulære endringer som ikke har fått betydning for det mer fundamentale teologiske helhetssynet.[23] Interessant nok viser Rowland her til Ratzinger-eleven Francis Schüssler Fiorenza, som tilhører en ganske annen teologisk ”fløy” enn sin tidligere lærer. Fiorenza mener at Ratzinger helt fra sin tidligste periode har bevart ”en konsistent teologisk visjon”. Han har trolig rett i at de endringer vi likevel finner i forfatterskapet, avgrensningene mot dem han tidligere stod nære på konsilet, snarere henger sammen med en ambiguitet som allerede eksisterte innenfor den teologiske fornyelsesbevegelsen.[24] Man kunne kanskje si at Karl Rahner, Hans Küng og Ratzinger var enige om selve oppbruddet fra det de omtalte som ”barokk teologi”, men at de så ulikt på veien ut av denne teologien.

Full versjon av denne teksten finnes i boken Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer: Perspektiver på Joseph Ratzingers teologi. Denne kan kjøpes på www.efremforlag.no

[1] Jf. Nichols artikkel nedenfor og Kerr (2007) 17ff.

[2] Jf. Kerr (2007) 187. Kerr viser her til Weigel (1999) 444. Kerr understreker imidlertid at ”ikke-thomist” langt fra er ensbetydende med ”anti-thomist” i Ratzingers tilfelle, og at det dessuten kan diskuteres hvor thomistiske hans forgjengere var når alt kommer til alt.

[3] Ratzinger (1998a) 98. Jf. Rowland (2008) 1-6, 14.

[4] Nichols (2007) 27-50. Jf. Rowland (2008) 4.

[5] Se http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/audiences/2008/index_en.htm

[6] Jf. Rowland (2008) 17-19.

[7] Rowland (2008) xii.

[8] Allen jr. (2005) 45.

[9] Dette gjelder også de mer positive beveggrunner for avvisningen av den mest politiserende frigjøringsteologien, som Ratzinger mener fratar menneskene deres fundamentale livshåp. Hans avvisning har sammenheng med innsikter han gjorde i sitt tidlige arbeid, lenge før møtet med frigjøringsteologien: Hans lesning av Augustin, særlig De Civitate Dei, og studiet av Bonaventuras avvisning av Joachim av Fiores historieteologi. Jf. Hallonsten (2008) 333. Nichols (2007) 65.

[10] En biografi over Ratzingers liv er gitt i hans egen memoarbok Milestones. Memoirs 1927-1977 (Ratzinger (1998a)). Andre biografiske fremstillinger er gitt i Allen (2005). Shortt (2005). Se også Nichols (2007).

[11] Ratzinger (1998a) 7-30.

[12] Ratzinger (1998a).

[13] Påskevigilien ble på denne tid feiret på morgenen påskeaften. Se Ratzinger (1998a) 8.

[14] Ratzinger (1998a) 8.

[15] Ratzinger (1998a) 19.

[16] Ratzinger (1998a) 18-29.

[17] Ratzinger (1998a) 107-114.

[18] Ratzinger (1998a). Allen (2005) 1-120.

[19] Jf. Allen (2005) 45-88.

[20] Ratzinger (1998a) 120-139. Allen (2005) 90-92.

[21] Ratzinger (1998b) 46-47.

[22] Det mest kjent eksemplet på dette er kanskje jesusboken som utkom i 2007 (Ratzinger (2007a)). Se Hallonstens artikkel nedenfor.

[23] Rowland (2008) 11-13.

[24] Rowland (2008) 11-13.

mandag 25. februar 2013

fredag 15. februar 2013

onsdag 13. februar 2013

mandag 11. februar 2013

torsdag 7. februar 2013

Arkiv