Seminar 21. mars

-Om tradisjonsforståelse og bibeltolkning

Nettverk for katolsk teologi inviterer medlemmer og andre interesserte til seminar om tradisjonsforståelse og katolsk bibeltolkning. Som i fjor tar nettverkets fagdag utgangspunkt i en av Det annet vatikankonsils konstitusjoner, denne gangen Dei Verbum - Om den guddommelige åpenbaring.

Hovedforedragsholdere er professor Charles Morerod fra Angelicum i Roma og dr. Øystein Lund fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Sted: Det teologiske Menighetsfakultet, Gydas vei 4.
Seminarrom 371.

Seminaravgift: 150,- for medlemmer / 250,- for andre.
(Medlemsavgift i nettverket: 100,-)

Etter seminaret holder Nettverk for katolsk teologi sitt årsmøte.


PROGRAM

(Foredraget kl. 13.00 er åpent for alle. De øvrige foredragene er forbeholdt påmeldte til Nettverkets seminar, rom 371)


10.30 åpning og foredrag

Charles Morerod OP:

“… the Church constantly moves forward toward the fullness of divine truth…” (Dei Verbum 8.)

‘Tradition’ in Catholic Theology

Samtale i plenum

12.00 Lunsj i kantinen

13.00-13.45 Åpent foredrag (i et av auditoriene i 1. etasje)

Charles Morerod OP:

“Ultimately, it is the living Tradition of the Church which makes us adequately understand sacred Scripture as the word of God.” (Verbum Domini 17)

The Role of Tradition in exegesis – an Ecumenical perspective


13.45-14.30 Responser og samtaler

14.30-14.45 Pause

Nettverkets seminar fortsetter

14.45-15.30 Foredrag

Øystein Lund:

"For the word of God is living and active" (Heb 4:12)

Sacred Scripture in the Life of the Church


15.30-16.00 Samtale i plenum.

16.00 Seminaret avsluttes

16.15 Messe i kapellet i 1. etasje

17.00 Årsmøte i Nettverk for katolsk teologi



Om foredragsholderne:

P. Morerod O.P. er rektor ved St. Thomas av Aquino

pavelige Universitet i Roma (Angelicum).

Han er teolog og filosof, og har de senere

årene skrevet om en rekke emner innenfor

ekklesiologi og økumenisk teologi,

thomistisk filosofi og trinitetsteologi.

Siden 2009 har han vært generalsekretær for

Den internasjonale teologkommisjonen som ble

opprettet av pave Paul VI i 1969.

Øystein Lund er studiedekan ved Menighetsfakultetet.

Han doktorerte i 2004 på en avhandling om

veimetaforikk i profeten Jesaja.

Han er også studiedekan for St. Eystein presteseminar.

Påmelding innen 11. mars til Ståle J Kristiansen (staalejck@hotmail.com) eller Olav Hovdelien (hovdelien@yahoo.no)


Informasjon om gjesteforeleseren:
Se interessant presentasjon på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=xyLXb0ZWaSE

Noen av Morerods bøker finnes på http://www.amazon.co.uk/s/ref=nb_sb_noss?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=charles+morerod#



Ønsker du å bli medlem i nettverket? Se informasjon og statutter under ”Nytt om nettverket”. Eller kontakt Ståle J Kristiansen.

sjk

Ny spalte: "Lesefrukt"

Med de tre tekstene nedenfor innleder vi en ny spalte som vi har kalt ”Lesefrukt”. Her gis det rom for korte og løsrevne refleksjoner om aktuelle spørsmål, eller tanker fra noe man har lest i bøker, aviser og artikler - alt med relevans for katolsk teologi og tenkning. Til forskjell fra bokomtaler og bokanmeldelser åpner denne spalten også for å skrive kommentarer til utgivelser som ikke er rykende ferske.

sjk

...

Lesefrukt:

En bevissthet om hva som mangler

Av Olav Hovdelien


I sine skrifter om religion og sekularisering har den tyske filosofen Jürgen Habermas de siste årene utfordret dagens mennesker til å klargjøre sitt forhold til såkalt religiøse virkelighetsforståelser og tatt til orde for en fornyet og konstruktiv dialog mellom representanter for ulike posisjoner. Habermas hevder at for å delta i denne dialogen er det to betingelser som må være oppfylt: Representanter for såkalte religiøse virkelighetsforståelser må akseptere en form for universalistisk egalitarianisme i lov og moral, og omvendt, må sekularister ikke sette seg opp som dommere over trossannheter. Dette argumentet ble utviklet delvis som en reaksjon på oppfatningen av forholdet mellom tro og fornuft som ble formulert av pave Benedikt XVI og hans Regensburg-tale i 2006.

I 2007 deltok Habermas i en debatt under overskriften "En bevissthet om hva som mangler”, med fremtredende filosofer fra München som alle har tilknytning til jesuitterordenen. Foredragene ble samlet i boken som på engelsk har fått tittelen “An Awareness of What is Missing. Faith and Reason in a Post-Secular Age”.

Bokens format er gode nyheter for alle som har begrenset med tid til å lese. Boken er til sammen på bare 87 sider, men gir en god innføring i et etter min mening helt sentralt tema; nemlig hvordan representanter for ulike virkelighetsforståelser skal forholde seg til hverandre i dagens multikulturelle samfunn.

sjk

...

Lesefrukt:

John Henry Newman revisited

Av Heidi H. Øyma


Ian Kers monumentale John Henry Newman: A Biography blir vanligvis regnet som den definitive Newman-biografien, og Ker selv som den øverste autoritet på emnet. Boken kom da også i ny paperbackutgave i tide til saligkåringen i september i år, og siste hardback er fra 2009. Men p. Ker er naturligvis ikke den eneste som har latt seg friste på et så fascinerende biografisk subjekt. Under oppvarmingen til pave Benedikts historiske besøk i Storbritannia og saligkåringsmessen, gjøv jeg løs på en av bøkene som ufortjent er havnet i Kers skygge, nemlig Sheridan Gilleys Newman and his Age. Den er opprinnelig fra 1990 (Darton, Longman & Todd), men er også kommet i paperback, i 2002.

Sammenlignet med John Henry Newman: A Biography er boken tynnere, men drøyt 400 relativt kompakte sider pluss noter gir likevel nok av fascinerende lesetimer. Notene brukes kun til å angi kilder, er plassert bakerst og tynger minimalt. Hardbackutgaven, som er den jeg har lest, er blottet for illustrasjoner, men har til gjengjelt et personregister bakerst. Det viste seg uvurderlig, Newmans liv kom i berøring med så mange andres, og ikke få av de sekundære aktørene fulgte ham gjennom en årrekke. Derfor meldte behovet seg jevnlig for å sjekke om personen på s. X var identisk med den 137 sider før, eller om det kanskje var en bror. Registeret ga svaret. Dermed blir boken ikke bare historien om Newman, men også i stor grad historien om en hel gruppe mennesker, som fulgte ham hele eller deler av veien.

Her er vi ved en av bokens mange fordeler. Som tittelen antyder, har vi her mer enn en biografi, det er også snakk om et tidsbilde. Ikke minst innledningen gir et levende inntrykk av det religiøse landskapet Newman ble født inn i. Tidsskildringene bidrar til at den allment interesserte leser lettere kan følge historien selv om en viss forkunnskap alltid er greit.

Sammenlignet med Kers bok legger Gilley mer vekt på disse omgivelsene, og han har også i større grad et utenforperspektiv på hovedpersonen, selv om også han sympatiserer med sitt subjekt. Hos Ker er det i høyere grad Newman selv som fører ordet gjennom et intelligent gjort og svært rikt utvalg av sitater. Gilley gir oss også en skattkiste av sitater, men de er kortere; han er mer oppmerksom på vanskelighetene ved å skrive en biografi over en mann som i så stor grad selv hadde skrevet sitt liv – ikke bare gjennom klassikeren Apologia pro vita sua, men også i et nærmest utrolig antall brev og annet selvbiografisk materiale. Gilley er også mer kritisk, og gjorde i alle fall undertegnede mer oppmerksom på selvmotsigelsene innebygd i en del av Newmans posisjoner før han ble katolikk.

Boken er høyaktuell for å forstå bakgrunnen for de ulike gruppene i den anglikanske kirke, og røttene til den bevegelsen som nå delvis ser ut til å finne et hjem i Benedikt XVIs dristige nykonstruksjon, personalordinariatene.

Men dulcis in fundo: Det beste til slutt. Og hva er det beste? Det er Sheridan Gilleys fantastiske prosa, som faktisk ikke står tilbake for Newmans egen. Den er ren nytelse og helt uten dødpunkter. I stedet for å gi eksempler på Gilleys skrivekunst, er det bedre å si: Tolle et lege. Kjøp den til noen du kjenner eller til deg selv.

sjk
 
...

Lesefrukt:

Katolsk postmodernitet

Av Ståle Johannes Kristiansen


Den katolske filosofen John Caputo er en frisk stemme i diskusjonen om forholdet mellom det postmoderne og det katolske. Fremfor alt ser han postmoderniteten og ettermoderne tenkning som en befrielse fra den reduksjonisme som ligger i moderniteten:

“We Catholics have never really been confortable with the modern frame of mind. Modernity is secularizing and reductionistic; it rigidly divides faith from reason, fact from value, subject from object, mind from body, and, if all that were not enough, its religion of choice is Protestant, not Catholic. So when something comes along calling itself “post-modern,” offering a powerful and provocative critique of modernity and its rigid territorialisation, that should attract our attention. For it would seem to provide an opening for us to twist free from modernity without appearing anti-modern.” *

Caputo peker altså på at katolske tenkemåter kan puste friere innenfor det postmoderne. Fremfor alt ser vi slutten på en rasjonalistisk avskrivning av klassisk tenkning. De førmoderne tenkerne, som betyr så mye for katolsk filosofi og teologi, kan løftes frem på ny i en organisk dialog med samtidig filosofi. Dette er en unik mulighet for katolsk kreativitet, slik Caputo ser det; og her er vi ved kjernen i hans eget filosofiske prosjekt. Det er kraften i denne nye diskursen han sikter til når han samme sted skriver at ”the postmodern turn things have taken ought to open a distinctively Catholic post-modernity”.

Blikket for de dypere forbindelsene – kontinuitetene og bruddene – mellom førmoderne og ettermoderne tenkning, gjorde at Caputo oppdaget Jacques Derridas religiøse geni. Hans nylesninger av Derrida kom frem i The Prayers and Tears of Jacques Derrida – Religion without Religion (1997), en bok som Derrida selv responderte positivt på. Her viser Caputo at den tidligste resepsjonen av Derridas verk har oversett de religiøse dybdene og undertonene hos ham. Caputo og miljøet rundt ham ved Villanova University har nok også vært med å forløse denne mer implisitte dimensjonen hos Derrida. De har ved flere anledninger invitert ham til konferanser og rundbordsamtaler om religion og dekonstruksjon, sammen med David Tracy, Jean-Luc Marion og andre katolske tenkere. Dialogen mellom Marion og Derrida er spesielt interessant, ettersom den viser til det Derrida omtalte som ”søskenlikheter” mellom hans ”dekonstruksjon” og den mest radikale kristne tradisjon for ”negativ teologi”. En grunnleggende erkjennelse av at vi ikke kan kjenne tingenes innerste vesen.**

Caputo har vært mest opptatt av tanken om ”messianitet” hos Derrida. Et jødisk grunntrekk som ligger bak nøkkelbegreper som ”deskonstruksjon” og ”différance”, hvor det ikke er umuligheten av erkjennelse som er poenget, men betydningen av å vente og avstå fra den endelige tolkingen.

En vakker liten tekst som sier mye om Caputos kjærlighet til Jacques Derrida, er hans minneord over Derrida fra 2004.*** Her understreker Caputo at Derridas filosofi om dekonstruksjon ikke var noen form for jublende nihilisme: ”…what his critics missed (and here not reading him makes a difference!), and what never made the headlines, is that the destabilising agency in his work is not a reckless relativism or an acidic scepticism but rather an affirmation, a love of what in later years he would call the ”undeconstructible”. Denne lesningen har gjort mange Derrida-tilhengere nervøse, “for they prefer their Derrida straight up, not on what seems to them religious rocks”. Mer konservative religiøse lesere har like tydelig oversett hans aktualitet og søskenlikhetene til radikaliteten i klassisk kristen teologi.

”His critics failed to see that deconstructing this, that and everything in the name of the undeconstructible is a lot like what religious people, especially Jews, would call the “critique of idols”. Deconstruction, it turns out, is not nihilism; it just has high standards! Deconstruction is satisfied with nothing because it is waiting for the Messiah, which Derrida translates into the philosophical figure of the “to come” (à venire), the very figure of the future (l’avenir), of hope and expectation.”

Dette perspektivet forskyves for dem som tror at Messias har kommet, som hos Marion eller Caputo selv. Men åpenheten og den avventende holdningen er like sentral her; for også i et kristent perspektiv venter vi at Messias skal komme (igjen), og at han skal komme med noe langt mer enn vi kan gripe fullt ut nå. Selv i evigheten, hos Gud, skal vi vokse nærmere og nærmere han som er Sannheten, slik St. Gregor av Nyssa sier det et sted.

Noter:

(*) “Philosophy and Prophetic Postmodernism: Toward a Catholic Postmodernity”, i American Catholic Philosophical Quaterly, Vol. LXXIV, No. 4, 2000.
(**) I kristen tradisjon (Gregor av Nyssa og Dionysius Areopagiten) fremholdes denne negative innsikten i møte med gudserkjennelsen. Men den negative teologien står alltid i dialektikk med den positive åpenbaringsteologien, som fastholder at vi kan vite noe sikkert uten å kjenne tingenes vesen.
(***) ”Jacques Derrida (1930-2004)”, se http://www.crosscurrents.org/caputo200506.htm

sjk

...