Disputas om pentekostal økumenikk

Cand.theol. Terje Hegertun forsvarer torsdag 17. desember 2009, kl. 10.15 offentlig sin avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF): ”Det brodersind som pinseaanden nødvendigvis maa føde”. Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av økumeniske arbeidsformer.

Avhandlingen har direkte og indirekte relevans for katolsk fagteologi og økumenikk i Norge. Både pinsebevegelsens forhold til Den katolske kirke og til den karismatiske vekkelsen innenfor Den katolske kirke (med bl.a. den danske presten Kaare Osorio) er berørt i avhandlingen, samt de katolsk-pentekostale dialogsamtalene som ble startet på 1970-tallet.

De ordinære opponenter er generalsekretær dr. Olav Fykse Tveit, Oslo (1) og førsteamanuensis dr. Ingunn Folkestad Breistein, Kristiansand (2). Professor dr. Tormod Engelsviken er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar L. Haanes.

Hegertun holder sin første prøveforelesning for graden PhD onsdag 16. desember 2009 kl. 1615 over oppgitt emne: 'Mellom historie og dogmer. Metodespørsmål i systematisk teologi.’.

Den andre prøveforelesningen, over selvvalgt emne, holdes kl. 1715 samme dag: ’Bridge over troubled water? Refleksjoner omkring dåpsteologi og økumenikk i lys av Limadokumentets pkt IV-13’. Prøveforelesninger og disputas holdes i Aud. I, Gydas vei 4.

Fra avhandlingens sammendrag:

Avhandlingen kartlegger de sentrale trekk ved pinsebevegelsens økumeniske posisjoner, hvordan de har vært begrunnet og på hvilken måte nye posisjoner er blitt etablert. Dette skjer gjennom litteraturstudier av to lengre historiske perioder i løpet av pinsebevegelsens om lag 100-årige historie. Holdningen til spørsmålet om kristen enhet omtales som en «bølge-bevegelse». De første årene var preget av alliansevennlige idealer, og T. B. Barratt ønsket at den nye vekkelsen skulle settes inn i en tverrkonfesjonell forståelsesramme. Det gikk ingen umiddelbar vei fra vekkelse til menighetsetablering og trossamfunn. Imidlertid fant det sted en perspektivinnsnevring som bidro til økumenisk isolasjon, og enheten ble etter hvert forstått i uniformerende enighetskategorier.

Avgrensningsmarkeringene og konfrontasjonsstrategien ble utfordret etter 1960, og bølgebevegelsen begynte å gå den andre veien. Den viktigste bidragsyteren til den trinnvise nyskrivingen av enhetsorienteringen var den karismatiske vekkelsen. Etter 1990 ble horisontutvidelsen ytterligere utvidet som frukt av at en rekke nye relasjoner ble etablert med andre kirker og miljøer. Økumenikken fikk et bredere uttrykksrepertoar, og pinsebevegelsen lot seg involvere på nye felleskirkelige arenaer. Den utvidet dermed sin identitet, men uten å miste den. Arbeidet for kristen enhet kan sies å være en av pinsebevegelsens «ansikter» og i tråd med dens egne grunnleggende røtter.

Les hele sammendraget og programmet for disputas og prøveforelesninger på MFs hjemmesider (http://www.mf.no/index.cfm?id=78978&tmpl=activity&month_year_date=&d=)

...

Konsiliarismen som vei til kristen enhet?


Beyond the Reformation? Authority, Primacy and Unity in the Conciliar Tradition.

Paul Avis
T&T Clark 2006.
234 sider



Med norsk kirkedebatt som utsiktspunkt er det befriende å lese en bok om autoritet, ledelse og enhet i den universelle kirke. Paul Avis, generalsekretær i rådet for kristen enhet i Church of England og forfatter av en rekke bøker om ekklesiologiske emner, vil i boken Beyond the Reformation? gå ”utover reformasjonen” i dobbel betydning: For det første ved å gå bak reformasjonen til 1400-tallets konsilbevegelse innen den latinske kristenhet. For det andre ved å gå forbi reformasjonen i en søken etter modeller for ledelse og enhet i den universelle Kirke i dagens splittede kristenhet.

I en bredt anlagt studie av konsiliarismens historie, fra visse ansatser i Thomas Aquinas naturrettstenkning på 1200-tallet og andre pre-konsiliaristiske teologers bidrag, via den fullt utviklede konsiliarismens vekst og fall på 1400-tallet til 1500-tallsreformatorenes videreføring av ”konsilidealer”, er Avis’ anliggende ikke i første rekke det historiske perspektiv, men den aktuelle anvendelse. Selv om Avis’ teologiske og økumeniske anliggende er tydelig gjennom hele boken, eller kanskje nettopp derfor, er den historiske gjennomgangen meget interessant lesning. Avis’ har nok rett i at konsiliarismen og dens forhold til reformasjonen er et delvis forsømt tema i forskningen. I følge forfatteren selv er boken den første ”full-lengde studie … som setter reformasjonen og den videre utvikling av de protestantiske og anglikanske kirker tydelig i konteksten til arven fra konsilbevegelsen”. Mens presentasjonen av konsiliarismens påvirkning på ”den kontinentale reformasjonen” stopper med gjennomgangen av Luther, Calvin, Zwingli og Bucer, følges linjen i anglikansk tradisjon helt frem til moderne anglikanske teologers vurderinger av konsilbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet.

De første og siste kapitlene i boken er mer systematisk-teologisk orienterte enn den historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie som dekker de fleste kapitlene. I det nest siste kapitlet med tittelen ”Conciliarity, Primacy and Unity in the Western and Eastern Churches” drøftes ulike aktuelle løsninger av forholdet mellom konsiliaritet, kollegialitet, primat og enhet. Avis tar først for seg de to Vatikankonsilene i Den katolske kirke, deretter moderne anglikanisme og til sist moderne ortodoks teologi. I det avsluttende kapitlet beskriver Avis til sist hvordan arven fra konsiltradisjonen utfordrer alle kirkesamfunn hver for seg og i deres streben etter felles løsninger som kan overvinne oppsplittingen av kristne i ulike kirkesamfunn. Han advarer mot ”den økumeniske bevegelses Rolls Royce-ekklesiologi” som med sine ideelle, ikke-empiriske utsagn, ”ubesværet glir av gårde på sin vei”. Realisme, så vel som idealisme, må i følge Avis prege ekklesiologien og den ekklesiologiske retorikk.

Det er ikke vanskelig å anerkjenne det prisverdige i Avis’ prosjekt, og det er all grunn til å glede seg over en teolog som ikke slår seg til ro med luftig snakk om den universelle Kirkes usynlige enhet. Det er neppe noen tilfeldighet at nettopp en anglikaner ”tar saken”, gitt den anglikanske kommunionens verdensomspennende karakter. Samtidig er Avis’ som anglikaner smertelig klar over de interne enhetsspenninger innen det anglikanske kirkefellesskapet. I innledningen sammenligner han endog konflikten etter bispekonsekrasjonen i Den episkopale kirke i USA i 2003 av en biskop med en ”livsstil uakseptabel for mange anglikanere” som han forsiktig uttrykker det, med situasjonen under det store vesterlandske skisma fra 1378 da det var to og senere tre paver samtidig. Konsiliarismen på 1400-tallet var et forsøk på å løse skismaet, og Avis mener anglikanere har mye å lære av hendelsene på 1400-tallet når de leter etter en løsning på den aktuelle konflikten som ”har satt et spørsmålstegn ved levedyktigheten til den anglikanske styreform og samhørigheten i den anglikanske kommunion” (s. xv).

Til tross for anerkjennelsen av Avis’ viktige økumeniske anliggende og interessante historiske bidrag, er jeg ikke overbevist om at Avis unngår idealismen han advarer mot. Etter min mening kommer dette til uttrykk både gjennom valget av linje gjennom historien og mangelen på konkrete løsningsforslag. Til tross for alt man kan lære av den grundige historiske gjennomgangen av konsiliarismens historie, via reformasjonskirkenes mer eller mindre kraftige modifisering av programmet, til dagens debatt i de ulike kirkesamfunnene, kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at viktige sider ved konsilhistorien etter ”konsiliarismens død” mangler (f.eks. Trent-konsilet), og at det er det aktuelle, økumeniske perspektivet som i for stor grad styrer fortellingen, og som til syvende og sist også blir et konfesjonelt perspektiv på historien.

Nå skal jeg ikke anklage en anglikaner for å stå for et anglikansk perspektiv, men jeg har vanskelig for å se det som annet enn en grov fortegning av en katolsk forståelse av kirkehistorien når Avis på første side i innledningen hevder at ”den offisielle (romersk-katolske) linje er at strukturen vi har nå er grunnleggende sett slik det alltid har vært og slik det var ment å være fra begynnelsen”, og at ”noen med autoritet i Den romersk-katolske kirke ville foretrekke at oppmerksomheten ikke ble vendt mot konsilbevegelsen”. Slike påstander står i veien for argumentene senere i boken og er ingen økumenisk verdig åpning av en ellers seriøs og viktig bok. Fra katolsk hold kunne man vel nettopp innvende at det er gjennom den faktiske kirkehistorien konsiliarismen kom til kort som autoritetsmodell, og at den ikke uten videre kan gjenopplives ved en kontrafaktisk, ideell historiefortelling om reformatorenes idealer. En slik innvending er noe annet enn et uhistorisk ”slik har det alltid vært”.

Når dette er sagt, vil jeg likevel anbefale Avis’ bok til overveielse for alle som er opptatt av hvordan kirkesamfunnene kan komme utover reformasjonstidens splittelser og unngå de splittelser som truer enkelte kirkesamfunn i dag. Spørsmålene han stiller er for viktige til å overses og for vanskelige til å løses av en enkelt bok. Men Avis skal ha takk for forsøket.

Anmeldt av Sigurd Hareide

(Bokanmeldelsen har vært publisert i Tidsskrift for Teologi og Kirke, 02/2009.)

sjk

...

Et viktig opprydningsarbeid om religion og kultur


Religion og kultur. Ein fleirfagleg samtale.
Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk (red.)
Universitetsforlaget 2009
200 s.
Pris: 309,-


En gruppe sentrale fagfolk innen ulike fag møttes på Norsk Lærerakademi i Bergen 18.-19. oktober i 2007 til et symposium og en flerfaglig samtale om religion og kultur. Dette er to mangslungne og uoversiktlige begreper, men ikke desto mindre er det derfor bra at det brukes tid og krefter på å forsøke å avklare hva de handler om.

I etterkant er bearbeidede versjoner av foredragene fra Bergen samlet i en bok, redigert av herrene Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk, slik at vi som ikke var tilstede i vestlandshovedstaden, også får mulighet til å få del i det som ble diskutert. I tillegg til redaktørene har Ingvild Sælid Gilhus, Otto Krogseth, Jan-Olav Henriksen, Anne Sofie Roald og Sigurd Skirbekk, levert bidrag til boken.

Jeg skal ikke innlate meg på å referere hele innholdet i boken, det er det ikke plass til i en kort bokomtale som dette. Det kan slås fast at boken har en gjennomgående svært høy kvalitet.

Etter en informativ innledning skrevet av teologen Hans Bringeland, følger det faglig solide og interessante bidrag på løpende bånd. Krogseths tekst er innholdstung, men formmessig krevende. (Jeg vil ikke legge skjul på at setninger som ”Kulturbegrepets kompleksitet henger sammen både med bredde og omfang og dets henvisthet på dybde og dialektikk, på ulike nivåer og lag i begrepsbetydningen”, ikke uten videre var med på å klargjøre saksforholdet for min del.) Det er likevel liten tvil om at de mer både form- og innholdsmessig mer krevende bidragene i boken, som nevnte Krogseths, Nils Giljes, og Gunnar Skirbekks bidrag, er med på å løfte det faglige innholdet.

Jeg vil fremheve Jan-Olav Henriksens tekst som usedvanlig klargjørende når det gjelder spørsmålet om hva religion er. Denne teksten bør sporenstreks føres opp på alle pensumlister i fag som tematiserer religion og kultur, enten det er religionsvitenskap, teologi, sosialantropologi, religionssosiologi eller andre fag. På de ti sidene teksten består av, foretas det et imponerende opprydningsarbeid, og det i et fagspråk som burde være lett tilgjengelig for de aller fleste. Kort sagt forbilledlig utført!

Et annet bidrag som jeg fikk mye ut av var Hans Bringelands tekst ”Religionen som kulturberar”. Med henvisning til viktige (tyske) tenkere som Weber, Troeltsch, Habermas, Ratzinger, tar Bringeland leseren med gjennom sentrale spørsmål i forbindelse med religionens plass i samfunnet i en moderne (og kanskje postmoderne) kontekst. (Jeg likte nok også denne teksten fordi den har så mange tilknytningspunkter til et av mine egne faglige interessefelt.)

Det sosiologiske perspektivet er representert ved Sigurd Skirbekk, som leverer en velfundert kultur- og samfunnsanalyse. Hvis jeg likevel skal påpeke et savn ved boken, må det være at den mangler et religionssosiologisk bidrag, i betydningen en i snevrere forstand empirisk fundert tekst. Ellers hadde det kanskje gjort seg å finne frem til et litt mer tiltalende design av bokens forside?

Samlet sett både håper og tror jeg at Brunvoll et al. (red.) blir en hyppig brukt referanse i årene som kommer. Boken fortjener absolutt det.

Anmeldt av Olav Hovdelien

sjk

...

Konsilet som kontinuitet

Vatican II - Renewal within Tradition
Lamb & Levering (eds)
Oxford University Press 2008
488 s.
Pris: paperback 150,- (capris.no) hardback 667,-






Det er umulig å tenke seg Den katolske kirke i dag uten Det annet Vatikankonsil. Konsilet har hatt avgjørende betydning for Kirkens videre utvikling selv om det neppe er noen enighet i sikte når det gjelder å definere denne innvirkningen. Hvor mye av Kirkens beskaffenhet i dag skyldes konsilet og hvor mye andre faktorer, som raskt endrede samfunnsforhold, globalisering, antiautoritære strømninger etc. etc.? Det er naturligvis umulig å gi noe eksakt svar på dette fordi konsilet selv, både som hendelse og i kraft av de dokumenter det produserte, har vært en aktør i den videre sosiale verdenshistorien.

Et annet spørsmål, ettertrykkelig tematisert av pave Benedikt XVI, gjelder de to motstridende tolkningsrammer konsilet har fått, henholdsvis bruddets og kontinuitetens hermeneutikk. Paven selv er som kjent en talsmann for sistnevnte, og i dette får han selskap av forfatterne som har bidratt til Vatican II - Renewal within Tradition. Bokens tittel er en villet programerklæring, og som innledende kapittel har utgiverne tatt med Benedikts julehilsen til den romerske kurie fra 2005, selve Magna Charta for kontinuitetens hermeneutikk.

En så tydelig vinkling på utgivelsen kunne vært en hemsko, men slik prosjektet er gjennomført, blir det ikke det. Boken inneholder essays for hvert av konsilets dokumenter; konstitusjonene får to, de andre ett hver. Inneholdet av dokumentene refereres og siteres slik at man etter å ha lest et kapittel har ganske gode begreper om hva man finner i det aktuelle konsildokumentet. Selve teksten er aldri langt unna. Viljen til å se dokumentene innen tradisjonen gir ikke forfatterne skylapper, men en felles metode som går ut på å lese konsiltekstene sammen med tidligere offisielle dokumenter fra paver, kurieavdelinger og konsiler. Til en viss grad blir også postkonsiliære dokumenter, herunder kirkeretten fra 1983, trukket inn, og mange av kapitlene bringer historien om hvordan dokumentene ble bearbeidet og fant sin endelige form under konsilets arbeid. Vekten ligger på tekst- og innholdshistorie, ikke på personer og fraksjoner. Historien slik den fortelles, er fri for sladder og personkarakteristikker, men det betyr ikke at den mangler dramatisk nerve. Spenningen ligger i saken selv.

Redaktørene har klart å samle et vell av sterke navn, med klar overvekt av amerikanere. (Kanskje det også kan forklare at teksten blir så tilgjendelige? Amerikanske akademikere er ofte flikere enn sine europeiske kolleger her.) Blant bidragsyterne finnes kardinal Avery Dulles S.J., Charles Morerod OP og Khaled Anatolios. Høydepunktet for denne leseren kommer helt i begynnelsen med Avery Dulles' mesterlige Nature, Mission and Structure in the Church. Alle skriver innenfor sine fagfelt, de har til dels en pregnant stil og blandingen av stemmer gjør boken alt i alt mer lesverdig.

Det er godt gjort å gi så mange bidrag et såpass ensartet preg, men noen ganger kunne jeg ønske at redaktørene hadde anstrengt seg enda mer i denne retning. Kapittelet om Nostra Aetate fortaper seg i en uklar historisk ekskurs om Kirkens forhold til jødedommen gjennom tidene uten å klare å samle trådene til en dogmatisk evaluering. Det er også knyttet klare spørsmålstegn til den historiske gjennomgangen som sådan, ikke så rart gitt materiens kompleksitet, men likevel! Innledningen til kapitlet om Dignitatis Humanae, derimot, er et eksempel på at en historisk gjennomgang kan tjene som nødvendig bakteppe for utlegningen av selve konsilteksten. Det er godt og lærerikt.

I presentasjonene av de ulike konsildokumentene blir både kontinuitet og utvikling synlig, og leseren får enkel tilgang på et vell av stoff og muligheter til å grave videre på egen hånd. Teologi er blant annet en historisk vitenskap, og dette kommer tydelig til syne i denne utgivelsen. Forfatterne har sine poenger, men leseren settes også i stand til å etterprøve påstandene og tenke selv. Uansett kirkelig ståsted vil man lære mye av kapitlene i denne boken, og ikke minst få et grunnlag for en mer informert refleksjon rundt konsilet, hinsides billige slagord. At alt dette er samlet mellom to permer, riktignok i et ganske kompakt format, gjør den til en uvurderlig referanse og et must for teologiske biblioteker.

Anmeldt av Heidi Øyma

sjk

...

Seminar om kirke og samfunn

8. mars 2010 arrangerer Nettverk for katolsk teologi et seminar for medlemmer og andre i nettverkets målgruppe. Tema for seminaret er "Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn".

Dette temaet belyses i foredrag av Clemens Cavallin, Arnfinn Haram O.P., Christine Amadou og Torvild Oftestad, og gjennom plenumssamtaler.
Seminaret tar langt på vei utgangspunkt i konsildokumentet Gaudium et spes, om kirken og verden. Målet er i så måte ikke bare å aktualisere perspektivene fra konsilet, men også å gi en oppdatert teologisk drøfting av kirkens rolle som samfunnsaktør.

"Postsekularistisk" sikter til gjenkomsten av religionene eller det religiøse i den offentlige diskurs. Hvordan skal kirken og teologien respondere på denne utviklingen?

Sted: Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Mer informasjon om seminaret og foredragene følger snart.

sjk

...

Årsmøtet og utvidelse av arbeidsgruppen

23. mars i år holdt Nettverk for katolsk teologi sitt første faglige seminar med temaet "Hva er katolsk teologi". Oppmøtet var stort, med ca 35 deltakere på det meste. Både prester, teologer og andre med interesse for katolsk tenkning deltok på seminaret.

På årsmøtet - som ble holdt samme dag - ble NKTs arbeidsgruppe gjenvalgt og utvidet med ett medlem. Arbeidsgruppen består nå av:

Ståle Johannes Kristiansen (leder)
Ole Martin Stamnestrø (kartotek- og økonomiansvarlig)
Heidi Øyma
Sigurd Hareide
Olav Hovdelien (nyvalgt)

Årsmøtet bestod ellers av en bredere drøfting av nettverkets profil, en drøfting av hva vi ønsker med nettverket og hvilke områder og tema medlemmene ønsker å fokusere på i tiden fremover.

sjk

...

Sekularismens ansikter

Sekularismens ansikter
Universitetsforlaget 2009
288 sider
Pris: 279,-

Sindre Bangstad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag, har nettopp gitt ut boken Sekularismens ansikter på Universitetsforlaget. Bangstad er antropolog med doktorgrad fra Nederland på avhandlingen Global flows, local appropriations : facets secularisation and re-Islamization among contemporary Cape Muslims (Amsterdam University Press 2007). Han er bosatt på Sofienberg i Oslo.

Etter en appetittvekker av en innledning, er boken delt inn i 6 kapitler, der forfatteren tar for seg henholdsvis "I Hva er sekularisme?", "II Samtidens tenkere om sekularlisme", "III Islam og sekularisme: Et spørsmål om radikal uforenlighet?", "IV Indiske mytterier", "V Sør-Afrika mellom sekularitet og religiøsitet", og til slutt, "VI Sekularismens fremtid".

Det samlede inntrykket mitt av boken, er at dette er et høyst aktuelt faglig innsiktsfullt bidrag til norsk samfunnsdebatt, som kan være med på å klargjøre det sentrale begrepet "sekularisme". Da snakker jeg om boken som helhet.

Det innledende kapitlet inneholder en nyansert diskusjon av begrepet sekularisme, der det hagler med faglige referanser, men Bangstad snyter enkle lesere som undertegnede for en oppklarende konklusjon. Bangstad avslutter kapitlet slik: "Verken substansiell eller prosedural sekularisme kan imidlertid sies å eksistere i sine "rene" og idealtypiske former i noe eksisterende samfunn."

Sekularismens ansikter er ingen debattbok, og det er muligens derfor Bangstad i liten grad er tydelig på hvor han selv står i forhold til sekularisme som normativ posisjon. Jeg tenker da for eksempel på grenseoppgangen i forhold til religionsbegrepet. Rett nok foretar han en grenseoppgang i forhold til vulgærsekularister som Sam Harris, Richard Dawkins og Christopher Hitchens, men Bangstad kunne vært tydeligere på dette punktet. Jürgen Habermas, som Bangstad presenterer på en innsiktsfull måte i kapittel 2 (kapittel 2 er i det hele tatt et strålende kapittel!), har i løpet av de siste årene gått fra å være tilhenger av den klassiske sekulariseringstesen, til å innrømme at religionene utgjør en form for alternative rasjonaliteter, og at det bør gå en toveis kommunikasjon mellom talsmenn for sekularistisk funderte virkelighetsforståelser og talsmenn for religiøse virkelighetsforståelser. Dette fremkom ikke minst i det som i ettertid er kjent som Habermas-Ratzinger-debatten. Dette er da også mitt personlige standpunkt. Hvor Bangstad står i vurderingen av forholdet mellom sekularistiske og religiøse virkelighetsforståelser fremgår ikke klart av boken. Dette til tross for at han skriver følgende i sluttkapitlet: "I den grad det overhodet kan sies å være meningsfullt å erklære seg som "for" eller "mot" sekularisme, er forfatteren av denne boken da også "for" sekularismen."

Kapittel 3, der forfatteren tar for seg forholdet mellom islam og sekularisme, er også svært interessant lesning, spekket av klare poenger og gode observasjoner. Dette gjelder ikke minst gjennomgangen av ulike debatter knyttet til forholdet mellom det norske storsamfunnet og islam, som har fulgt på løpende bånd i den siste tiden. Det tok lang tid, men nå virker det som om den norske offentligheten omsider har oppdaget islam. Det var på tide, med tanke på at det per i dag finnes omlag 150 tusen muslimer i kongeriket. Det er nettopp denne typen drøftelser norske journalister og andre trenger å lese!

Noen kritiske merknader fra en katolikk til slutt: Jeg hadde gjerne sett at Bangstad ikke hadde unnlatt å nevne den katolske filosofen Jacques Maritains viktige bidrag til menneskerettighetstenkningen i sin fremstilling av bakgrunnen for denne i boken. Etter min mening er det en mangel ved boken at den helt mangler referanser til Maritains filosofi, som er høyst relevant i forhold til feltet.

Det virker i det hele tatt som om Bangstad er litt på gyngende grunn i omtalen av Den katolske kirke og katolsk tenkning. Et sted skriver han for eksempel dette om Vaticanum II: "Identifiseringen med Det andre Vatikankonsil er noe Taylor deler med mange katolikker, særlig i "vestlige" samfunn, som ofte har lite til overs for den katolske kirkens dogmer, og som praktiserer både familieplanlegging og selvbestemt abort"(s. 55-56).

Sitatet viser ikke akkurat en overbevisende forståelse av Det annet Vatikankonsils status og stilling innen dagens kirke. Det var som kjent Paul VI, den "moderne" konsilpaven, som skrev Humanae Vitae (1968). Konsilet både var og er hele Kirkens konsil, og også konservative katolske teologer forsvarer naturligvis konsilet og dets reformer, selv om det kan være diskusjon internt om hva som skal vektlegges, og hvordan konsiltekstene skal fortolkes.

Ut fra Bangstads fremstilling kan det videre se ut som om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI tilhører en mørk konservativ fløy innen Den katolske kirke, og at han helt fra 1960-tallet av har motarbeidet den liberale humanistiske fløyens eget konsil. Dette er det ikke grunnlag for å hevde ut fra det Ratzinger/Benedikt XVI har sagt og skrevet, men det stemmer muligens med tabloide fremstillinger i media.

Det skal godt gjøres å få alle ting på plass i en bok som dette. Til tross for nevnte mangler og unøyaktigheter, er dette alt i alt likevel en bokutgivelse jeg ikke har noen problemer med å ønske velkommen. Sekularismens ansikter er samlet sett en god fremstilling av et viktig og til dels uoversiktlig tema. "Et sentralt siktemål med denne boken er å bidra til å utbre kunnskap om og å analysere noen av de erfaringer folk i det man kan karakterisere som "ikke-vestlige" samfunnsmessige kontekster, har med moderne sekularisme", skriver Bangstad i begynnelsen av boken. Det synes jeg han i stor grad har lykkes med.

(Tidligere publisert på http://religionogsamfunn.blogspot.com/)


Anmeldt av Olav Hovdelien

sjk

...